Innvollene ble ristet løs og det kom blod ut gjennom ørene, sier Ants Lepson, kanskje den eneste i Norge som kan tituleres destruksjonsfører. Oppgaven var å utsette fartøyene for så ekstrem påkjenning at svakhetene kom for en dag.

- Bensintanker sprakk, motorer havarerte og innredninger ble slengt veggimellom. Hver gang jeg kom til land, var det et og annet som kunne forbedres, forteller han fra tiden hos Fjordplast.

Ants Lepson har lenge stått på ønskelisten over mennesker jeg ønsker å treffe. Etter at neven med en tatovert kompassrose har ønsket velkommen, begynner seilskuteskipperen og marinemaleren å øse av sin mangslungne fortid.

Fjordplast

Det var som ung mann Lepson ble hyret inn av Fjordplast, en gruppe av store, norske båtprodusenter som siktet mot stjernene. Målet var å bli en av verdens største leverandører av plastbåter, og med slike ambisjoner var det selvsagt at man måtte gjøre omfattende tester, noe som fortonte seg som et passende oppdrag for sjøulken Ants.

- Oppgaven min var å drive med hasardiøs kjøring i grov sjø. Under slike røffe forhold finner du fort ut om fartøyet holder mål, og da kommer det fram svakheter som ikke avsløres på tegnebrettet, sier han med ettertrykk.

Selv om den Fjordplasts ærgjerrige satsing strandet på slutten av åttitallet, kom det nye båtbyggere til som kunne bygge videre på erfaringene som ble gjort i disse årene. For Ants Lepson ble imidlertid denne gullalderen for norsk båtproduksjon en dyrekjøpt erfaring.

- Det gikk på helsa løs, og på slutten pisset jeg blod, minnes han.

Svømte tilbake til Sverige

Senere tok han fatt på oppgaven med å levere plastbåter i kjøperens hjemmehavn. Han har praktisk talt vært Europa rundt med snekker og cabincruisere, og også her var det tøffe forhold.

- På vei til Finland fikk jeg en gang en trålpose i propellen. Det blåste friskt, og båten ble spiddet på et skjær. Heldigvis hadde jeg ikke kommet så langt, så jeg klarte å svømme tilbake til Sverige. Der fikk jeg hjelp av redningsskøyta, og heldigvis var ikke skadene verre enn at vi til slutt klarte å redde cruiseren, forteller Lepson.

Sjette sans

Den gamle sjøulken kan fortelle utallige dramatiske episoder fra sitt lange liv i kong Neptuns favntak, og han tror fullt og fast på myten om at sjøfolk utvikler en sjette sans, en evne til å overleve selv der oddsene er lave.

- På vei til England tok jeg med en medhjelper som skulle manøvrere mens jeg sov. Jeg våknet med et rykk, og uten at jeg ante hvorfor, la jeg roret hardt over. Sekundene etter gikk vi med hårfin margin klar av et skip. Min håpløse hjelper hadde tatt feil av lanternelysene, og i stedet for å unngå kollisjon, var han på full fart mot baugen på en supertanker.

Det er i Lepsons atelier i Arendal jeg får høre historiene. I toppetasjen av en bygård har maleren funnet sitt fristed, med staffeliet som det naturlige midtpunkt. Rommet er ellers fullt av remedier fra gamle skuter, lassevis med bøker, en anselig samling barkebåter og selvsagt massevis av tuber med oljemaling - alt sirlig ordnet.

Bildene han har på veggen viser seilskuter i ulike positurer, og det er åpenbart at mannen kan sitt fag, både som maler og sjømann.

Spesielt er jeg oppmerksom på samsvaret mellom vindretning og seilføring, noe det ble slurvet med på maleriet av min oldefars seilskute. I mer enn hundre år har slekta ergret seg grenseløst over bølger som går én vei mens storseilet fylles av vind som åpenbart kommer fra stikk motsatt retning.

Den maritime kunstneren kjenner problemstillingen, og vi snakker både om malerteknikk, rigg, rær og master før samtalen penses over på familiære forhold.

Flyktning i synkeferdig båt

Lepson kommer opprinnelig fra Estland. Med unntak av én stk. beryktet sjørøver, var det ingen i slekta som hadde noe forhold til havet. Annen verdenskrig skulle imidlertid på lunefullt vis endre både på dette forholdet, og på familiens bånd til fedrelandet.

- Det siste krigsåret ble det klart at familien ikke lenger hadde noen fremtid i Estland, forteller Ants med dempet stemme. Som tiåring klatret han om bord i en åpen sjekte og i ly av mørket klarte familien å flykte til Sverige, et opphold som for øvrig ble svært kortvarig.

- Da freden kom, hadde vi valget mellom å bli sendt tilbake, rett i armene på sovjetiske myndigheter, eller å flykte videre vestover. Sammen med rundt sytti andre mennesker gikk vi om bord i en nærmest synkeferdig båt, og etter å ha vært til sjøs i nesten tre måneder, kom vi omsider til Amerika. Båten var i en så elendig forfatning at den sank straks vi gikk fra borde, forteller han.

- Måtte snike meg i land

Noen år senere begynte Ants Lepson på sin sjømannsutdannelse, før tilfeldighetene førte ham over i den norske handelsflåten. I åtte år seilte han uten pass, en tilværelse som ikke var spesielt misunnelsesverdig.

- Jeg hadde mistet mitt gamle statsborgerskap i Estland, og ettersom intet land ville gi meg noe nytt pass, var jeg i realiteten statsløs. Når vi kom i havn, måtte jeg snike meg i land, og de gangene jeg ble oppdaget, vanket det både juling og fengsel, erindrer 72-åringen.

To av damene ved konsulatet i Hamburg ble oppmerksomme på skjebnen til den unge mannen og norsk statsborgerskap ble etter hvert innvilget. Senere tok han styrmannsskolen og bosatte seg i Arendal.

- Det er "den flygende hollender" som er min store helt. Historien om sjømannen Van der Decken, som hvileløst seiler på verdenshavene, er helt sann, og jeg har selv møtt den førerløse spøkelsesskuta, forteller marinemaleren mens fotografen portretterer ham foran hans favorittbilde, hvor den rastløse hollandske skipperen er festet til lerretet.

Dette bildet er ulikt alle hans øvrige malerier, både i stil og motivvalg, og er også det eneste sjømannsportrettet i hans atelier. De øvrige maleriene har seilskuter, fyrskip og dampbåter som motiv.

Les også

Turbåt for fiskeglade

- Må være litt detektiv

- Det er ofte etterkommere av gamle sjøfolk som ber meg lage et maleri av en spesiell seilskute, og da må jeg være litt detektiv for å få detaljene mest mulig korrekte. Jeg studerer gamle fotografier og lager mange skisser før jeg går i gang med maleriet.

Selv om Ants Lepson fortsatt lar seg engasjere til å ta en og annen tur som skipper, er det bildekunsten som nå fyller hans arbeidsdag. Han er selvlært som maler, og teknikken brukte han mange år på å utvikle.

- Jeg er ikke så glad i paradeskuter som går for fulle seil. Derimot liker jeg å fremstille båtene i storm. På den måten kan jeg også få vist noe av riggen, sier landets fremste maritime maler.

Jeg spør ham om ikke denne veldige fascinasjonen for seilskuter kan være en overdreven romantisering over en epoke som var fylt av mye slit, sykdom og elendighet?

- Selvsagt var seilskutetida et hardt liv for mange, men jeg kunne ikke tenke meg å male bilder av plastbåter. Jeg fordrar heller ikke fart, parerer han.

© Jørgensen Sidsel Jørgensen, Sids

Har seilt det meste

Kanskje var det all julingen han fikk som destruksjonsfører som fikk ham til å bryte over tvert og heller søke seg til smulere farvann? Etter at han gikk inn i de klassiske skips tjeneste, har han seilt de fleste barker, brigger og fullriggere som det er verdt å nevne.

- Det er ikke så mange seilskuteskippere igjen, så derfor har jeg vært heldig å få seile med både verdens største bark, verdens minste fullrigger og vår eneste toppseilskonnert, forteller Ants ubeskjedent.

En tur på hvalbåt i Sørishavet hører også til merittene, men et av hans hyggeligste engasjement var jobben som kaptein på Mjøsa.

- "Skibladner" er en uhyre krevende skute, og marginene er små når du skal legge inntil kaia. Lykkes du ikke på første forsøket, ender du i fjæresteinene, forteller veteranen, og legger til at stuerten på "Skibladner" må ha verdens enkleste oppgave.

- I 150 år har menyen utelukkende bestått av laks og jordbær, og jeg likte både maten, miljøet og menneskene om bord. I lengden ble det imidlertid litt kjedelig å seile på en innsjø, sier han.

Møtte hundreårsbølgen

Lengst fartstid har Lepson som kaptein på fullriggeren "Sørlandet", den gang skuta fungerte som skoleskip, og også her kom hans sjette sans til nytte.

- Skuta seilte med god fart syd for Lindesnes. Det var litt ruskete vær, men mange av elevene slappet av på dekket. Uvisst av hvilken grunn tok jeg en runde og ba alle ungdommene om å feste sikkerhetslina. Noen minutter senere kom den fryktede hundreårsbølgen. Det var som om sjøen sto på høykant. Hele skansekledningen ble trykket inn, og selv om det var mange om bord som var forslåtte og enkelte som hadde fått stygge skader, var det ingen som ble skylt over bord, beretter skuteseilernes grand old man.

Sykebiler og pressefolk tok imot den skadeskutte besetningen. Enkelte elever mønstret av etter den grufulle opplevelsen, men mange andre lot seg friste av denne ramsalte episoden.

- Året etter opplevde vi rekordsøkning til skoleskipet. Det er alltid noen som vil erfare den dramatikken som bare havet kan by på.

Les også

Fornuftig turbåt

Sealine SC29: Solid turbåt

Reiselysten? Sjekk våre sider

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!