Longyearbyen. For dem som ikke har vært her tidligere, kan stedet fortone seg som ganske så eksotisk. Den evigvarende permafrosten i bakken setter sitt synlige preg på omgivelsene: Alt du graver ned her nord, kommer nemlig kjapt opp igjen. Ledninger og rørsystemer ligger derfor oppe i dagen, og slynger seg mellom små, moderne trehus som alle er reist på stokker i bakken. Snøscooterne står tilfeldig plassert på jorder av svart grus, tilsynelatende forlatt akkurat der de stoppet da våren kom og snøen smeltet.

Longyearbyen kan minne om en halvferdig byggeplass, og når du legger til litt skrapjern, noe plank og et enormt kulldrevet kraftverk på dette bildet, forstår vi hvorfor alle reklamebilder myntet på Svalbard-turister er tatt om vinteren. Det er som om hele Longyearbyen skriker etter et rent, hvitt teppe av snø å skjule seg under

Trivelig innendørs

Om det er surt og trist ute, er det i alle fall varmt og hyggelig inne. I hvert fall hos sysselmannen, som har sine kontorlokaler noen steinkast oppe i åssiden fra havna. All utfart på Svalbard må registreres her, og etter en prat og litt papirutveksling med assisterende turistsjef Per Kyrre Reymert, merker vi at det ikke er maktbyråkratene eller skjemaveldet som regjerer her oppe. Tillatelser til landstigning undertegnes, forsikringspapirer kontrolleres og nummeret til nødpeilesenderen registreres. Kjapt og greit.

- Bare vi har kontroll på hvem som drar, hvor de drar og at de har det nødvendige utstyret med seg, er alle velkomne. Da vet vi hvem vi har med å gjøre og hvordan vi redder dem ut dersom det skulle skje noe underveis, forklarer Reymert.

Uansett hvor eventyrlysten man måtte være, er tanken på en selvutløst redningsaksjon lite lystig. Og når Reymert forteller om en isbjørn som nettopp fløy på en russer på Nord-Austlandet, synker det for alvor inn: Dette blir ingen sommertur i Blindleia. Litt høyere risiko har vi riktignok regnet inn fra start av - det er prisen vi betaler for å oppleve arktisk natur på kroppen.

- I båten skulle dere i hvert fall være trygge for bamsen, beroliger Reymert før vi drar.

Fylt til ripa

Gjestebrygga ved havnekontoret har en dimensjon som forteller alt om trafikken av båtferierende til Longyearbyen. Vår åtte meter lange ekspedisjonsbåt, Askeladden 805 Commuter, tar mesteparten av plassen sammen med en polsk aluminiumseiler.

Etter noen timer med organisering og innkjøp oppe i sentrum, går tiden til å pakke og teste det medbrakte utstyret, som vi trekker ut på brygga. På lista finnes blant annet to laptop'er, en gasskoker, kamera og videoutstyr, en pumpehagle og en toløper, tre typer ammunisjon, nødbluss, tre overlevelsesdrakter, to nødpeilesendere, en satellittelefon, to kasser frysetørret mat og varme klær i mengder. Som landgangsfartøy har vi sikret oss en liten Quicksilver RIB med 10 hk Mercury. Da skulle vi kunne klare oss bra.

Omsider er også de fleste ting på plass. Flere måneders planlegging skal endelig settes ut i live, og det er med en merkelig følelse at vi kaster tampene. Med båten fylt til ripa av utstyr, vann og diesel - en matchvekt på nesten 500 kg mer enn verftets anbefalinger - glir vi ut i den ventende Isfjorden. Ola Stavran, Terje Haugen og undertegnede er endelig i gang med vår mest nordlige utflukt noensinne.

Kroppslukt og snorking

Askeladdens styrehusbåt er etter alt å dømme en velegnet båt for denne turen. Vi har tak over hodet, tilstrekkelig køyeplass for tre, stuveplass i kriker og kroker, elektronisk utstyr som ekkolodd og radar, enkel verktøykasse, førstehjelpsskrin, en velfungerende dieselvarmer, samt en hardt arbeidende Cummins Mercruiser Diesel på 316 hk under akterdekket. Av spesialmonteringer har Askeladden satt inn en ekstra dieseltank som gjør totalvolumet til 500 liter, og etter omfattende tester har det originale Bravo 3-drevet blitt erstattet med et Bravo 2-drev. Det gir en fartsreduksjon på flere knop, men det mer solide Bravo 2 tåler ekstra vekt og påkjenning. Da vi bare har én motor og ett drev å gå på, kan vi ikke annet enn å krysse fingrene for at det holder.

Danseplass er det riktignok ikke om bord. Tre velbygde menn på rundt 1,90 meter, som normalt sett trenger mye albuerom, må venne seg til et innarbeidet bevegelsesmønster i den overpakkede båten. Skal ett kolli utstyr fram, må noe annet stuves vekk. Med baderommet fullt av bagasje, er det heller ikke duket for SPA-uke, så hygienen blir det så som så med. I samhørighet blir vi enige om å lukte like ille alle tre. Personlig er jeg utrustet med oransje skumgummi i ørene, noe som viser seg investeringen verdt, da både Ola og Terje snorker på flere språk.

På russisk territorium

Sensommeren skal være den snilleste rent værmessig på Svalbard, med relativt rolig sjø og lite is, men garantier gis ikke. Vi kan imidlertid ikke klage på starten; etter å ha overvunnet en heller nervepirrende planingsterskel, cruiser vi fram på grønt og stille hav, og etter bare noen minutter forstår vi hvorfor Spitsbergen fikk navnet sitt: Rundt oss i det fjerne stiger spisse, snøflekkede topper opp som hoggtenner fra havet, og skjærer seg igjennom et grått skydekke over oss. Snart får vi også vår første store naturopplevelse, da en hval vifter med halen bare noen titalls meter fra båten. Eventyret har startet.

Det eneste som vitner om menneskelig tilstedeværelse, er en tjukk søyle av kullrøyk som stiger over neset. Det blir som et mørkt innseilingsmerke som vi følger sørover i Grønfjorden. Bare en drøy time etter avgang fra Longyearbyen er vi ved reisens første stopp, Barentsburg.

Folk vi kom i snakk med i Longyearbyen lovet oss en spesiell opplevelse i den russiske gruvebyen. Det viser seg ikke å være noen overdrivelse. Allerede på vei inn til kaia har vi følelsen av entre en tidstunnel, tilbake til Sovjetunionens dager. Fra sjøsiden ser byen ut som om den ble forlatt for flere tiår siden, med sine hauger av rustent skrot og flekkede falleferdige bygninger. Ikke et menneske er å se. Vi klatrer opp de delvis sammenraste trappene fra havna og opp mot sentrum. Rundt oss ligger høye, slitne bygninger med fasader okkupert av skarer av måker. Et kommunistisk arbeidermotiv pryder den enorme idrettshallen, og et veggmaleri av en grønn bjørkeskog gjør et mislykket forsøk på å pynte opp i all betongen. Svart, illeluktende sot fra kullgruven siver inn med sønnavinden og sprer seg over sentrum. Stemningen i kveldslyset er nærmest uvirkelig.

Fra velstand til forfall

Barentsburg var i utgangspunktet en nederlandsk gruvekoloni opprettet på 1920-tallet, men ble overtatt av russerne tidlig på 1930-tallet. Under sovjettiden var dette et påkostet lite samfunn, med både sykehus, barnehager, skoler og bibliotek for over 1400 innbyggere. I dag er grunneieren, det russiske kullgruveselskapet Trust Arcticugol, knapt nok interessert i å holde bygningene stående, og de 500 arbeiderne som bor her er i all hovedsak underbetalte ukrainere. Som det første tegn på liv, ser vi noen av dem passere oss på vei fra en lang arbeidsdag i gruven. De skuer uinteressert på oss fra baksetene av den urgamle kassebilen.

I Barentsburgs eneste serveringssted, det slitne Barentsburg Hotel, tar vi en ensom og obligatorisk vodka før vi gjør vendereis til båten. Og før vi kryper i posene i lyse nattetimer, har vi rukket å reflektere over hvor heldige vi faktisk er som slipper å våkne til gruvedrift, sot og kulde hver bidige morgen.

Kjør når du kan

Vi våkner tidlig neste morgen, men dessverre litt for sent. Fra nord har det bygd seg opp utrivelig sjø - i stor kontrast til den stille og fredelige kveldsturen dagen i forveien - og vi angrer på at vi ikke gikk for Olas forslag om å legge nordover allerede om natten. Under den ruskete etappen som følger lærer vi i alle fall én ting om Svalbard: Kjør mens forholdene tillater det, uansett tid på døgnet.

På tvers av Isfjorden går ferden, med strålende sol og de hvite toppene på Daudmannsøyra i baugen. Vi klarer å holde en fin cruisingfart uten fare for stor kroppslig slitasje, men da vi runder Daudmannsodden og legger kursen nord i Forlandsundet, er all moroa over. To til tre meters skarpe bølger knekker alle planer om planefart, og vi stamper mot sjøen. Vi dreper tiden med noen runder Sting på CD-spilleren.

Det er mulig å forestille seg opplevelsen nederlenderen Willem Barentz og mannskapet hans hadde da de ved en tilfeldighet støtte på Spitsbergen i et forsøk på å finne Nordøstpassasjen i juni 1596. Høye, svarte topper og lange, taggete, blåfargede bretunger i hver en vik kan ikke akkurat ha gitt assosiasjoner til hjemlandet. Landskapet må ha fremstått som ikke bare vakkert, men også fryktinngytende både for nederlenderne og andre sjøfarere som søkte jaktlykken rundt øygruppen i de kommende årene. De hadde nemlig ingen gode forutsetninger for å ferdes trygt på disse breddegrader. Mange fikk også smake konsekvensene, i form av en kald og våt død.

Heller ikke vi kan føle oss helt trygge, selv med C-Maps digitalkart, papirkart på dashbordet og radar over hodet. Kartdataene er fortsatt ikke de beste rundt Spitsbergen, og det hender fortsatt at båter smeller på grunn i disse farvannene. Dessuten er ikke plotteren helt enig med de digitale kartene til tider. Det er bare å ta det rolig i svingene.

Da vi søker ly mellom de tettplasserte skvalpeskjærene i Dynekilen, kan jeg ikke la være å tenke på skutetidens dager, med kun seil som fremdrift og kart som strengt tatt ikke var verdt papirene de var tegnet på. De levde åpenbart på grensen, de tidligste utforskerne.

Ny-Ålesund

Etter noen timer stamping og et måltid frysetørret mat, er vi igjen på farta. Vinden har løyet og bølgene er mindre hissige. Vi bestemmer oss for å legge turen langs Forlandsøya for å se etter hvalrosser langs Forlandssletta. De store dyrene skal være lette å komme innpå; det var delvis derfor de nesten ble utryddet under jakttiden på 1600-tallet. Til vår skuffelse er det lite å se - den lille kolonien er trolig ute og fisker.

Etter enda flere timer stamping, der tiden vekselvis går med til å lese, sove eller navigere, har vi det beryktede Forlandsrevet foran oss. En minimumsdybde på to meter gjør at vi må være skjerpet den halvtimen det tar å passere den lange endemorenen, som blokkerer halve sundet mellom Forlandsøya og Spitsbergen. Vel igjennom, har vi den flate Brandalpynten i sikte, og da sjøen etter hvert roer seg ned, ser vi vårt snitt til å nå havn før natta. Med drøye ti timer til sjøs er vi sultne på gjestehavna i Ny-Ålesund.

Tre trøtte karer får en siste utfordring før dagens mål er nådd. Kongsfjorden, som leder inn til det lille forskersamfunnet, er fylt av kalvet is fra isbreene i området. Og selv om vi ikke snakker om de største isfjellene, er et møte med isen noe både skroget og drevet der bak helst vil slippe. I en cruisingfart på 24 knop kjører vi slalåm mellom hvite sukkertopper i vannflaten, og er glade for den rolige sjøen under oss: Tøffere forhold ville gjort isvakten vanskelig.

Sent på kvelden glir vi inn til gjestebrygga i Ny-Ålesund - en mer enn trivelig følelse etter en dag med tøffe tak. Andre etappe av vår ferd mot 80 grader nord er gjennomført. Den har gitt oss mersmak.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!