Hvor skal vi reise i høst?

Det er ikke noen tvil om at vi skal reise når Kim ringer. Han er en barndomsvenn, og vi har hatt mange båtturer sammen. Den mest spesielle var nok da vi som 16-åringer seilte fra Oslo til Drøbak i en 18-fots åpen Oslojolle.

Intet spesielt sier du? Vel, vi brukte fem døgn og var i land én gang for å handle mat og ringe hjem, for dette var lenge før noen visste hva en mobiltelefon var. Været varierte mellom styrtregn og skybrudd, så komforten var ikke på et nivå hvor det kunne deles ut stjerner.

I nyere tid er det turen fra Trondheim til Oslo i en Sea Ray 225 Weekender som har høyest stuntfaktor. På den turen var også Roger med, som mønstrer på nå også.

Hvor drar vi?

I fjor skulle Kim og jeg på en sørlandstur. Den endte i Skagen. Siste del av den overfarten frister ikke til gjentakelse, så nå legger vi opp ruta slik at det ikke er mulig å gjøre håpløse vurderinger av hva vi rekker.

Bohuslän-kysten er det tryggeste. Her er det gode muligheter til å gå i en trygg led selv om storhavet slår seg vrangt. Reiseruta blir derfor Drøbak-Göteborg, med start fredag morgen og retur søndag kveld. I opplegget ligger også en tur i elva opp mot Trollhättan; ut fra kartet ser det ut til at det er mulig å gjøre det som en rundtur med innseiling rett sør for Marstrand.

Avreisedato: 3. november.

Båt: Finnmaster 7600 SportsFamily.

Dette er vår nye langtestbåt, og den har alle komfortelementene man ønsker seg på en slik ekspedisjon - gode senger, varmtvann/kaldtvann og, ikke minst, to varmeapparat.

En av høstens få kuldenetter møter oss på brygga, så isskrapen tas med fra bilen. Her gjelder det å starte motoren og få i gang defrosteren så raskt som mulig for å få duggen av rutene. I tillegg har vi et viftelokk på kokeapparatet som gir varm luft i salongen.

Norsk diesel

Diesel er billigere i Norge, så vi stopper først på Kjøkøysund Marina for å toppe opp tanken. Vi er tomme for vann også, så en alltid hjelpsom Anette skrur på bryggevannet for oss, selv om det egentlig er stengt for vinteren.

Stinne av vann og diesel er Strömstad neste stopp. Det er som å komme til en tom parkeringsplass; det er nesten umulig å bestemme seg for hvor en skal stå.

Konsum og Systemet får besøk, før en pizza på kaia blir kombinert lunsj og middag. Erfaringsmessig blir det fort sent før vi er i havn, så det kan være lurt å fylle magen midt på dagen.

Vi diskuterer den videre ruta mens vi spiser i solskinnet.

- Med så lite vind som det er nå, er det ingen grunn til å gå innaskjærs, sier Kim.

- Hvor langt er det til Göteborg? spør Roger.

- Vi kan sjekke når vi kommer i båten, men jeg tipper det ligger mellom 70 og 90 nautiske, sier jeg.

- Med en marsjfart på 28 knop er vi der på maks tre timer, hevder Kim. - Drar vi nå, er vi fremme før det blir mørkt.

- Ja, hvis vi går utaskjærs, burde det være mulig, sier jeg.

Glade optimister

Vi er ikke kommet lenger enn til Kosterfjorden før 28 knop som marsjfart er en saga blott, og Göteborg er plutselig minst fire timer unna. Vestavinden som vi har vært beskyttet for så langt denne dagen, har satt opp krapp sjø.

Ubehagelighetsnivået blir slik at vi etter en halvtime finner ut at dette ikke er noe vi ønsker å fortsette med. Første delmål, Väderöarna, ligger ennå langt mot sør. Vi innser at noen fløyelstur i åpen sjø er utelukket og finner veien inn i lukket farvann. Her kan vi holde høyere hastighet, og legger så mange mil bak oss som mulig før mørket kommer.

Ut av Sotenkanalen er det på tide å benytte radaren. Den har stått på lenge, men nå er sikten så dårlig at vi er nødt til å stole på radarbildet for å finne trygt fram. Det gjør at vi nå går sakte mot Smögen. Arbeidsoppgaven deles på tre - radar, papirkart og ratt. Vi blir raskt trygge på avlesningen, og når det blir lenger mellom stakene, er det mulig å legge båten i plan. Og etter hvert hjelper måneskinnet på sikten.

Fem timer etter avgang Strömstad kan vi legge til kai i Marstrand. Klokka er over åtte, og det er ennå godt over en times seilas til Göteborg, så vi gir oss nå. Vi har tross alt kommet lenger enn vi trodde da vi ga opp havseilasen. Nå er det ankerdram og boller som står på menyen før vi skal "gjøre Marstrand".

Men der var vi vel optimistiske, denne novemberfredagen i en av Sveriges travleste gjestehavner.

- Har dere mat?

- Tyvärr, köket stängde för en timme sen.

Det er svaret vi får på begge de to stedene som er åpne. Nærmeste spisested er et gatekjøkken på fastlandet.

Vi gir opp og bestiller 3 "stor stærk", med fri tilgang på chips og peanøtter. Prisen: 75 svenske for alle tre! Så visse fordeler er det med å ferdes utenfor sesong. Et par timer senere er vi tilbake i båten. Bortsett fra de få menneskene på puben, har vi ikke sett en sjel.

Styr klar

Göta Älv går fra Göteborg og opp til Vänern. For å kunne komme dit med båt, har man laget en kanal med sluser, Trollhättan kanal. Sammen med den betydelig mer kjente Göta kanal danner den en sammenhengende ferdselsåre helt over til østkysten av Sverige. Trollhättan er beregnet på store kommersielle båter. Derfor er den døgnåpen og i drift året rundt. Göta kanal er kun beregnet på turister og er både natte- og vinterstengt.

Planen vår er å gå Göta Älv på nedsiden av slusene for så å komme bakveien inn til Göteborg. Ved Kungälv deler elva seg og Norra Älv kommer ut rett sør for Marstrand. Utløpet her er dårlig merket, og det er tydelig at det ikke er meningen å gå inn denne veien. Inne i elva ligger det likevel flere store fritidsbåter, så for lokalbefolkningen er dette en vanlig vei. Vi anbefaler ikke å ta seg inn her hvis det er mye bølger, siden dybden i et stort område er på bare et par meter.

Videre opp i denne sideelven til Göta Älv kommer kjedsomheten. Dette er ingen vestlandsfjord. Flatt åkerlandskap på begge sider er kjedelig utsikt, så vi legger båten i plan. Eneste avveksling er en flomsikring vi må passere før jordene overtar igjen. Etter en time er vi inne i hovedelva, og enhver tanke om å gå videre oppover er for lengst forlatt. Vi vil ut herfra.

Om åkeren var kjedelig, er ruta ned til Göteborg som en fottur hos skraphandleren. Den ene bedriften etter den andre driver med gjenvinning, og overalt ser vi digre hauger med ulikt søppel. I tillegg til en rekke båtvrak. Vi trekker et lettelsens sukk da vi endelig kommer oss ned til gjestehavnen i Göteborg.

Vårt råd: Hvis du ikke skal videre oppover elva - stopp i Göteborg.

Waste og Water

Vi fylte vann i Kjøkøysund, men har likevel ikke fått vann i kranene? Her i Göteborg bestemmer vi oss for å gjøre et nytt forsøk. Roger, som fylte på vann sist også, tar på seg jobben. På styrbord side er det to påfyllingslokk. Et merket med "Waste", til tømming av septiken og et det står "Water" på, altså vann.

Nå skrur han opp Waste-lokket.

- Du Roger, du fylte ikke der sist også? spør jeg.

- Jo.

- Da er det ikke rart vi ikke har vann i springen. Du har nemlig fylt opp septiktanken.

Da latteren har gitt seg, trekker jeg to lettelsens sukk. Ett fordi vanntanken er tett, og ett til fordi det ikke var dieseltanken som fikk vannet. Enda verre ville det vært om vi hadde fylt diesel i vanntanken, for den smaken er det ikke mulig å få ut.

Rett før strikken ryker

Hvis noen av mannskapet er handleglade, er det lurt å sette av noen timer i Göteborg. Et stort kjøpesenter ligger i gangavstand fra gjestehavnen, med en stor Clas Ohlson-butikk like ved for dem som liker dingser. Vi inntar en kjøpesenterlunsj som ikke gir den store båtstemningen, der vi kriger om ledige bord med halve byen. Vi trekker derfor et lettelsens sukk da vi kan sette kurs mot havet igjen.

Jeg hadde håpet å få tanket, men dieselutsalget er stengt, så vi må klare oss med det vi har. Tankmåleren viser fremdeles kvart tank, så bekymringen er ikke veldig stor, men med ny båt er tilliten til måleren noe begrenset. Jeg liker å bruke tripptelleren i tillegg, men den hadde et hull i målingen etter siste fylling så vi er usikre på den også. Heldigvis er det bare 25 nautiske til Marstrand, men vi hadde håpet å slippe å dra innom der nå.

Halvveis er tankmåleren kommet under rødmerket og viser ingen tegn til bevegelse, så nå liker jeg meg dårlig. Det er lite båter utpå, og det vil hefte oss betydelig å gå tom her. Lettet får vi fortøyd ved marinaen i Marstrand, og jeg er spent på hvor mye som går på. Tanken er på 160 liter, så alt over 150 er for mye; da har vi hatt for liten margin. 150 liter passeres imidlertid. Dette er ikke bra, tenker jeg. Så 160 liter. Først på 173 liter er det fullt. Uten tvil uforsvarlig, og det kunne ha kostet oss mange timer. Enda bra at Finnmaster har laget en større tank enn det de sier.

I det lukkede rommet

Økende vestavind og stummende mørke gjør valget lett. Vi går innaskjærs. Det er fine forhold opp mot Stenungsund, og Lysekil er et naturlig mål. I leden med gode fyr, og med radaren i gang, holder vi god fart oppover.

Ved Stenungsund tar vi inn mellom Orust og Tjörn. Her er det en smal led som er utfordrende å kjøre i mørket. Her kommer radaren til sin rett. Med kun kartplotter ville det ikke vært forsvarlig; det er radarbildet som gir oss den nøyaktige plasseringen av staker og holmer. Med små marginer vil ikke plotteren være nok. Andre båter synes heller ikke på kartet.

Vi hadde bestilt en lyskaster, men den var ikke kommet, så vi tyr til en kraftig lommelykt når vi må plassere oss med meternøyaktighet, eller når vi ikke "finner" en stake på radaren. Det kan skyldes at den er borte eller bare ligger rett over vannskorpa.

Inne i båten er det godt og varmt, så vi sitter i bare tynne klær. I det trange farvannet har vi heller ikke merket at det har blåst opp betydelig. Da vi skal stikke ut i åpent farvann et kort øyeblikk, blir vi derfor overrasket av mye sjø. Plutselig slår bølgene over hele båten. Radaren er stilt på høy følsomhet og klarer derfor ikke å gi et nøyaktig bilde, og det er fremdeles land tett på begge sider. Jeg gjør noen korte forsøk på å få justert radaren mens de andre holder utkikk, men får det ikke til.

- Vi snur.

Det er ikke et forslag, men en konstatering. Skal vi ut her, må vi være bedre forberedt.

Tilbake i le stopper vi og finner en alternativ rute. Og nå tar vi også ut en kompasskurs slik at vi har en sikker kurs å styre etter når bølgene kommer. Denne gangen går det bedre, og da vi i tillegg får fyret i sikte, som vi har plukket ut på forhånd, er vi forbi problemene.

Vi har Mollesund rett ved, og bestemmer oss for å legge oss til der for å studere kartet før ferden går videre. I vår lune kabin er det stille og varmt, men ute er været betydelig verre enn vi trodde. Det eneste fornuftige er å legge seg til for natten. Vi har tilbakelagt 30 nautiske siden Marstrand på tre timer, med høy konsentrasjon. Vi ønsker ikke å gå på noe uhell nå.

Smørtur hjem

Om ikke Marstrand var livlig, så er det enda stillere i lille Mollesund. Klokka 23.00 stenger puben, så "n achspielet" må legges om bord.

Heldigvis har det løyet betydelig søndag morgen, og fremdeles alene på fjorden, går det fort oppover. Vi treffer bare en og annen fiskebåt og noen nordmenn på vei til vinteropplag i Sverige, hvor prisen er omtrent den halve.

Det blir mørkt før vi når Drøbak, men nå er vi fullbefarne og i hjemlige farvann, så pulsen går roligere.

Status: 372 nautiske mil, 24 timer motortid, tre dager.

Denne gangen holdt vi oss mer eller mindre til planen, bortsett fra at farten - som vanlig - var lavere enn antatt. Noen lærer aldri, men opplevelsene disse vinterturene gir, gjør at det er verdt det. Det er utfordrende og spennende, samtidig som det hviler en spesiell atmosfære på sjøen når en har den alene.

Tar jeg ikke mye feil, ringer Kim til neste høst også.

Svaret?

Har jeg båt, tviler jeg på at jeg klarer å si nei.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!