- Vi vet ikke hvor heldige vi er

ANNONSESAMARBEID: Kamille opplyser om at artikkelen er skrevet i samarbeid med Redd Barna.

Oslo er kledd i høstfarger denne ettermiddagen, ungene har flydd av gårde til dansing og spilling og fotball, og annonsen i Foreldre & Barn lyser mot meg fra bladet.

«Foreldre og Barn og Redd Barna søker feltreportere til oppdrag i Etiopia eller Uganda. Avreise midten av oktober, må være over ti år».

Jeg tenker umiddelbart på mine to eldste gutter, Erlend som er 14 og Even som er 11. To aktive og robuste gutter som ikke er redde for å prøve noe nytt.

Feltreportere? Noe så spennende! Oppdraget er å besøke Redd Barna-prosjekter og rapportere hjem. En utrolig sjanse for to gutter som aldri har satt sine ben i Afrika.

Men hvordan blir dette, da, med fri fra jobb og skole, og småsøsken hjemme? Skal vi ta sjansen? Det er helt sikkert mange søkere, det blir neppe oss uansett.

En annerledes reise

Noen uker senere sitter vi på Ethiopian Airways-flyet mellom Frankfurt og Addis Abeba.

I kofferten har vi malariatabletter og Antibac, men også seigmenn, såpebobler og fargeblyanter. I magen har vi sommerfugler, alle tre.

Vi har blitt grundig forberedt av Redd Barnas ansatte, og prosjektene vi skal besøke er det de kaller «snille prosjekter». Guttene skal slippe å møte en virkelighet som er altfor brutal.

Men annerledes blir det nok, og som Ina, vår guide fra kontoret i Nairobi påpekte: Det er ingen som kan garantere hva man ser i veikanten.

Falleferdige bygninger

Og faktisk er det veikanten som gjør størst inntrykk på oss når vi har ankommet Entebbe International Airport og befinner oss i en diger Redd Barna-jeep på vei til Kampala.

Veikanten, og de digre, styggpene Marabou-storkene, som sirkler rundt over tretoppene, et fascinerende syn.

Og veikanten, den består av mer eller mindre falleferdige bygninger langs de røde, støvete veiene. Rad på rad med bølgeblikk, og lekende, halvnakne småunger som tilsynelatende tusler rundt alene og leker med det de måtte finne av skrot.

Gutta mine gjør store øyne, dette ligner ikke på Oslo eller Spania eller London. Dette er annerledes. - Og se mamma, der er en høne! Den går løs, mamma!

Etter noen dager i Uganda legger de ikke merke til hønene langs veien lenger. Ikke til geitene heller, det har allerede blitt normalen. De eneste gangene de bryr seg om kuene, er når de blokkerer de humpete landeveiene på vei til skolene vi besøkte.

Under oppholdet dro vi til tre forskjellige skoler. For å beskrive dem med Evens ord: «Den første var langt ute på landet, den andre var enda lenger ute på landet, og den siste var kjempestor». Alle tre er en del av Redd Barnas langsiktige satsing på utdanning.

Både før avreise fra Kampala og underveis på turen møtte vi flere lokalt ansatte som fortalte oss om prosjektene og hvilken rolle de spiller i ugandisk dagligliv.

For Even var dette i overkant komplisert, men Erlend, som er eldre og mer flytende i engelsk, fikk med seg mye.

Skolens enorme betydning

Som norske gutter flest er de glade i skolen sin – mesteparten av tiden, i alle fall – og de liker å lære.

Dessuten er det en god grunnutdanning nødvendig for å utdanne seg videre. Men så mye mer enn det legger de ikke i skolegangen, som norske barn flest.

I Uganda er det annerledes, observerte Erlend. Det er vanskeligere å få barna til å begynne på skolen, og vanskeligere å holde dem der.

Fattigdom, lange avstander, arbeidskraft som trengs hjemme, alt dette er med på å legge hindringer på veien mot utdannelse.

Samtidig er skolen helt sentral også ut over det vi i Norge tradisjonelt forbinder med «skole». Eleven er i fokus, men læringen og tiltakene er nyttige redskap for å spre positive ringvirkninger til både familier og lokalsamfunn. 

Mine sønner blir i tur og orden presentert for helseklubber, skriveklubber, katastrofeklubber og mange andre tiltak som har til hensikt å forbedre barnas dagligliv også utenfor skolen.

På en av skolene får vi til og med demonstrert hvordan elever syr gamle tøyfiller om til bind, slik at jentene ikke uteblir fra skolegangen når de får menstruasjon.

En annen skole har plantet sin egen skolehage med mais, mango, appelsiner og bananer. Det blir et kjærkomment tilskudd til dugnads-lunsjen barna får servert, og overskuddet kan selges til inntekt for skolen.

Alvorlig lek

Helseklubben på skolen i Luwero synger sanger om hvorfor det er dårlig å gifte seg for tidlig, mens skriveklubben i Gulu fremfører egenskrevede fortellinger om foreldre som reiser fra barna sine eller folk som blir lurt av heksedoktorer. Formen er barnlig nok, men innholdet desto mer alvorlig.

Erlend og Even står der med store øyne. Slutte på skolen for å gifte seg? Fordi foreldrene sier det? Eller hva med at mamma dør og pappa bare drar sin vei?

I løpet av turen får vi også tid til to hjemmebesøk. Dette er kanskje noe av det som gjør aller mest inntrykk på Erlend og Even.

Erlend, fotballgutten som trener daglig og er avhengig av lange, varme dusjer, blir stående og kikke ned på en hel families daglige vanntilførsel: To halvfulle fat og en kanne.

Even blir tatt med på en rundtur i stråhytter og klaskedoer, og blir stående og beundre en egenprodusert håndvask av en colaflaske skåret i fire.

Vi får se hvordan de tilbereder mat over åpen ild, vi ser soveplasser bestående av matter som legges rett ned på det harde jordgulvet. Erlend blir stående og spille ball med noen av barna, mens Even kommer i snakk med to sjenerte småjenter som gjerne vil bli tatt bilde av.

Sterke inntrykk

Når vi humper oss tilbake til sivilisasjonen, kilometer etter kilometer på humpete skogsveier med og uten kuer (- Tenk mamma, så langt må de gå hver dag, uten sko til og med!) er guttene stille og tankefulle.

Det er ikke til å unngå at de sammenligner forholdene her med forholdene hjemme.

Deres egne rom, så fulle av leketøy og kule klær og elektroniske dippedutter. Skolevei med buss, aktiviteter på ettermiddagen. Matpakker med frukt og melk og ikke en bekymring i verden.

- Jeg kommer til å bli skikkelig sur når jeg kommer hjem og hører folk klage over småting, sier Erlend og legger til:

- Her har de nesten ingenting, og allikevel gjør de så godt de kan. Kommer seg på skolen og hjelper til hjemme. Gjør lekser før sola går ned, fordi de ikke har lys.

- Vi vet liksom ikke hvor heldige vi er, supplerer Even.

- Tenk å sove på gulvet med masse insekter!

- Barn er barn

Det er mye alvor på turen. Men det er mye moro også. Lek og hoiing i skolegården, der en gjeng fnisende afrikanske jenter lærer guttene å danse.

Seigmennspisekonkurranser og ballonger, sang og dans og fotball. Lek varierer fra kultur til kultur, men barns latter kjenner ingen grenser.

Jeg er takknemlig for at guttene har fått se med egne øyne hvordan barn lever i store deler av verden, for at de har fått i alle fall et lite glimt av det ansvaret som påligger oss, som innbyggere i et rikt og fredelig land.

Samtidig er det like mye lærdom i dette: At vi er like, og at barn er barn. Uansett.

Denne saken ble første gang publisert 16/12 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.