Blinkende vannhull

- Legg ut tilstrekkelig med ankerline. Her er det flere meters forskjell mellom flo og fjære, roper Stig-André Lexberg.

Han står på land og peker i retning av et høvelig ankringssted for natten. Vi blir forklart at havna kun er beregnet for småbåter, og kanalen mellom Stangholmen og Hammerøy er okkupert av en lekter som benyttes til å reparere gangbrua. Det gjenværende alternativet er bukta på østsida av fyret, som er både godt skjermet og svært så innbydende, så sant en tar forholdsregler mot tidevannet. Løsningen blir å ligge på slakk line, og så får vi heller ta bryet med å hale inn fortøyninga når vi skal i land.

- Vi får ta en prat etter middag. Dere finner meg i restauranten, sier vår vert, før han går tilbake til fyret.

Råvarer fra havet

Muligheten for en matbit får humøret til å stige atskillige hakk. Etter et oppkvikkende sjøbad, innfinner vi oss derfor på fyrstasjonen, hvor vi bestiller kokkens anbefalte hovedrett - "Fyrmesterens hvaltournedos" - selv om det frister dugelig både med ishavsrøye og torskefilet panert med egg og ost.

- Her kommer det daglig inn ferske leveranser fra Skrova, og der vet de hvordan de skal håndtere hval fra Barentshavet. Vi har en egen stamme på fire tusen vågehval her i Vestfjorden, men de dyrene rører vi ikke, sier Stefan Widell. Kokken er svært begeistret for mangfoldet av råvarer som kan hentes fra havet.

- Det er egentlig ganske begrenset hva du kan gjøre med kjøtt og vilt. Sjømat byr derimot på nye og spennende utfordringer, sier han, og legger de store stykkene med fersk hval rett i stekepanna. Etter noen minutters fresing bringes det noen overdådige porsjoner til vårt bord, og vi er både mette og tilfredse da vi avslutter måltidet med kaffe og en liten bit belgisk sjokolade. Deretter gjør vi oss klare til å bestige tårnet. Stig-André Lexberg frister med flott utsikt etter at vi har forsert den bratte trappa opp til tårnets topp.

- Du skal få se hele Lofotveggen fra Tjeldsundet og helt ut til Å.

Luktet på fyrspriten

Det var fyrkommisjonen som i 1855 foreslo byggingen av et fyr innerst i Vestfjorden, og snaue ti år senere var tårn og linseapparat på plass. I 1933 ble det bestemt at Tranøy fyr skulle utstyres med tåkesignal, noe som ble ansett for å være viktig for skipstrafikken som skulle inn i Tjeldsundet.

For å få installert tåkelur var det nødvendig å sette opp støpejernstårn, og samtidig ble betjeningen økt med to mann. På slutten av femtitallet ble fyret elektrifisert og tjue år senere ble stasjonen forbundet med fastlandet via en flere hundre meter lang gangbro.

- Fyrmester Jensen var kanskje den som ivret mest for å få anlagt veien ut til fyret. Han var kjent som en usedvanlig omfangsrik herre, og da gangveien var kommet på plass, kunne han observeres på moped, i fast rute mellom fyret og butikken inne på land, forteller Lexberg. Den samme fyrmesteren var også kjent for å lukte litt på spriten som ble brukt til å fyre opp Petromax-systemet, forløperen til den elektriske fyrlykta. Én gang var det umulig å få fyr i lyskasteren, og til slutt måtte Jensen innrømme sin brøde.

- Han hadde fylt flaska med vann for at det ikke skulle bli avslørt at han hadde drukket av spriten.

Mystikk og heksebrenning

Vår fyrvert har flere historier på lager, og noen av dem er såpass uhyggelige at de er egnet til å holde nattesøvnen på en armlengdes avstand. Lexberg kan fortelle at fyret er plassert på en øy som fra gammelt av har vært rettersted der det har foregått både halshogging og heksebrenning. Den nærliggende Stangholmen ble brukt til å heise opp avrevne hodeskaller på stake, og den dag i dag skal det være gjenferd som svever mellom husene.

- Noen ganger føler vi nærværet av den hodeløse dama, og første gang jeg kom hit, hørte jeg noen kraftige dunk inne i tårnet. Havet var blikkstille, så det kan ikke ha vært vinden som forårsaket bråket. Jeg har også opplevd andre uforklarlige hendelser her ute på fyret, sier Stig-André, uten å ville utdype emnet noe nærmere. - Litt mystikk er vel og bra, men en trenger jo ikke å skremme bort gjestene med altfor mye uhygge.

Spekkhoggersafari

Den store fyrstasjonen, med 13 gjesterom og over 40 senger, har i løpet av de siste årene utviklet seg til å bli et svært populært reisemål for ihuga fyrentusiaster.

- Brorparten av våre gjester er fortsatt nordmenn, men mange søreuropeere har også fått sansen for det ramsalte livet her oppe på Tranøy. Etter at vi kom med på programmet til utenlandske reiseoperatører, har det også kommet mange italienske turister som synes det er svært eksotisk å oppholde seg på et nordnorsk fyr, forteller Stig-André Lexberg. Kona Marina og han har overnattingsgjester nesten hele året.

- I januar holder vi stengt, men straks du kommer ut i februar, begynner lofotfisket. Sommeren er selvsagt høysesong, men også høsten er populær, og da er det spekkhoggersafari som lokker mange turister. I verdens mest fiskerike fjord er det alltid et yrende liv, forteller fyrverten.

"HAM-BRO!"

På toppen av det 27 meter høye tårnet får vi oppleve et nærmest uvirkelig vakkert panorama i stort format. Hele Vestfjorden kan skues fra fyrlykta, og i en storslått overgang mellom himmel og hav skimter vi Lofotens mektige fjell.

- Herfra skimter vi også de andre av kystledens fyrlykter, lysene fra både Barøy og Skrova krysser våre signaler, som har en lysvidde på drøye 15 nautiske mil, sier Lexberg.

Da det opprinnelige fyrtårnet ble byttet ut med et støpejernstårn, ble det samtidig installert tåkesignal. Brølet fra det såkalte diafonanlegget gjorde at fyrtårnet fikk økenavnet Hambro, oppkalt etter én av datidens mest kjente politikere.

- Når tåkeluren ble satt på, lød det som en tordenrøst som brummet. Tåkeluren kunne høres seks mil unna, og alle mente at det ble brølt HAM-BRO. Barna på Hamarøy ble truet med at den store mannen ville hente dem hvis de ikke oppførte seg pent.

Lukket sektor

Alle som besøker ledfyret på Tranøy tilbys en omvisning i tårnet, der det også gis anledning til å se nærmere på lampen inne i selve fyrrommet. En artig detalj her er plasseringen av to hvite og fire fargede glassplater som angir de ulike sektorene. Fra sjøen oppfattes det røde, grønne og hvite lyset som sikker beskjed om rett kurs, men glemmer man å lukke døren i fyrrommet, vil én av de grønne sektorene ikke være synlig.

- Av den grunn er døren tydelig merket med beskjed om å holde den lukket, forklarer Stig-André Lexberg. Fyrlykten på Tranøy slukkes for øvrig i slutten av april, og i midnattssolens land er det ikke nødvendig å sette lampen i gang igjen før i begynnelsen av august.

Begeistring for Tranøy

- Visste du at Knut Hamsun jobbet her på Hamarøy, spør vår vert, etter at vi er kommet oss ned på landjorda igjen. Med beina trygt plassert på solid norsk granitt, mellom hus som er kledd i mer tvilsom eternitt, får vi høre at den senere nobelprisvinneren i litteratur begynte som betjent på krambua.

- Hamsun har også skrevet om fyrvokteren og hans datter, og mange mener at han fant rollemodellene her på Tranøy, sier restauranteier og fyrbestyrer. Etter å ha blitt guidet av Stig-André en hel dag, er vi nysgjerrige på å få vite litt mer om verten vår, som har gjort det til sitt livs store prosjekt å restaurere et ensomt beliggende fyr i Nordland.

- Egentlig er jeg rørlegger fra Oslo, og jeg begynte min yrkeskarriere som pikkolo på hotell Bristol. Helt fra jeg første gang besøkte fyrstasjonen for femten år siden, har jeg vært vilt begeistret for lykta her ute på Tranøy.

Tranøy fyrstasjon

Opprettet: 1864
Status: Automatisert og avfolket 1991
Funksjon: Ledfyr
Beliggenhet: Hamarøy kommune, Nordland
Nærmere opplysninger: www.tranoyfyr.no

Sjekklisten
Fortøyningsmulighet: God
Havnedybde: Tre meter
Tilgang til ferskvann: God, ikke dusj
Overnatting/rom til leie: Ja
Butikk/servering: Mer enn to km
Tilgjengelighet fra hovedleia: God

Denne saken ble første gang publisert 22/02 2008, og sist oppdatert 25/06 2017.