Det er dejlig....
...å være norsk båtturist i Danmark. Stort sett, i alle fall.
Familien har gått i land. Om bord stiger tre livsglade gutter i sin beste alder. Bleier, ungeskrik og hundelufting er erstattet av snusbokser, laptoper og løs latter. Helge, Morten og Jan finner seg raskt til rette i vår 37 fot store Beneteau Monte Carlo reportasjebåt, som er klar for del to av den lange ferden mot Tyskland.
Les også:
Fra Halmstad og livlige Tylløsand i Sverige går turen ned mot Höganäs og Viken i Skåne, og vi har nesten København i sikte da første opplevelse inntreffer: I Øresund møter vi en vegg med sommerregn av den harde sorten, akkompagnert av lyn og øredøvende torden.
Inne i denne skyen kan det synes uungåelig å ikke få seg en høyspent killevink. Vi slipper med skrekken denne gangen, men det skal bare bli en forsmak på regntiden vi har i møte. Like fullt forstår vi etter hvert at det dreier seg om såpass lokale byger at vi lett kan legge ruta etter hvor solen skinner. "Bestemme vårt eget vær", som Morten putter det.
Herlig spartansk
København er vi alle kjent med. Men å komme fra sjøsiden er en litt annen greie. Nyhavn er det ønskede målet, men spesielt godt merket er det ikke her inne i kanalen, så vi må lete oss fram.
Den lille havfrue og operahuset blir lokalisert før vi oppdager den lille tarmen som stikker inn blant høy, pastellfarget bebyggelse. Helt inn i Danmarks mest kjente havn slipper vi ikke, for her får bare de gamle, fine tresjektene plass. Men utenfor broen får vi rigget oss til langs betongen, før vi trekker av kalesjen og nyter den varme sommerkvelden.
En mer avslappet sommerholdning skal du lete lenge etter, for danskene - Nordens avgjort mest tilbakelente folkeferd - har en egen evne til å slappe av og sosialisere i bybildet nede ved havna. Et suverent sted å ligge, med andre ord, selv om vi finner verken strømuttak eller vann å fylle på tanken.
Planer blir lagt. Vi skal langt, på relativt kort tid, så en effektiv rute er vesentlig for å få med oss mest mulig. Rostock blir forkastet som lite spennende, mens Lübeck ligger i overkant langt unna. Vi bestemmer oss for en vestlig rute, med retur rundt Sjælland. Det blir langt, men forhåpentligvis spennende.
Utfordringene lar ikke vente på seg. Bare å få tanket opp krever omfattende detektivarbeid, for verken kart eller tilfeldig utvalgte dansker kan fortelle hvor bunkers er å oppdrive. Etter en hot dog "med det hele", som danskene sier, forlater vi kaia ved ettermiddagstider.
Noe leting senere finner vi en bortgjemt tankstasjon på Lynette-båthavna, noen nautiske fra sentrum. Temmelig tilfeldig egentlig, for ikke et flagg eller et skilt er å se. Ikke spesielt turistvennlig, kan man si. Det samme gjelder det håpløse kortbetalingsystemet, som vi kjenner igjen fra svenskesiden.
Denne gangen stopper fyllingen på 1000 danske kroner, som er noe beskjedent med tanke på våre store dieseltanker. Kortet må trekkes igjen om igjen.
Det lille, flate land
På en litt uforklarlig måte viker de danske kyster en hel del fra hva jeg hadde forestilt meg. At dette landet er flatt, kommer selvsagt ikke som noen bombe, men samtidig får man et åpent og uhåndterlig farvann å forholde seg til, som ikke tilbyr noen klare referansepunkter for en stakkars styrmann, i hvert fall ikke etter at Øresundbroen er passert.
En kartplotter er ikke bare nyttig, det er direkte uforsvarlig å kjøre båt uten, for det er så og si umulig å bestemme posisjon "manuelt". At det er usedvanlig grunt her nede kommer også som en overraskelse på oss nordmenn, som er vant til klippebratte abysser der nord.
På vår vei langs Sør-Sjælland mot Møn må vi inn i et farvann der bare en smal og godt merket led kan føre oss trygt fram, for rundt båten stikker det ikke dypere enn to til tre meter. Også dette er spennede for førstereisende, spesielt når det blåser opp mot kveldingen og sikten er så som så.
Skjærgård mangler
En annen ting er skjærgården - eller skal vi si mangelen på denne. For når vi titter i kartet blir vi fort lurt til å tro at vi skal inn i trangere farvann en hva vi faktisk skal. Åpne sund og store avstander mellom øyene gjør at man raskt mister syne av land, og vi føler oss som på åpent storhav. De grunne områdene gjør dessuten sitt til at krapp sjø bygges opp så snart vinden og strømmen tar tak.
Men selv om danskene har et smalt lite belte av en kyststripe, er den i alle fall riktig vakker. Og der vi får mulighet til å nærme oss land, pynter tett løvskog, store gule åkre og små pittoreske bindingsverkshus opp. En og annen vindmølle står som landemerke og forteller oss hvor mye det blåser.
På vår vei mot Møn og Falster kan vi allerede slå fast at det ikke er mange norske båter her nede. Faktisk er det ikke så mange båter vi møter utenom noen vakre seilskuter med tysk eller nederlandsk flagg.
Denne saken ble første gang publisert 15/07 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.