PSYKISK HELSE

- Tilslutt valgte jeg livet

Tone Rose Bratland ga seg selv en frist: Hvis det ikke skjedde en endring innen hun fylte 23 år, ville hun ta livet sitt.

Håp: – Musikk gir så mye mening, sier Tone Rose. Hun håper hun kan tenne noen lys eller gi håp med låtene hun skriver.

Håp: – Musikk gir så mye mening, sier Tone Rose. Hun håper hun kan tenne noen lys eller gi håp med låtene hun skriver. Foto: Marie von Krogh

Publisert Oppdatert

På en måte lever jeg på overtid. Til å begynne med var det nesten litt skummelt. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å leve, selv om det fortsatt er tosidig. Men jeg har det mye bedre. Nå våger jeg å tenke framover, sier Tone Rose Bratland (25).

Vi møter henne på Jørpeland i Strand kommune i Rogaland. Hun har akkurat holdt gratiskonsert på Fjordhagen, en alternativ behandlingsplass for rusmiddelavhengige, og skal videre til Oslo. Der blir det flere konserter, samt filminnspilling av en dokumentar om overgrep i kristne miljøer.

– Jeg tror på åpenhet. Åpenhet er forebyggende. I kirkesamfunn er det mange med mye makt som mener at overgrep skal takles i stillhet, helst forties og dekkes til. Jeg er sikker på at det er skadelig, og at det fører til angst, slår hun fast.

Kroniske smerter

Hun er vokst opp i en profilert musikerfamilie i Vinje i Telemark. Storesøster er ikke ukjente Ingebjørg Bratland. Seks år gammel begynte hun å spille seljefløyte, og markerte seg etter hvert nasjonalt med å gå til topps i NM. Men for Tone Rose var virkeligheten bak fasaden en skikkelig hodepine, bokstavelig talt.

– Fra fem-seksårsalderen hadde jeg kronisk migrene. Fire av sju dager var det skikkelig ille. Med de sterke smertene fulgte psykiske symptomer.

Hun håpet smertene ville avta, men de ble bare verre. På skolen slet hun med konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse.

– Jeg tror jeg hadde andre ambisjoner enn andre barn. Min ambisjon var å slippe å ha vondt i hodet.

Hun har ingen gode minner fra NM. Hun følte seg fjern og deprimert, som om hun ikke var helt til stede.

– Men jeg var flink til å late som. Når du er flink og kommer fra en familie som er godt kjent utad, er det vanskelig å si hvordan du egentlig har det.

Hun var et veldig stille barn, og ble fort voksen. 16 år gammel flyttet hun til Os i Hordaland for å gå på musikklinja på en kristen videregående skole. Her gikk hun sammen med mange av landets største talenter innen musikk. Med Tone Rose gikk det ikke så bra.

– Det gikk skikkelig ille. Jeg isolerte meg mer og mer, og kompenserte med å ta masse medisiner. Jeg innså ikke at det var et problem. Jeg hadde alltid med meg hinsides store mengder av smertestillende og migrenemedisiner, og trodde jeg var i stand til å håndtere det. Det tok lang tid før jeg innså at medisinene var blitt et problem, medgir hun.

En av lærerne på skolen forsto etter hvert at hun trengte hjelp. Tone Rose ble innlagt på psykiatrisk sykehus. I ettertid har hun tenkt at hun burde fått hjelp mye før.

Musikk gir mening

Tone Roses historie handler om smerter, traumer og psykiske vansker. Alt som skjedde tolket hun som tegn på at hun ikke skulle bli i denne verden.

– Jeg ba og ba. Men det fantastiske, det magiske, skjedde ikke. Problemene eskalerte. Jeg kom inn i en psykotisk tilstand med vrangforestillinger. Jeg hørte stemmer, hadde angst for helvete og fryktet at jeg hadde gjort en utilgivelig synd, forteller hun.

Tiden før hun fylte 23 år var vanskelig og intens. Hun var innlagt, og hadde en «siste-etappe-følelse».

– Jeg fikk hastverk med alt jeg måtte få gjort. Jeg delte så mange sanger som mulig, skrev masse og hadde en enorm skaperkraft. Det var dessuten så mange som viste at de var glade i meg. Jeg hadde alltid båret på et håp om at det skulle snu. En dag følte jeg at Gud ba meg velge livet, minnes hun.

Kontakten med Amalie Skrams hus i Bergen har også hatt stor betydning. Det er en kreativ møteplass for mennesker som har slitt med psykiske vansker.

– Der fikk jeg et nytt perspektiv på det å være syk. For første gang følte jeg tilhørighet. I Amalie Skrams hus er det fellesskap og masse humor. I dag er dette min kirke. Her er muslimer, ateister og kristne. Gud har skapt oss forskjellige, og vi er alle skapt til å være sammen.

Hun begynte å holde konserter. Først i det små, med konserter hjemme i stua, på en bar, på sykehuset der en venn eller to var innlagt, eller i Nygårdsparken. I fjor skrev hun «Til alle ingen ser», dedikert til alle dem som strever med livet.

– Enten det handler om rus, psykisk-

eller somatisk sykdom, har man noe felles. En erfaring som gir en annen dybde og forståelse for livet. Mange lytter til musikk når de har det vondt. Musikk gir så mye mening. De vakreste menneskene jeg kjenner, sliter, sier hun.

Nå øker det på med spillejobber, blant annet på psykiatriske sykehus, rusinstitusjoner, støttesentre mot incest og seksuelle overgrep eller distrikts-psykiatriske sentre.

– Kanskje jeg er litt naiv, men jeg er aldri redd for at det ikke skal komme folk. Det betyr ikke noe for meg. Jeg synger gjerne for én. Ett liv er så mye verdt. Men det kommer alltid mange.

Tone Rose ble dypt rystet da artisten Benedikte Skogøy Innvær tok livet av seg i forfjor, bare 19 år gammel. Hun tror selvmordet har hatt stor innvirkning på valget hun selv tok.

– Jeg kjente henne ikke. Men hennes historie var så lik min, og tekstene hennes er så sterke.

I november i fjor arrangerte Tone Rose håpkonsert i Johanneskirken i Bergen. Målet var åpenhet og å gi håp. I tillegg til egne låter framførte hun flere av sangene til Benedikte.

Ingen grenser

Nylig kjøpte Tone Rose seg leilighet i Bergen. Da hun kom til banken for å søke om lån, sa rådgiveren: «Vi hjelper ikke slike vanskeligstilte som deg».

– Det gikk ikke opp for meg med det samme hva hun egentlig sa. Bankfilialen ble nedlagt kort tid etterpå. Det så jeg som et godt tegn.

Lån fikk hun likevel, men i en annen bank. Hun er glad for at forholdet til familien er blitt mye bedre. Tone Rose gir oss et visittkort: Musikk helbreder hjertet. Åpenhet forebygger ensomhet. Livet rammer alle, men ingen blir sterke før det blir trygt å være svak.

Hun vil tenne noen lys, gi håp. Drømmen er å leve av musikk. I høst slipper hun en ny låt, «Cecilie». Den er skrevet til ei hun ble kjent med på psykose-posten på sykehuset.

– Nå er jeg glad for at jeg valgte livet. Jeg tenker jeg framover, og har en stor drivkraft i meg til å hjelpe andre.

Led i stillhet: Tone Rose Bratland var det stille barnet som ble flink til å late som om alt var i orden. Men bak fasaden var det mye smerte.

Led i stillhet: Tone Rose Bratland var det stille barnet som ble flink til å late som om alt var i orden. Men bak fasaden var det mye smerte. Foto: Marie von Krogh

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag