Som nordmenn flest er nordlendinger glad i å prate om været. De har dessuten mer vær å snakke om enn de fleste, så en flatlandssøring som meg har lite å fare med i forhold. Her nytter det ikke å skryte på seg noen trekkfulle teltturer eller flomtunge vårdager; da kommer det fort en historie eller to tilbake som får regnskurene mine til å blekne.

På vei ut Kvalsundet får vi høre en slik historie, berettet av Arnold Evensen, pensjonist og ivrig båtmann, hyret på som kjentmann for vår lille ekspedisjon. Arnold er en sprudlende og snakkesalig mann med utallige minner fra tiden da fiske ikke var synonymt med megatrålere og båter flest verken hadde tak eller varmer.

- Det var på midten av 60-tallet, erindrer Arnold. - Jeg var på garnfiske med en kamerat i en liten 17-fots nordlandsbåt, godt ute i havgapet. Det var en nydelig dag, men plutselig var idyllen over. Inn fra Nordishavet kom det en svær, mørk skygge, og med ett var orkanen over oss som et villdyr.

- Vi rakk ikke å reagere før vi var inne i et inferno av piskende snø og enorme, hvite bølger, fortsetter han. - Det var ikke engang tid til å trekke opp garnet. Det knirket godt i båten, og en stund var jeg redd det skulle gå galt, men til alt hell fikk vi surfet oss hjem til Vengsøya. Det gikk fortere inn enn ut, for å si det slik!

Mot åpent hav

Skipper og båteier Egil Garstad har også vært ute en vinterdag, atskillige sådanne, så han kjenner kystområdet godt. Over 500 timer i året tilbringer han i sin Viknes 770, en farkost han mener passer utmerket for de lunefulle forholdene i havgapet utenfor Tromsø. Egil er opprinnelig fra Sauda, men flyttet til Tromsø i 1967.

På en vakker dag som denne kreves det ikke mye av mannskapet. En Volvo dieselmaskin dytter oss taktfast fram mellom snødekte topper, og i baugen ligger Risøya og hindrer fri utsikt mot havgapet. Men etter en knapp times gange fra Tromsø, er vi ute i ytterste skjærgård, der et mektig syn av hav, fjell og klipper møter oss.

Ruten er alt klar. Første stopp er den avlange, lille øya Gåsvær, hvis hvite kirkespir er synlig på lang avstand. Her på øya ligger flere generasjoner av regionens bønder og fiskere begravet, det vil si de heldige få som ikke fikk en våt grav ute på havet. Seremoniene er dessuten ganske væravhengige; når det blåser på, kommer ingen seg ut hit.

Grønt og hvitt
Vi legger kursen nordover. Dovne bølger vugger Viknes'en, og noen velrettede solstråler spriter opp naturen rundt oss og gjør det levelig ute på akterdekket, i hvert fall med fleecen og vindjakka på. En klassiker av en fiskeskøyte tøffer forbi oss på vei inn sundet. Styrmann vinker avmålt idet han passerer.

Snart er vi inne ved Sandvær, der grønne holmer og skjær er pyntet med små, hvite strender. Til skipper Egils fortvilelse er ilandstiging og telting forbudt store deler av året. Vi nyter sikten fra båten i stedet. Noen steinkobber ligger dovent på en holme. De løfter knapt på hodet idet vi passerer. Søte: Ja. Populære: Nei!

- Kobben tømmer havet for fisk, så det er nødvendig med beskatning av selstammen, mener Arnold.

Omringet av fugl

Sør på den bratte Sandøya ligger en lun vik, badet i sollyset, vel avskjermet fra ishavets herjinger. Her har man funnet rester etter en kirke og en liten bosetting fra 1600-tallet. Det har med andre ord vært stor aktivitet på øyene ute i havet, langt tilbake i tid, da klimaet beviselig var mildere enn i dag. I Mjølvika øst på øya er det for tiden fire fastboende, mens de resterende fargerike små husene benyttes som ferieboliger. Vi tar en kafferast i den lille, fredelige havnen, og går en tur for å se etter folk. Vi møter ingen på vår vei. Med sine gamle, rustne kraner og knuste vindusruter har bryggen ved Mjølvika et spøkelsesaktig preg.

Vel rundt Sandøya merker vi at Nordishavet er nærmeste nabo. Det er godt å komme under tak igjen, i ly for den sure vinden. Bølgene er blitt større og mer uberegnelige, og et grått vær siger inn over oss. Rett i baugen ligger Fugløya, en mørk og bratt klippeøy, godt egnet for hekking i fjellveggen. Snart er vi omringet av lundefugl som flakser som flaggermus rundt båten.

- De virker kanskje utallige, men stammen her ute skal være på tilbakegang, forteller Egil. - Det er ikke nok småfisk, og dermed spiser lundefuglen sine egne egg for å overleve.

Diesel og styrehusbåter

De skarpe, svarte klippene på øyene rundt oss gjør inntrykk. Det gjør også det stadig mørkere og grovere havet; her ute føler man seg overlatt til naturkreftene. Kysten her inngir en nærmest angstfylt respekt. Man legger ikke ut på havet om man ikke har utstyret i orden, for om noe går galt, kan konsekvensene bli store. Dette er ikke Oslofjorden.

På vei rundt Fugløya ser vi en snekke på rundt 25 fot. Den ser ganske ensom ut i disse omgivelsene, like ensom som oss.

- Nordlendingene har et annet syn på båtlivet enn oss sørpå. Her går det i dieselmotorer og styrehusbåter, og man vet å respektere vær og forhold. Båtbruken er imidlertid svært hyppig året rundt, for folk her har et nært forhold til havet, forteller Egil.

Kontrastene er store. Det opplever vi inne ved Breivika, nord på Rebbenesøya. Her ligger en av Norges fineste sandstrender!, omkranset av en grønn, innbydende bukt. 700 meter over Breivika troner den snødekkede Helvetestind, og som navnet antyder er den alt annet enn innbydende.

Flere av nesene og vikene vi passerer har forlatte bosettinger uten veiforbindelse - steder der "ingen skulle tru at nokon kunne bu". De står igjen som tause vitner til det nådeløse livet befolkningen har levd her ute.

Men ikke alle lar seg friste av det urbane. I avsidesliggende Laukvik på Kvaløya er det fortsatt én fastboende.

- Han vinker beskjed til den forbipasserende fergen hver gang han vil være med til fastlandet, forteller Arnold. -> Dessuten har det kommet flere nederlandske innflyttere til området de siste årene. De ønsker seg vekk fra det travle livet der sør, og har funnet frihavn her.

Fikk mel og torv for fisk

Ole Lind står på grunnmuren og titter nostalgisk ned på plankehaugen som en gang var hans barndomshjem. Ute på Lyngøya, den ytterste lille utposten før ishavet, står husene langt fra evig om ikke vedlikeholdet er godt, og dette gamle bygget har stått tomt lenge. Her ute bodde Ole med familien fram til 1961, da tiden ble moden for å flytte inn til den mer sentrale Vengsøya. Idag er stedet en vakker friplett for sommerbesøkende, og familiemedlemmer av Ole har bygd hytter her ute. Øya ligger fredelig, stille og forlatt i sollyset. Slik har det ikke alltid vært, kan han fortelle:

- Lyngøya var et viktig handelssted da den russisknorske pomorhandelen foregikk. Russerne seilte hit fra Arkhangelsk med mel og torv, som de byttet til seg fisk med her ute. Kontakten var så hyppig at russerne og nordmennene utviklet et felles handelsspråk.

Trolig har vi aldri hatt et tettere forhold til russerne. På øya står det igjen en liten, hvitmalt stue som et monument over denne forbrødringen - et bakeri russerne bygde på slutten av 1800-tallet. I dag huser det mange kulturhistoriske minner, og etter sigende også et og annet spøkelse.

Vi tusler opp mot øyas høyeste punkt, et kvarters gange fra båten. På veien snubler vi over diverse rustne metallbiter - rester etter vogner, luftvernskyts og radioantenner av tysk merke. Fra Lyngøy hadde nemlig invasjonsstyrken god oversikt over nordsjøkonvoiene.

Vel oppe på toppen nyter vi panoramautsikten og den myke, salte brisen. Foran oss møtes hav og himmel i en disig horisont, og bak oss blinker fjelltoppene i ettermiddagslyset. Det er vanskelig å forestille seg krigen i slike omgivelser.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!