Babes og raske båter

110-knopsfølelsen

Vi kjørte Nor-Tech Supercat 3600 i Miami

Man skal aldri skjære en hel nasjons befolkning over én kam. Og kanskje spesielt ikke USA's innbyggere, som teller hele 300 millioner fordelt på 50 til dels svært ulike stater. Men om vi for sakens skyld skal tillate oss å generalisere litt, vil nok mange være enige i at amerikanere - i større grad enn de fleste andre - har en forkjærlighet for det ekstreme. Det litt større, det litt sterkere, det litt raskere, det litt farligere. Amerikanere flest mangler dessuten hemninger når det kommer til eksponering; de liker å vise fram leketøyene sine, og jo dyrere de er, desto mer avspeiler de eierens suksess her i livet. Trivselen er i så måte proporsjonal med "show-off"-faktoren. Så skal det også legges til at en slik livsstil ikke har noen dømmende jantelov hengende over seg på denne siden av Atlanteren. Snarere tvert imot.

I Florida står til og med fiskebåtene i stil, sjekk denne.

Når Florida Powerboat Club inviterer til Poker Run for sine medlemmer, kommer nettopp disse kollektive personlighetstrekkene for alvor fram i vårlyset.

Et Poker Run er kort og godt et showrace der deltakerne skal følge en viss rute fra A til B, og underveis stoppe på avtalte steder for innsamling av spillekort. Totalt får deltakerne fem kort (som i en pokerhånd), og laget som ved målplassering har de beste kortene, er løpets vinner.

Overmotoriserte monstre

Jeg står på marinaen ved Marriott Hotel i Biscayne Bay, Miami - base og utgangspunkt for eventet - og ser den ene maskuline fartsbåten etter den andre gli inn i havna. Skjønt, ordet "båt" er egentlig ikke dekkende nok. Dette er kort og godt overmotoriserte monstre, den ene mer fargesprakende, svulstig og aggressiv enn den neste. Støyen er så overdøvende - her i landet finnes det åpenbart ikke regler mot å slippe eksosen rett ut i friluft - at jeg får assosiasjoner til et veterankrigsflystevne jeg en gang besøkte. Det hjelper ikke så mye å stikke fingra i øra, med andre ord.

Medfølgende, bikinikledde "silikondamer" - som åpenbart utgjør en del av showet - skvetter rundt på enorme, flammelakkerte dekk i et forsøk på å gjøre seg nyttige ved tilleggingen. De ser ikke ut til å bry seg om lydnivået. Det vekker oppmerksomhet når et titalls off-shore-katamaraner og grovsteppede V-skrog kjemper om bryggeplass, og det slår meg at sirkuset som utspiller seg foran meg - et skue som trolig ikke kan bli mer unorsk - faktisk fremstår som hverdagskost for mange her borte.

Her er verdens råeste yachter, topp ti.

Hadde jeg sklidd inn i en nordisk gjestehavn i en av disse farkostene, ville det vært vanskelig ikke å rødme, og om noen hadde kalt både båtene og dagens opptrinn for "harry", ville jeg ikke sagt meg helt uenig. Her finnes en herlig miks av lilla, oransje, røde og sjokk-gule fargesammensetninger; svulstige, skinnkledde cockpiter; enorme, spesialbygde motorblokker med uhørt sylindervolum; og dashbord med flere instrumenter enn en Boeing 747.

Et skue som dette tar selvsagt pusten fra de fleste, men samtidig er det utrolig hva man venner seg til på relativt kort tid: Det som ser både skrikende og vulgært ut ved første møte, fremstår som tilnærmet normalt mot slutten av det tre dager lange eventet. Og når jeg etter hvert får anledning til å kravle meg om bord i flere av deltakerbåtene, og fatter omfanget av arbeidet som er lagt ned i detaljer og finish, må jeg la meg imponere. Harry eller ikke - dette er kort og godt vakkert håndverk.

- Har tatt helt av

At sikkerhet står i høysetet, kommer tydelig fram på kapteinsmøtet senere på kvelden. Samtlige båteiere og deres copiloter har tatt turen opp fra festen nede i baren for å få instrukser om ruter og stoppesteder underveis i Poker Run'et. Arrangørklubbens engasjerte president, Stewart Jones, benytter anledningen til å understreke at det i Poker Runs' 15-årige historie ikke har skjedd en eneste alvorlig ulykke, og at det selvsagt finnes grunner for dette. I hastigheter rundt 100 knop skal det ikke så mye til før det går galt, så forholdsregler som god avstand mellom båtene og faste ruter er viktig. Atskilte startgrupper avhengig av fartspotensial på båtene bidrar også til bedre kontroll, og ingen får lov til å passere den utvalgte lederbåten i teten. Inntak av alkoholholdig drikke er dessuten strengt forbudt for båtførerne - et punkt som kanskje virker åpenbart, i hvert fall for nyankomne nordmenn. Et slikt forbud finnes imidlertid ikke i alle Poker Runs, får jeg vite.

Verdens raskeste seilbåt.

- Interessen for Poker Runs og "powerboats" har tatt helt av de siste årene, forteller Stewart Jones, vel tilbake i baren. Som president i klubben har han fulgt utviklingen nøye siden han kom til Florida fra hjemlandet Canada på slutten av 1980-tallet.

- Da vi startet Miami Boat Show Poker Run for 15 år siden, var det seks båter med. Denne gangen har vi over 90 deltakerbåter, alt fra sportsfiskebåter til enorme katamaraner med flere tusentalls hestekrefter. Med tiden har det blitt litt av en utfordring å arrangere showracet, sier Stewart.

Men det er ikke bare fartsfylte båtturer som tiltrekker seg Poker Run-deltakere fra hele USA. Det sosiale aspektet er vel så viktig.

- Når man skaffer seg en powerboat av denne typen, skaffer man seg samtidig innpass i et aktivt, maritimt miljø. Mange av deltakerne her er også med på andre Poker Runs og events, og de fleste kjenner hverandre godt. Da har man det garantert morsomt, forteller Stewart.

Lag-bikini

De aller fleste deltakere har alt funnet fram laguniformen, eller i noen tilfeller, lagbikinien, som forteller hvilken båt de tilhører. I Poker Run utdeles det ikke priser for raskeste båt, men i stedet for de heftigste draktene, fineste damene og de flotteste båtene. Slikt blir det show av.

Ytterst på bryggen møter jeg Poker Run'ets eneste norskeide deltakerbåt, en Nor-Tech 36 Supercat med 2x525 bensinhester under motorlokket. De nybakte eierne, Roar Hadland og Eli Øie, fikk tilbud om å delta på Poker Run'et før båten deres fraktes til Norge, noe de ikke kunne si nei til. Venneparet Anneli Ramsland og Helge Karlsen ble invitert med som mannskap. Nå står kvartetten på bryggekanten og vet ikke helt om de skal glede seg eller grue seg.

På jakt etter maksimal kjøreglede? Denne RIB'en kan være svaret.

- Dette blir helt klart heftig! Men vi er ikke helt sikre på kjøreruten, og jeg har jo ikke kjørt denne båten så mye før, så jeg tror vi skal ta det litt rolig i feltet, sier en lettere nervøs Roar, før mannskapet hopper i båten og fyrer motorene.

2900 hk ved 25 000 o/m

Selv skal jeg mønstre på en Nor-Tech 50 Supercat ved navn "Miss Aqua Doll". Jeg finner henne med hekken inn ytterst ved marinaen. Den dyprøde og sølvfargede farkosten - lakkert som et krigsfly fra 2. verdenskrig - er uten tvil det heftigste jeg har sett på sjøen. Inntrykket forsterkes ytterligere da motorlukene heves, og to glinsende turbinmotorer kommer til syne, motorer du vanligvis finner i helikoptre eller propellfly. Det spiller ingen rolle hva du fyller på denne drivstofftanken: Motorene går både på flybensin, ren parafin, bensin eller diesel. Ved 25 000 o/min er den totale effekten på svimlende 2900 hk! I en stakket stund er jeg usikker på om jeg tør å gå om bord i det hele tatt.

Dagens mannskap viser seg også å være norske. Akter i de polstrede setene sitter Aslak og Oddvar, som selv forhandler fartsbåter i Stavanger, og fremme ved spakene er styrmann John Arruda, som er halvt norsk og oppvokst i Oslo. John driver selskapet Turbine Marine, den Florida-baserte produsenten av turbinmotorene om bord. Dagens copilot, Trond Schou, er medeier og salgssjef i Nor-Tech Hi-Performance Boats i Ft. Meyers.

Fiskebåt med 3 x 2400 hk, selvfølgelig fra Florida.

For dem som ikke har kjørt en båt med gassturbiner før, kan jeg forteller at det tar hele fem minutter bare å starte opp doningen - en interessant opplevelse i seg selv. Om du ikke har med deg noe å stappe i øra, vil du trolig angre.

Omsider går fortøyningen, og vi glir ut i bukta. Rundt oss cruiser det fram fartsbåter i alle størrelser og fasonger. Samtlige av de tyngste fartsbåtprodusentene er representert, som Nor-Tech, Outer Limits, Cigarette, Donzi og Fountain.

Som en liten fartsarmada cruiser båtene forbi Miamis vegg av skyskrapere. Det eneste som mangler for å pynte på stemningen, er musikken fra TV-serien "Miami Vice" på høyttalerne. Målet for dagen er Isla Morada, en av de midtre øyene i den smale øyremsa sør for Miami, de såkalte Key'ene. Selv med innlagt lunsjpause ved Key Largo, og et fotoopptak fra helikopter, regner vi ikke med å bruke mer enn litt over fire timer på den omfattende turen. Ingen skrubbefart, altså.

Presses bakover

Under den siste broen, og et grønt, åpent hav ligger stille og venter på oss. John og Trond fikler litt ekstra med kartplotter og instrumenter, mens vi i "baksetet" setter oss godt til rette i off-shore-stolene. Følelsen er ikke helt ulik den man har på veien opp i en "berg-og-dalbane".

Det hyler i turbinene, kroppen presses mot de røde skinnstolene, og før jeg rekker å summe, meg ligger den 50 fot store båten i planefart. Når farten gradvis øker, og den høyfrekvente hylingen fra motorene tiltar, er det som å sitte på vingen av et rutefly under take-off.

Mellom førerstolene er det satt inn et ekstra instrument som viser båtens fart for passasjerene i akterbenken. At produsenten mener alvor, er det lett å se: Knopmåleren viser bare hastigheter fra 40 knop.

Ved 60 knop snører jeg jakka og tar av meg cap'en. Ved 80 knop er turbulensen bak solbrillene for stor, og jeg må fjerne dem også. Alle forsøk på kommunikasjon med medpassasjerene er for lengst gitt opp. Åpner jeg kjeften nå, må jeg ha hjelp til å lukke den igjen.

Her planer superbilen.

Ved passering av 100 knop er det som om håret mitt er i ferd med å løsne ved røttene. Jeg sliter med å holde øynene åpne, og det er vanskelig å få luft ned i lungene. Jeg skimter fotohelikopteret i øyekroken. De rekker å ta noen bilder før John på nytt legger trykk få gassthrottlene, og vi "flyr" fra dem i 110 knops fart! Vi har passert 200 km/t på sjøen og det er vanskelig å forestille seg hvordan det er mulig å gjøre en toppfart på 150 knop i denne båten. Da klarer verken Gjelsten eller Ugland å henge med lenger!

Noen få timer senere, med beina trygt på landjorda, må jeg konstatere at mitt maritime verdensbilde er snudd opp ned etter noen timer langs Floridas sørlige kyststripe.

Symfoni i big block-dur

Denne saken ble første gang publisert 25/09 2007, og sist oppdatert 24/06 2017.