Losbåt til lyst

Veteranregatta: Losbåt til lyst

Vi var med ”Dagmar” da hun nok en gang beviste at hundre år gamle båter fortsatt duger.

Pluss ikon
Sist oppdatert

- Hardt babord! Vi knekker baugspydet!, skrikes det fra dekket på den store seilskøyta som kommer mot oss.

Jeg ser en rormann som sveiver frenetisk, og like etter hører vi lyden av en motor som kjøres hardt akterut.

- Hvorfor startet du motoren? Nå kan vi bli disket, vræler kapteinen.

- Det er ingen som kommer til å protestere, du rygget jo ut av målområdet, beroliger skipperen på vår båt, helt uanfektet av at "Dagmar" var en hårsbredd fra å bli rent i senk. Sigbjørn Ubostad har lang erfaring fra Vet-Sail og han er vel kjent med kaoset ved rundingsbøya i de siste minuttene før startpistolen smeller. Sigbjørn vet også hvordan han skal manøvrere for å få båten i best mulig posisjon.

- Ut med åra, kommanderer skipperen på "Dagmar", og av et mannskap på ni er det to som straks begynner å ro. Den 36 fot store losbåten er tung å flytte, men smått om senn endres kursen tilstrekkelig til at vinden kan ta tak i seilene.

Idet startskuddet går, trimmes klutene. Vi får opp farten og tar ledelsen i seilasen. Guttene som var nær ved å renne oss i senk, må baute og blir lenge liggende å duppe i det nærmest vindstille startområdet.

Det er Bragdøya kystlag i Kristiansand som første helgen i september arrangerer seilas for veteranfartøy. Initiativtakerne er svært romslige i sin definisjon av hva som er veteranbåt, og blant de rundt førti påmeldte observerer vi både moderne havseilere og en spildrende ny seilbåt i glassfiber - riktignok i klassisk design.

- Her kan alle være med, så lenge det ikke brukes motor eller spinnaker, sier en av arrangørene.

Krevende vedlikehold

Sammen med fotograf Sidsel hadde jeg ytret ønske om å få være med den eldste båten i regattaen, og prompte ble vi ønsket velkommen om bord av mannskapet på "Dagmar". Den over hundre år gamle skuta ble opprinnelig bygd som losskøyte, men eies nå av en stiftelse der Sigbjørn Ubostad og Bjørn Baugstø er frontfigurer. Dugnadsgjengen som tar hånd om "Dagmar" bruker utallige timer på vedlikehold av båten.

- Ingen treskuter varer evig. Det er kun enkelte spant som er originale, det meste av treverket er skiftet ut, og neste oppgave blir å legge nytt dekk, forklarer Bjørn.

Ved et par anledninger har det vært nødvendig å hente ned eksperter fra Hardanger fartøyvernsenter for å gjøre jobben, men det aller meste av restaureringsarbeidet er gjort av medlemmene i det lokale kystlaget. Skroget på den kravellbygde båten blir jevnlig inspisert. Særlig i sammenføyningen mellom bordene kan det trenge inn vann som gjør treverket porøst.

- Mellom bordgangene driver vi inn hampetau innsatt med tjære. Når skuta kommer i røff sjø, er det fare for at drevet kan bli slått opp hvis treverket har fått en ørliten råteskade. Dette er den vanligste årsaken til at gamle båter forliser, sier Bjørn Baugstø, som også kan berette at skuta er vernet av Riksantikvaren, og derfor må man være nøye med detaljene.

- Fortsatt bruker vi trenagler for å feste bordgangene. Du aner ikke hvor mange skogsturer jeg har vært på for å hogge einer, slik at vi kan få materialer til nye nagler.

Berømt båtbygger

Den første halvtimen av seilasen speider skipper Sigbjørn uavlatelig etter konkurrentene. Fornøyd kan han konstatere at vi holder de andre skutene på en armlengdes avstand. Da vi er kommet midtfjords, er forspranget såpass betryggende at han slapper mer av. Han seiler attpåtil tett innpå en av de mindre båtene, slik at fotografen får sitt.

- Henrik, hvor gammel er båten din?, roper han over til rormannen i en sjarmerende farkost som stamper seg framover.

- 66 år. Til neste år blir hun pensjonist, svares det fornøyd fra den andre båten.

- Det er en spririgget arbeidsbåt fra Vestlandet. Den kalles bare for "Hesten", supplerer Sigbjørn Ubostad.

De mest aktive i kystlaget kjenner hverandre fra tidligere sjøslag. Kystkulturen er deres felles store interesse, og de kan fortelle mye om farkostene.

- "Dagmar" ble bestilt av los Martin Nilsen og bygd av legendariske Nils Eriksen Narviken i Søndeled. Den ble sjøsatt i 1900 og gikk som losbåt fram til 1934, først i Kragerø og deretter på Flekkerøy, fortelles det fra akterdekket.

Den klassiske Risørskøyta må åpenbart ha hatt en spesiell tiltrekningskraft på gamle sjøulker, for helt fram til begynnelsen av 1980-tallet var det utelukkende loser som hadde hånd om skuta.

- Det ble satt inn en tihesters motor i 1908, men den ble tatt ut da los Harald Palmquist i Gøteborg overtok båten i 1959. Palmquist mente at motoren var et fremmedelement i "Dagmar", og helt fram til midten av 70-tallet var seil det eneste framdriftsmiddelet, forklarer Sigbjørn.

Les også

Landets grommeste seilbåt

Fra forfall til storhet

Kaffe og boller

At seileregenskapene fortsatt holder mål får vi bekreftet da vi skal gå mellom to øyer. Vår styrmann velger å gå midt i sundet, mens våre konkurrenter smyger seg langs land der det tilsynelatende er gunstigere strømforhold. I noen spennende minutter ser vi at de andre båtene haler innpå. Men da båtene kommer i le av den skogkledde øya, slipper vinden taket i seilene. Vi som ligger midtfjords kan imidlertid dra fordel av en liten bris, slik at vi trygger ledelsen i regattaen.

- Det er ofte slike manøvrer som avgjør en seilas, sies Turid Holmen anerkjennende.

Min medseiler tilhører den faste gjengen med støttekontakter som tar hånd om skuta. Hun forteller at sommerens spennende seilturer mer enn oppveier vinterens slit på slippen.

- Vi drar gjerne på langfart med "Dagmar". Vi har krysset Skagerrak utallige ganger, men den morsomste turen var nok å gå opp Telemarkskanalen, til bluesfestivalen på Notodden, beretter hun.

Seilasen fortsetter innimellom småholmene. Det trente mannskapet vet at slike situasjoner er ideelle for en kaffepause. Det serveres attpåtil fristende, hjemmelagde boller med eggekrem. Etterpå legger vi oss langflate på dekk og våkner ikke før vi kommer utaskjærs.

Les også

Finn sjømat selv

Ni knop med full duk

- Nå gjør vi nesten seks knop, meldes det fra styrebrønnen straks vi passerer yttersiden av Oksøy fyr.

I den innledende delen av regattaen har vi listet oss mellom holmene - utvilsomt et farvann som sjekteseilerne kan trives i. Midtveis har vi kommet ut i åpent landskap, og det er her de større båtene kommer til sin rett. Foran oss kan jeg skimte en rad med smekre klassiske seilbåter som gjør god fart i den friske brisen. Heldigvis for oss konkurrerer de i en annen klasse enn "Dagmar". Man kan si mye pent om sjødyktigheten til en gammel losbåt, men noen skarpseiler er hun definitivt ikke.

- Den høyeste farten som er logget på skuta er ni knop, og da var forholdene svært ideelle med sterk fralandsvind, lite bølger og full duk, forteller Sigbjørn Ubostad, som også har opplevd dramatisk seilas med mastebrekk og spjæret seil.

- Problemet med en mast som er laget av gran er at den råtner opp innenfra. Den ser tilsynelatende helt fin ut inntil dagen kommer da den knekker som en fyrstikk. Nå har vi furumast, mens det øvrige treverket er solid eik, forklarer han.

Da vi igjen kommer inn under land, foretar et par av våre konkurrenter et dristig kursvalg mellom to små holmer. Manøveren forkorter distansen inn til den siste rundingsbøya, men er ikke helt risikofri.

- Ifølge sjøkartet skal dette være ureint farvann, så de må være svært godt kjent i leia, sier Sigbjørn da han oppdager at konkurrentene tar innpå oss med flere båtlengder. I stillebeltet oppunder land, der både start og målgang finner sted, skal det hele avgjøres. Intenst stirrer vi på seilene som bare blafrer i vinden. Den usigelig tunge skuta beveger seg sakte fremover, og etter drøye tre timers seilas siger "Dagmar" over mål som vinner av klassen for store seilskøyter. Om ikke finalen i Vet-Sail 2005 ble avsluttet med fulle seil, så beviser i hvert fall den gamle damen at hun fortsatt har både sjarm og seileregenskaper i behold.

- Vi har ofte undret oss over hvorfor skuta ble hetende "Dagmar", sier Turid Holmen mens vi pakker sammen seilene. Sammen med skutas vennegjeng har hun gjort dypdykk i gamle dokumenter for å finne svar.

- Vi er helt sikre på at båten ikke er oppkalt etter ektefellen til den første eieren. Derfor har vi konkludert med at det var losens elskerinne som het Dagmar.

Denne saken ble første gang publisert 19/02 2006, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også