Svenner fyr

: Her blomstrer romantikken

– Mer spennende brudesuite enn Steinhuset på Svenner kan knapt tenkes, sier fyrlady Sonja, som vokste opp med havet som nær venn og fryktinngytende fiende.

Sist oppdatert

- Min far hadde alltid med et bildekk i båten når vi kjørte snekke mellom fyret og fastlandet, og det skulle være vår livbøye hvis uhellet var ute, forklarer Sonja Selvig Langseth. Den nå 68 år unge damen deltar aktivt i dugnadsgjengen som vedlikeholder det gamle kystfyret utenfor Larvik, og det er få som kjenner stedet bedre enn henne.

Sammen med sine foreldre kom Sonja til Svenner fyr i 1945, da hennes far overtok jobben som fyrbetjent på den lille øygruppen i Vestfolds skjærgård. Under oppveksten på fyret fikk hun stadige påminnelser om hva som skjer når naturkreftene får fritt spillerom, og noen år etter at familien bosatte seg på Svenner, var hun øyenvitne til en fraktebåts forlis.

- Motoren stoppet og lasten forskjøv seg i det voldsomme uværet. Til slutt kantret båten og vi sto maktesløse i tårnet og så at mannskapet dukket under. Seks mennesker omkom, uten at vi kunne gripe inn, forteller Sonja.

Hun har også opplevd andre dramatiske situasjoner på stasjonen, og én av redningsaksjonene hun var med på, fikk heldigvis en lykkelig utgang.

- På vei hjem fra byen fikk en av våre folk teinetau i propellen, og i løpet av kort tid drev de mot fyret, der båten ble liggende å dunke mot fjellet. Fyrbetjenten og hans 11 år gamle sønn klamret seg fast på toppen av styrhuset, og da vi i siste øyeblikk fikk reddet dem om bord i vår båt, opplevde vi at vraket forsvant i dypet. Jeg var selv med på redningen.

[email protected]

Kjærkomment damebesøk

Foto: Jørgensen, Sidsel

Sonjas beste minner fra årene på Svenner, er lyse sommerdager med fisking og bading. Men også den mørke årstid hadde sin lyse sider. Når vinteren kom, var det nemlig tid for innendørs hygge.

- På lørdagen ble badestampen fylt med dampende vann, og da senket helgefreden seg. Det er en egen atmosfære her ute. Noen av oss synes det er litt romantisk å være på et sted som er isolert fra resten av verden.

Hun legger til at enkelte par har tilbrakt hvetebrødsdagene på Svenner, og det har til og med vært foretatt vielse på trappa til fyrtårnet. Også i tidligere tider har det oppstått søt musikk på øyene ute i havgapet, og den gang Sonja var ganske ung, bodde det en ensom fisker på den andre siden av øya. Til sin femtiårsdag inviterte han naboene til feiringen, og naturlig nok spurte fyrmesteren om han hadde noen ønsker for dagen. Fiskeren ymtet frempå om at kvinnelig selskap hadde vært veldig kjærkomment.

- Fyrmesteren annonserte etter en ektefelle i bladet "Romantikk", og sannelig dukket det opp et skikkelig damemenneske. De to fikk en god alderdom sammen, forteller Sonja.

Landing i søndre løp

Foto: Jørgensen, Sidsel

Det var i 2003 at foreningen Kystens lokallag i Fredriksvern og Gokstad fikk overta den staselige og velkjente fyrstasjonen på Svenner. Vi drar ut fra Stavern med Bjørn Gundersen som kjentmann. Etter en drøy halvtimes båttur, er det klart for landing. Selv om innseilinga til havna kan fortone seg litt kronglete, bør manøvreringen være ganske kurant hvis man velger den søndre ruten.

- Losen brukte alltid det søndre løpet, og dette er også merket med overrettmerker. Det vestre løpet er mer utsatt når det blåser opp, og østre løp er trangt, forklarer Gundersen. Han kan også fortelle at havna på Svenner tilsynelatende er lun og innbydende, men står vinden rett inn i lagunen, kan bølgene smelle kraftig mot land.

- Da gjelder det å være godt fortøyd. I gamle dager heiste de båtene opp når uværet raste, forteller han. En kran på brygga vitner om behovet for å sikre seg der båten var eneste livline til fastlandet. Foruten selve tårnet, naust, bryggehus og smie, består stasjonen av tre bolighus, der steinhuset er selve juvelen i samlingen. Takket være milde gaver og stor entusiasme har man på imponerende vis klart å restaurere den gamle fyrmesterboligen.

- Huset dateres tilbake til 1874 og ble hugget på Slaveriet ved Akershus festning. Absolutt alt av innvendig treverk måtte rives før vi kunne starte gjenoppbyggingen, forteller Bjørn Gundersen. I år anses restaureringen som sluttført, og et tjuetalls senger står klare til å ta imot besøkende. Standarden er enkel, med vann fra sisterne og komfyr med gassbluss, men kosen er upåklagelig. Innvendig er den tidligere fyrmesterboligen blitt malt i duse farger, der dekorasjoner med små, røde hjerter lyser opp i vinduskarmen.

- Vi lot damene velge farger og innredningen, så derfor er det en ganske feminin stil her inne, sier Bjørn.

- Vi har ikke fått opp pyntehåndklærne ennå, så det er fortsatt en litt røff stil her inne, innvender Sonja.

Hasardiøs losseilas

Når Svenner første gang ble befolket, vet ingen, men sikkert er det at utposten var i bruk som losstasjon på 1700-tallet. Det var også her den såkalte Svennertørnen ble etablert i 1803.

Foto: Jørgensen, Sidsel

- Losene konkurrerte vanligvis hardt om oppdragene, men på Svenner inngikk de et samarbeid der hver los fikk oppdrag etter tur. Det betydde at losene ikke lenger trengte å kaste seg ut i hasardiøs kappseilas for å nå fram til skutene som heiste losflagget, beretter Bjørn Gundersen. Det var også mennene i lostjenesten som først foreslo å bygge fyrstasjon på Svenner, og 22. oktober 1874 ble lykta tent. Noen tiår senere ble støpejernstårnet satt opp, og det er fortsatt denne konstruksjonen som sender sine lysstråler utover Skagerrak.

- Fyrlykta har et såkalt første ordens linseapparat, og tårnet er nesten 19 meter høyt. Det er Kystverket som opererer lykta, og forhåpentligvis vil det være lys her også i fremtiden, sier entusiasten, som frykter at fyrsignalene vil bli ansett som overflødige etter hvert som de elektroniske navigasjonssystemene tar over. Gundersen og et tjuetalls entusiaster i de to kystlagene bruker mye av sin fritid på fyret for å forhindre forfall.

- Det er alltid noe som må males eller repareres. Røffe forhold gjør at slitasjen er stor og det er arbeidskrevende å hente alle materialene på fastlandet, påpeker han.

De to kystlagene som driver stedet har eget vertskap på fyret i skoleferien, og dette gjør øyene attraktive for båtfolket. Den lokale rutebåten, som svinger innom et par ganger i løpet av dagen, gjør at øygruppen også brukes som reisemål for turister uten egen båt. Svenner har nemlig flotte svaberg, innbydende teltplass og en strand som i alle fall de yngste vet å verdsette.

- Det er litt kaldt i vannet, sier guttene, som allikevel våger seg uti det ramsalte havet.

Les også

Solid turbåt

Arvor 250 AS Deluxe: Turbåt for fiskeglade

Sank som en stein

- Fyrmesteren holdt et ganske så strengt regime på Svenner, og det var klare regler for hvem som skulle utføre de ulike oppgavene, forteller Sonja Selvig Langseth.

Hennes far var fyrbetjent, og nummer to på rangstigen, nest etter mesteren. I alt fire ansatte sørget for at lykt og tåkelur alltid var i best mulig stand, og dagen begynte med trekking av fiskegarn.

- Vi spiste fisk fem dager i uken. Når mannfolkene kom inn fra sjøen, drakk de en kopp kaffe på kjøkkenet før de gikk i gang med arbeidet. Da var det damenes tur til å treffes, og etter frokost ble det alltid spilt kinasjakk før man gjøv på med vask og baking. Det var i alt fire barn på fyret, og en guvernante sørget for undervisningen helt til barna kom i sjuende klasse, og deretter måtte en pent dra i land for å fullføre skolegangen, forteller Sonja.

Etter hvert gjorde automatiseringen sitt inntog, og i likhet med så mange andre fyr ble Svenner omgjort til en tørnstasjon, der mannskapene hadde sine familier bosatt på fastlandet. I 2003 flyttet sistemann, og i dag er det kun sporadisk at Kystverkets folk oppsøker fyrstasjonen. Mekanikken sørger for at det er lys i lykta, og avansert overvåkning gjør menneskelig tilstedeværelse nærmest overflødig. Men om disse kystens katedraler ikke lenger trenger mennesket i nevneverdig grad, kan det tenkes at mennesket har behov for fyret. Sonja behøver i alle fall en god dose med Svenner for å ha et godt liv.

- Jeg er tredje generasjon som har overvintret på fyrstasjon. Min bestefar var også fyrvokter, sier hun.

Det var først i godt voksen alder hun lot seg friste til å prøve redningsbøyen som faren hadde sånn kullsviertro på:

- Jeg kastet bildekket på vannet, og det sank som en stein.

Reiselysten? Se våre sider

Svenner fyrstasjon

  • Opprettet: 1874
  • Status: Ubemannet
  • Funksjon: Kystfyr
  • Beliggenhet: Vestfold kommune
  • www.svenner.info

Sjekklisten

  • Fortøyningsmulighet: God
  • Havnedybde: God
  • Tilgang til ferskvann: Middels
  • Overnatting/rom til leie: God
  • Butikk/servering: Dårlig
  • Mobildekning: Middels
  • Tilgjengelighet fra hovedleia: God
Foto: Jørgensen, Sidsel

Denne saken ble første gang publisert 11/01 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også