Jeg puster aktivt med magen i et forsøk på å roe kroppen. At situasjonen er uvant, merkes på dosen av adrenalin som flyter rundt i blodårene. Vannskorpen åler seg oppover vinduene, og snart synker vi ned i det grønne vannet. Det er knapt nok plass til tre mann i den lille og klamme kabinen, og de første meterne må jeg jobbe konstant med å utlikne trykket i ørene. Skulle man få et anfall av klaustrofobi her inne, er moroa brått over.

Tett foran meg sitter testpilot Durgesh Thapa, en gurka fra Nepal. Bak meg har jeg den sørafrikanske annenpiloten Ross Gilling. Durgesh spør om alt er bra, og jeg bekrefter med et kort "ja".

Det er en heftig opplevelse å oppholde seg i en neddykket miniubåt. Og, som jeg snart skal erfare - det er heller ikke risikofritt. Vi har akkurat nådd maksimal dybde, da det som absolutt ikke skal skje, selvfølgelig skjer:

En luke springer lekk, og uten forvarsel fosser vannet inn i kabinen. Jeg rekker knapt å reagere før jeg har hvitpisket sjøvann til livet. Støyen i den lille kabinen er overdøvende, og jeg krøker meg sammen i et forsøk på å holde roen. Slik må det være å sitte inni en vaskemaskin, rekker jeg å tenke.

I to raske bevegelser har jeg dykkermasken på. Deretter lener jeg meg over mot venstre og får presset høyrearmen bak ryggen. Etter litt fomling finner jeg det jeg leter etter - en liten trykkflaske med luft festet i beltet. Jeg trekker den fram og blåser vannet ut av munnstykket.

Men idet jeg skal trekke pusten, blir flasken slått ut av hånden. Vannet fosser inn i strie strømmer fra alle kanter, og selv med dykkermaske på, har jeg ingen sjanse til å se hvor flasken tok veien. Pulsen banker mens jeg fomler desperat rundt på dørken.

Noen lange sekunder senere finner jeg flasken, får løftet den til munnen og trukket noen beroligende åndedrag. Øyeblikket etter er vannet i den frådende kabinen så stille som i et vannglass - et tegn på at all luft er ute.

Så var det å komme seg ut, tenker jeg, og puster så rolig som mulig mens jeg jobber med spakene i luka over hodet. En mot høyre, en mot venstre, og den åpner seg uten større kraftanstrengelser. Jeg løfter meg ut av kabinen og er snart ved overflaten, halvannen meter over.

Durgesh og Ross har akkurat kommet opp. De smiler fornøyd. En vellykket øvelse i testtanken er over.

Mye trening

En miniubåt av denne typen springer naturlig nok ikke lekk særlig ofte, men om så skulle skje, må man vite hva man gjør. Derfor trener testteamet i Dubai- baserte Exomos ustanselig i sin enorme sjøvannstank. Her testes og utbedres alle Exomos' ubåtmodeller, og her trenes alle som skal ha noe med dem å gjøre. Om du noensinne kjøper en ubåt herfra, vil denne tanken være ditt hjem i to måneder. Ingen slipper nemlig herfra uten grundig trening - også i havet.

Jeg kaster av meg utstyret og hopper i dusjen. Deretter blir jeg vist inn i selve hovedverftsbygningen noen steinkast unna.

Unikt konsept

Resepsjonen i Exomos setter standarden. Dette er noe langt utenom det vanlige. Gulvtepper og vegger har tegninger i skarpe farger som gir assosiasjoner til et eksotisk korallrev. Her er det ikke spart på noe for å skape den rette undervannstemningen fra første stund.

- Velkommen til det eneste kommersielle ubåtverftet i verden, smiler markedsansvarlige Mohammed Amin, og kaster sitt arabiske hodetørkle over skulderen. Han minner for øvrig ikke så lite om Willy Wonka i Roald Dahls "Charlie og sjokoladefabrikken."

Amin viser meg inn i en enorm hall som i seg selv ikke skiller seg markant fra andre verftshaller jeg har sett. Innholdet derimot, er noe for seg. Et titalls verftsarbeidere i svarte Exomos-dresser henger gruppevis over ulike båter. Det diskuteres, monteres og justeres. Og lakkeres.

- Kundene får selvsagt den fargen på ubåten sin som de ønsker, nevner Amin i forbifarten.

Den mest populære fargen er åpenbart gult. Kanskje ingen overraskelse?

At verftet bare har eksistert i knapt åtte måneder, er nærmest utrolig. Her er det i alt ni modeller under produksjon, og fem andre er på tegnebrettet. Alle båtene er i hovedsak bygd i vinylesterbasert, kevlarforsterket glassfiber - med andre ord et materiale som ikke er stort sterkere enn det du finner i en gjennomsnittlig lystbåt.

Skrogene er sterke nok fordi Exomos' ubåter ikke holder et konstant overflatetrykk i kabinen, i motsetning til "v anlige" militære ubåter med såkalt "1 bars"-konstruksjon. Når trykket i vannet og i kabinen er det samme, utsettes ikke glassfiberskroget for store belastninger. Ulempen er selvsagt at passasjerene må følge vanlige dykketabeller, noe som begrenser maksimal dybde for dykkene.

Blant de mest oppsiktsvekkende modellene i verftslokalene er den lille enmannsubåten "Stingray", som veier spinkle 150 kg og kan dykke til 40 meter. Med sin lille elektromotor gjør Stingray fem knop ved overflaten og tre under vann.

- Vi selger ubåter både til private, til organisasjoner og myndigheter. Denne karen skal brukes av politiet til å inspisere skrog, sier Mohammed og peker på en svart og hvitmalt Stingray under konstruksjon.

Undervannsyachten

Lenger inne i lokalet drar jeg kjensel på "Adventurer", en tremannsubåt med en tilsvarende kabin som den vi benyttet i testtanken. "Adventurer" er en seks meter lang og strømlinjeformet farkost utstyrt med tre elektriske motorer som tar båten opp i en fart på fem knop. Rekkevidden under vann er på 12 nautiske mil.

Ved siden av står "Goby", en kompakt modell mer lik de klassiske dypvannsubåtene. "Goby" har bulende koøyne som gir bedre utsyn for passasjerene, og er utstyrt med GPS og sonar med 183 meters rekkevidde.

Inne i neste hall snubler vi i en spinkel og langvinget båt som jeg forstår ikke er bygd for undervannsbruk - en slags "flygende" farkost med viftebærende hydrofoildesign. Hemmelig, hemmelig, får jeg beskjed om.

Det mest imponerende ved rundturen, som virkelig gir meg assosiasjoner til Qs hemmelige verksted, er undervannsyachten Proteus. Den 60 fot lange prototypen ser ut som en vanlig yacht med et futuristisk overbygg, inntil vi oppdager to hull foran i skroget. Når disse slusene åpnes, kan skrogtankene fylles slik at båten dykker, blir jeg fortalt. I motsetning til de andre modellene er maks dybde satt til 18 meter, men til gjengjeld har Proteus hele åtte tørre seter i kabinen og plass til 14 dykkere på dekk. Et stort og kostbart leketøy, med andre ord. Proteus leveres ferdig til den nette sum av 73 millioner kroner& Er det i dyreste laget, kan du starte med en Stingray til 250 000 kroner.

Sjefen sjøl

- Jeg har en visjon om å skape undervannsbåter for massene, sier Hervé Jaubert, og ser ut som han mener det. - Å " fly" under vann er en fantastisk opplevelse som flere burde få muligheten til!

At miniubåter en dag blir allemannseie, er en noe fjern tanke. Men selv kunne jeg godt tenke meg en liten en parkert i hagen!

Vi sitter i et middels stort hjørnekontor med utsikt over den største verftshallen. Herfra har franskmannen full oversikt over bedriften, som det siste halvåret har vokst raskere enn han selv kan fatte. Men fødselen var trang nok.

- I 1994 bygde jeg min første undervannsbåt hjemme i garasjen. Midlene måtte jeg stå for selv, for ingen bank torde satse penger på prosjektet. Jeg følte meg imidlertid trygg på at det fantes et marked, så jeg bare jobbet på.

Det sto ikke på kunnskapen. Jaubert er utdannet ingeniør fra den franske marinen og hadde lang erfaring med maritime "effekter" fra sin tid i "Diréction Générale de la Sécurité Exterieure" (DGSE), en avdeling i den franske etterretningstjenesten.

Etter å ha solgt noen båter, fikk de flere modeller på tegnebrettet, og bedriften begynte å ta form. Av praktiske grunner flyttet Jaubert produksjonen til Florida i 1996, men etter en tid i USA ble eksporttillatelsen et problem. Gründeren så seg om etter en ny havn.

- En sponsor i Dubai ble interessert i konseptet. Snart så jeg også mulighetene som lå her i Midtøsten, og vi bestemte oss for å flytte over. Her finnes verken tungt byråkrati eller andre som prøver å stoppe oss, sier Jaubert.

- På åtte måneder har vi bygd opp verftshaller og kontorer, ansatt 120 personer og investert 15 millioner amerikanske dollar. Ved utgangen av året vil vi ha en omsetning på 120 millioner dollar, fortsetter Jaubert uanfektet.

Den økonomiske suksessen har ikke gått ham til hodet. Han vil fortsette å gjøre det han har gjort fra starten av, nemlig bygge nye og spennende undervannsbåter fra bunnen av.

- Målet er å designe båter som gir den helt spesielle følelsen av å være en del av verden under havflaten, avslutter ubåtbyggeren Hervé Jaubert.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!