Å være pappa anno 2014

- Du valgte ikke meg, jeg valgte deg

Thomas Weeden er stefar til Sophie. Men han måtte tenke seg godt om før han ble sammen med Vibeke Klemetsen, som hadde en datter fra før.

STEFAR: Thomas Weeden (40) er stefar til Sophie.- Selv vant jeg stefarlotteriet da moren min giftet seg på ny, og jeg har nok tatt med meg mye fra egen oppvekst i hvordan være en god far og stefar.

STEFAR: Thomas Weeden (40) er stefar til Sophie.- Selv vant jeg stefarlotteriet da moren min giftet seg på ny, og jeg har nok tatt med meg mye fra egen oppvekst i hvordan være en god far og stefar. Foto: FOTO: Jannecke Normann Sanne

Publisert Oppdatert

Thomas Weeden (40)

Sivilstand: Samboer med yogainstruktør Vibeke Klemetsen (38). Hun har datteren Sophie (15) fra et tidligere forhold. Sammen har de barna Liam Texas (snart fem) og India Leona (2 1⁄2).

Yrke: Country Manager for Regus.

Meg som pappa

Hva slags pappa ønsker du å være? Trygg og tydelig. Ungene vet hvor de har meg, og hvor grensene går. Så er det opp til dem om de vil utfordre de grensene eller ei. Og så vil jeg at barna skal føle at jeg alltid har tid til dem. Jeg vil være en aktiv og inkluderende far.

Hva er mest utfordrende?
Å sette grenser for materielle ting. Når skal man si ja, når skal man si at ungene må ønske seg noe, og når sier man nei? Den balansegangen synes jeg er vanskelig. Vi bor i et ekstremt homogent miljø, hvor de fleste har råd til det meste. Jeg føler at ungene lett kan miste perspektivet på at noen har mye og andre lite, og at man ikke kan få alt. Og så kan det være vanskelig å gi alle like mye oppmerksomhet hele tida. Vi to voksne er i mindretall. Det er krevende å gi og finne plass til tida ungene krever og trenger. På grunn av aldersforskjellen, har de ganske ulike behov.

Når er det best?
Når alle er sammen og bare surrer fornøyd rundt og holder på med sine egne greier uten å skulle rekke noe. Da har jeg det fint. Også er det stort å se at de får til ting. Det kan være alt fra å klare å ta på seg sokken selv til å komme hjem med en god karakter ietfagdeharjobbetmyemed.Deteri hverdagene jeg egentlig får de største pappaøyeblikkene.

Hva er målet?
Vi ønsker at barna skal ha god folkeskikk: Være høflige og vite hvordan oppføre seg hos andre. Og så ønsker vi å gi dem ballasten de trenger. Målet er at når de bestemmer seg for å stikke, så evner de å klare seg selv og har lært å være ok folk med sunne verdier. Får vi til det, kommer Vibeke og jeg til å føle at vi til en viss grad har lyktes.

Ignace er glad for at døtrene følger i hans fotspor. Peter er blitt mannen han før ville ha hatet. Thomas valgte å være en skikkelig god stefar. Møt tre menn om verdens viktigste jobb.

 

Stefaren Thomas

Thomas Weeden måtte tenke seg godt om før han ble sammen med Vibeke Klemetsen. For her var det også en ni år gammel jente som absolutt ikke hadde valgt ham.

Da mammaen hennes og Thomas forelsket seg, var Sophie ni. Thomas var 34, hadde selv vokst opp med en stefar og måtte tenke seg grundig om før han gikk inn i forholdet.

– Jeg kjørte nærmest en konsekvensanalyse, for det tenker jeg at man ikke minst skylder barnet. En kan ikke kun tenke på dama man er forelsket i, men at det er et annet individ her som ikke har valgt dette. Når du så tar valget, mener jeg at du har plikt til å få det til å virke, å skape stabilitet og vinne barnets tillit. Selv vant jeg stefarlotteriet da moren min giftet seg på ny, og jeg har nok tatt med meg mye fra egen oppvekst i hvordan være en god far og stefar, forteller Thomas.

 

Kjærlighetens mangfold

Da Sophie konfirmerte seg i høst, overlot Thomas talene til foreldrene hennes, men ga henne et brev. "Du valgte ikke meg, jeg valgte deg", var essensen i det han skrev.

– Jeg har ekstrem respekt for at Sophie aldri valgte meg. Da jeg valgte hennes mamma, og dermed også Sophie, visste jeg at det ville følge en del jeg ikke kom til å ha kontroll over og at hun og jeg ville få en annen relasjon enn jeg ville få med eventuelle biologiske barn.

Ta noe så banalt som nærhet: En stefar må finne ut hva barnet synes er greit. Vil barnet sitte på fanget, ved siden av i sofaen, eller er det mer enn nok å ha deg på andre siden av bordet?

- Det er opp til Sophie hvor mye hun ønsker å inkludere meg i sitt liv. Men jeg er like glad i henne som i Liam og Leona. Kjærlighet finnes i mange former og fasonger. Kjærligheten jeg har til Sophie er en annen enn den jeg har til de to andre – og samtidig ikke. Sine biologiske får man kjærlighet fra automatisk. Sophie og jeg måtte bygge en relasjon som består av noe – som respekt, kjærlighet, tillit og omsorg. Rundt oss er et spindelvev av andre mennesker og relasjoner som allerede var etablert da jeg kom inn i bildet.

Med skilte barn i bildet må det tas hensyn til barnets andre familie og andre faktorer som er utenfor en stefars kontroll. Thomas påpeker at barn er lojale til egne foreldre.

– Det er mye tankevirksomhet rundt hva som er rett og galt og hvilke hensyn vi skal ta til de andre i Sophies liv. Det går an å snu det og fokusere på at hun er heldig som kan velge det beste fra to verdener. Jeg må finne min plass i det hele.

Han tror på å skape egne rom for hvert barn. Forleden var han og Leona på «date» på restaurant. Da satt de i nesten to timer og spiste og snakket. Med Sophie har han vært på utallige fotballturneringer. I mange år var han trener for Sophies fotball-lag. Nå er han «bare» lagleder.

 

Samme regler for alle

Han har en krevende jobb. Det er hektiske dager med mye ansvar, mange ansatte og utenlandske eiere som vil ha firmaet opp og fram. Vibeke på sin side er mye på farten og jobber til atypiske tider. Å få jobblivet til å samsvare med ønsket om å være tilstedeværende foreldre, krever at dagene skreddersys til barnas rytme og aktiviteter.

Thomas prøver å komme hjem til middag og være helt til stede til de minste er i seng. Så jobber han heller litt mer etter det. Helgene prøver han å skjerme frem til søndags kveld.

 

– Det store aldersspennet på ungene er nesten mer utfordrende enn at ett av barna våre har en annen far. Fra venstre: Liam, Thomas, Leona og Sophie.

– Det store aldersspennet på ungene er nesten mer utfordrende enn at ett av barna våre har en annen far. Fra venstre: Liam, Thomas, Leona og Sophie. Foto: FOTO: Jannecke Normann Sanne

- Livet går ikke opp. Jeg velger å være mye sammen med ungene og forsaker egentid. jeg har valgt å få barn, så sånn må det bli. Så lenge jeg har mine pusethull av og til, er det helt greit. Tid sammen som par må Vibeke og jeg skape, det skjer ikke automatisk. Vi er heldige og har snille besteforeldre som stiller opp, sier han blidt.

Du valgte ikke meg, men jeg valgte deg
Thomas til Sophie

De voksne i familien er krystallklare på at hjemme hos dem gjelder de samme reglene og rammene for alle.

– Vi har tre barn, ikke 1+2. Vi behandler dem likt, vel vitende at eldstemann har en annen situasjon – på godt og vondt. Jeg har hele veien forsøkt å sette meg inn i Sophies situasjon. Det er vanskelig å si hva som er rett eller galt, for det finnes ingen regler for hvordan være en god far og stefar. Man må forholde seg til det man får utdelt. Det jeg ser hos andre stefedre som også har fått til dette, er at de helt fra starten har hatt bevisste tanker rundt det. Jeg tror det er viktig å være bevisst hva du hopper inn i.

– Uansett hva som skulle skje med Vibeke og meg, vil jeg alltid ønske å ha Sophie i livet mitt – selv om jeg har null rett til det rent rettslig. Relasjonen hun og jeg har bygd vil alltid være en del av meg og mitt liv.

Pappaen uten hjemmeboende barn

Om det er noe Coca-Cola-sjef Ignace Corthouts frykter, så er det at døtrene skal flytte hjem.

Den belgiske roppsjefen for Coca-Cola Enterprises Norge tar imot på bedriftens hovedkontor på Lørenskog. Formelt avslappet i skjorte og pene bukser. Pulten hans er strøken, i samsvare med mottoet hans å la hver dag være en ny start.

Ignace Corthouts (52)

Sivilstand: Gift med Kristine (52), de har døtrene Céline (22) og Caroline (17).

Yrke: Administrerende direktør Coca-Cola Enterprises Norge.

Fra: Belgia.

Meg som pappa

Hva slags pappa vil du være?
- Å være en god far starter med å ha et godt forhold til barnas mor. Dere må være et godt team. Jeg er ekstremt lykkelig og kunne ikke håpet på et bedre forhold enn det Kristine og jeg har. Jeg ønsker å være en tilgjengelig far, en som er der for døtrene mine og en god rollemodell. I tillegg ønsker jeg å være en rettferdig far som har den nødvendige disiplin. Uten nødvendig disiplin skjer ingen- ting. Total frihet er ikke et alternativ. En må gjøre noe, innen et gitt tidsrom, på en gitt måte. Jeg er ikke streng, men barna mine holdes ansvarlige for sine valg.

Hva har vært mest utfordrende?
Jeg dealer med ting, ergo tenker jeg ikke på dem som utfordringer. Hvis jentene hadde vært ulykkelige og ikke klarte seg selv etter at de flyttet hjemmefra, det ville blitt en utfordring. I tillegg kan det være krevende å være en god rollemodell. Å leve opp til mine egne standarder så liv og lære henger sammen.

Når er det best?
Når jeg opplever at barna begynner å finne gode løsninger på utfordringer, til og med bedre løsninger enn jeg hadde tenkt på selv hvis jeg skulle rådet dem. Jeg er stolt av jentene mine.

Hva er målet?
Jeg tenker at respekt er viktig, og det er ikke noe galt å være ambisiøs. Uten at jeg krever det av døtrene mine. Jeg mener man som person ikke skal stå på stedet hvil. Utvikling kommer ikke av seg selv. Jeg har lært Céline og Caroline at de skal streve etter å bli litt bedre hver eneste dag. Jeg håper de blir lykkelige, lever med glede og etablerer gode relasjoner med folk rundt seg. Det er viktig i den globale verdenen vi lever i. Livet er valg. Er glasset halvfullt eller halvtomt? Mye handler om innstilling.

– Alt vi gjorde i går er forbi. Jeg prøver å se framover, ikke bakover, kommenterer han.

Så Ignace legger seg ikke før han har pløyd seg gjennom dagens e-poster. Dermed møter han morgendagen med blanke ark.

Kona og han ble sammen som 15-åringer. Familien flyttet til Norge for fire år siden. Yngstemann, Caroline (17), har nettopp begynt å studere i Skottland, mens eldstemann Céline (22) studerer i Australia.

Dermed er han en pappa i en ny livsfase – den uten hjemmeboende barn.

 

Berikende

Meldinger og bilder flyr daglig mellom kontinentene. Mellom døtre, foreldre og søstre. Teknologi gjør det lettere å håndtere den store avstanden.

– Det var en milepæl å vinke farvel til Caroline på Gardermoen. Jeg følte det samme som da vi tok av støttehjulene på sykkelen hennes og hun syklet alene av sted for første gang. Nå har de begge fløyet fra redet. Døtrene våre kommer til å gjøre feil. Livet er ikke perfekt, det må vi akseptere. Vi har gitt dem det de trenger for å ta gode valg. Men er de i tvil om en avgjørelse, håper jeg at de har i bakhodet hva vi ville rådet dem til. Men valget er opp til dem.

– Se her, sier han stolt og viser fram en videosnutt fra Céline. Hun snurrer lykkelig rundt på den andre siden av jorda. «Har studert, nå skal jeg på kino med venner», lyder teksten. Slikt varmer Ignaces hjerte. For det første har datteren gode prioriteringer (jobb før kos) og ikke minst – hun har det bra. En lykkelig datter gir en lykkelig pappa.

Begge døtrene studerer økonomi. Ignace blir litt rørt når han snakker om akkurat det.

– Når begge sier de har som mål å jobbe med noe lignende som det jeg gjør, tolker jeg det dit hen at de synes det jeg jobber med er bra og at det fint kan kombineres med et godt familieliv.

Karrieren din har hatt ganske store konsekvenser for familien din. Har de forsaket mye?
- Vet du, forleden dag sa Kristine at hun føler hun har de beste årene av sitt liv nå, her i Norge. Selv om både jentene og hun syntes det var tøft å forlate Belgia den gang for ti år siden, så har de i etterkant sagt at det å bo utenlands virkelig har beriket deres liv.

 

Kokongen Norge

Ignace hyller balansen mellom jobb og fritid i Norge, og påpeker at norske fedre rett og slett ser ungene sine mer enn fedre andre steder i verden. Om vi ikke er lenger på jobb enn vi må, så påpeker han at vi er effektive i timene vi faktisk er der.

Også den norske skolen er annerledes. Hva i huleste driver de med – russen?! Feirer før eksamen? Ignace rister på hodet.

– Norske barn er bortskjemte, ikke på den amerikanske måten med å ha 200 leker, men i at de blir mindre utfordret. Forventningene kommer først når de begynner å studere. Jeg sier ikke at systemet er dårligere, bare at det er annerledes. En norsk 25-åring har mye å lære. Men gi dem ti år, og de er absolutt på høyden med andre 35-åringer. Vil du jobbe utenlands, utenfor kokongen Norge, er det kanskje bra å studere utenlands. Norsk ungdom er ikke alltid utstyrt for det globale rotteracet. Men så lenge du blir i Norge, er det ikke noe problem. Staten passer på deg.

Tilfeldigvis sendes et intervju med Ignace og familien på NRKs Migrapolis samme dag vi møtes. Temaet er norsk arbeidsliv. «I 15 år var han nesten aldri hjemme. Nå spiser vi middag – og til og med frokost sammen. Hele familien er mer sammen, det er veldig fint», forteller mor og datter i programmet.

På spørsmålet om det mest utfordrende med å være pappa, må Ignace for første gang lete etter ordene. Han ser ned på notatene sine, formulerer nøye hva han vil si:

– Jeg ønsker at døtrene mine skal være lykkelige. Det hadde vært utfordrende hvis en av dem flyttet hjem igjen. Jeg har ikke oppdratt dem til å komme hjem. De er selvfølgelig alltid velkomne, men de er sterke nok til å være lykkelige der ute.
 

Pappaen som hatet barn

I 20 år hatet Peter Kihlman barn. Så traff han en kul kis ved navn Gustav.

Velkommen til Lyckliga gatan blandet med Kardemommeby. Vi er i Tjodalyng i Vestfold. Hvite hus med stakittgjerder rammer inn hageflekker. Peter (32) har båt på tilhenger, hjerte på døren og gamlehjemmet like oppi veien. Før i tiden ville han fått grøsninger bare ved tanken på et sted som dette.

 Ignace Corthouts (52)

Ignace Corthouts (52) Foto: FOTO: Jannecke Normann Sanne

Ignace foran bilder av døtrene.

Ignace foran bilder av døtrene. Foto: FOTO: Jannecke Normann Sanne

Men det var før. Å sammenligne Peter den gang med den han er nå, er egentlig bortkastet. Han ville hatet fyren han er blitt.

Peter Kihlman (32)

Sivilstand: Samboer med Christina Sandnes (32). De er foreldre til Gustav (2) og får snart et barn til.

Yrke: Blogger. Aktuell med boken Pappahjerte.

Mer info på: pappahjerte.blogg.no.

Meg som pappa

Hva slags pappa ønsker du å være?
Jeg vil være en far som ligger i grenseskillet mellom å være lekekompis og autoritær familieoverhode. Men jeg ser jo at Gustav har meg rundt lillefingeren. Ha-ha. Jeg vil være involvert i hverdagslivet hjemme. Jeg tror fedre i dag vil være mer på kjøkkenet og mindre på jobb.

Hva er mest utfordrende?
Det er en konstant avveining om hva jeg skal legge ut på bloggen. Jeg er blitt mer og mer restriktiv i forhold til hvilke bilder jeg legger ut. Kommer Gustav til å mene at jeg overeksponerte barndommen hans, eller vil det være kult? Jeg håper han skjønner at jeg følte så mye kjærlighet for ham at jeg ikke klarte å la være å beskrive det. Ellers synes jeg det kan være utfordrende å tenke på ting som kan skje som er utenfor min kontroll, som mobbing og urettferdighet.

Når er det best?
Da jeg først begynte å blogge, trodde jeg at folk bare ville lese om de store tingene, som Gustavs første steg. Men det er de små øyeblikkene som er best. Som i går da vi var ute på tur: Gustav satt på armen min og koste seg. Det blåste masse og så var det et fint øyeblikk hvor vi så på hverandre, skjønt enige om at akkurat nå hadde vi det skikkelig fint.

Hva er målet?
Å få Gustav fram i verden og gi ham en god oppvekst. Han skal jo ikke sove i babysenga vår til han blir 35. Men jeg kan få litt panikk av at han blir eldre. Det er jo så koselig å ha en liten kis i huset!

For hvem skulle trodd at han, fyren som gjorde mest ut av seg på fest, var selvsentrert som få og syntes unger bare var i veien, skulle bli landets mest kjente pappablogger? Han ville ledd dem opp i ansiktet om noen hadde sagt det.

– Hvis unger skreik når jeg kjørte kollektivt, tenkte jeg: «Hvor vanskelig er det å få den ungen til å klappe igjen?» Unger var bare til sjenanse.

Det er så en lurer hva som egentlig skjedde på føderommet for to år siden. Ikke var Gustav planlagt. Peter og Christina hadde bare vært kjærester i et halvt år. Men om familieforøkelsen kom litt brått på, visste de instinktivt at det var dem. Nå og for alltid.

I sitt stille sinn tenkte Peter at han i hvert fall ikke skulle bli en av de irriterende menneskene som forandrer seg når de får barn. Okay, så måtte han kanskje trå til litt ekstra i ukene rett etter fødselen, men så ville livet fortsette akkurat som før.

Han vet det er en klisjé, men da han holdt sønnen sin for første gang, fant Peter Kihlman meningen med livet. «Shit, dette er bra. Det er dette jeg har lett etter», innså han.

– Der og da byttet jeg totalt personlighet. Det var som en vekkelse, forteller han.

 

Følelser og forhold

Visst er Gustav en sjarmklump. Lyslugget og ivrig møter han oss med et stort smil. At dette er en gutt som er vant til å bli tatt bilde av, er tydelig. Peter lar ham sitte på benken og spise yoghurt med havregryn. «Gustav er ganske lik meg. Det som funker for meg, funker for ham. Mat løser alt, sier den stolte far med et glis.

På bloggen pappahjerte.blogg.no lar han le- seren ta del i livet deres. Nær 17 000 liker siden hans på Facebook, og hver dag er rundt 6000 innom bloggen.

Så dyktig er han til å beskrive hverdagslivet deres at han sluttet i jobben for å blogge på heltid.

- Hadde jeg sett meg selv nå for tre år siden, hadde jeg nok hoppa utfor en bru. Jeg har blitt han jeg hata. Det ville vært det verste jeg kunne tenkt meg. Jeg ville vært han som startet en Facebook-gruppe for å uttrykke hat ovenfor fyren jeg har blitt. He-he.

Kompisene ler rått av at han nå er den damer, (for han har flest kvinnelige lesere), går til for å få råd om alt fra slimpropper til barneseter til middagstips.

– Blogging kan virke litt feminint og svakt. Men jeg tror at dagens fedre tør å være mer åpne om følelser og åpner seg mer enn tidligere generasjoner. Er jeg med andre fedre, plaprer vi i vei om følelser og parforhold.

 

Mor er sjefen

Peter liker å tenke at han er familiens overhode. Men er han ærlig, er det Christina som er strengest og mest konsekvent.

– Jeg har inntrykk av at i mange forhold er det mor som er sjef hjemme. Når mamma er fornøyd, har alle det bra, kommenterer han, idet Christina, høygravid med nummer to, kommer inn på kjøkkenet med magen først.

– Selv er jeg nok ganske lik fatter’n, bare anno 2014. Kom, skal vi ta en nesesnusk, sier han, løfter Gustav opp på fanget og så gnir far og sønn frydefullt nesene mot hverandre på eskimovis.

Du virker veldig trygg i papparollen?
– Ja, jeg stoler veldig på magefølelsen. Det er greit å lese seg opp litt og høre hva andre gjør, men jeg gjør det som funker for meg og som føles naturlig. Det var for eksempel uaktuelt å prøve metoden med å la Gustav skrike seg i søvn. Og er han sulten, og du gir ham mat midt på natta, behøver ikke det bety at det blir en rutine. Hører du kun på ekspertene, fratar du folk evnen til å ta naturlige valg. Dessuten kan noe som er «rett» i dag være fullstendig feil neste år. Jeg tror folk flest gjør det beste de kan for familien sin. Å være far er jo et slags eksperiment i seg selv.

Kompisene gir ham fremdeles mye tyn. I år hadde de avstemning om Peter fikk lov å bli med på det årlige pinnekjøtt- og akevittlaget. Han fikk til slutt lov, men har bloggeforbud.

Peter Kihlman (32)

Peter Kihlman (32) Foto: FOTO: Jannecke Normann Sanne

GODMODIG ERTING: – Jeg får mye tyn av kompiser. Det er lite ros, gitt. Blogging er først og fremst en kvinnegreie, og jeg skriver mye om følelser. Det er ikke særlig «cool», forteller Peter. Gustav er blid som ei lerke.

GODMODIG ERTING: – Jeg får mye tyn av kompiser. Det er lite ros, gitt. Blogging er først og fremst en kvinnegreie, og jeg skriver mye om følelser. Det er ikke særlig «cool», forteller Peter. Gustav er blid som ei lerke. Foto: FOTO: Jannecke Normann Sanne

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning