TETT PÅ:

- Jeg kunne ikke brydd meg mindre om jeg ble drept

Stina Brendemo (26) omtaler seg selv som en kjedelig tobarnsmor fra Skedsmo. Men da hun satt fengslet i Bolivia, turte hun ikke gå nær en trapp i frykt for at hun skulle kaste sønnen utfor.

Rolig liv: – Jeg er blitt ei kjerring som liker å lage mat og vaske og rydde, sier Stina om livet sitt i dag. Men hun har fremdeles mange mørke minner som kommer fram.
Rolig liv: – Jeg er blitt ei kjerring som liker å lage mat og vaske og rydde, sier Stina om livet sitt i dag. Men hun har fremdeles mange mørke minner som kommer fram. Foto: Nina Ruud
Sist oppdatert

Sti­na Bren­de­mo har en his­to­rie å for­tel­le. Den hand­ler om svik, sinne, frust­ra­sjon og angst. Den hand­ler om tre jen­ter som dro til Bo­li­via som ven­nin­ner, og end­te som fi­en­der et­ter å ha blitt fengs­let for nar­ko­ti­ka­smug­ling. Sti­na hev­der hun var en naiv 17-år­ing som ikke ante hva som fore­gikk da po­li­tiet på fly­plas­sen i Cocha­bam­ba stakk kni­ven i ba­ga­sjen hen­nes og rop­te: «Cocaina!».

Det skjed­de for over åtte år si­den, og si­den har hun sit­tet fire år i kvin­ne­feng­se­let San Sebastian i Bo­li­via, vært tre må­ne­der på røm­men, født to barn, og flyt­tet til­ba­ke til Skeds­mo hvor hun voks­te opp og hvor hun nå bor.

– Jeg vil for­tel­le, men det er ikke alt du kan skri­ve, på grunn av sik­ker­het, sier hun.

Så Sti­na for­tel­ler om fengs­lin­gen og den tre må­ne­der lan­ge fluk­ten via Bra­sil og Mel­lom-Eu­ro­pa, mens pen­nen lig­ger stil­le ved si­den av no­tat­blok­ka. Av og til stop­per hun opp og unn­skyl­der seg for de man­ge krum­sprin­ge­ne. Hun for­tel­ler den sam­me kom­pli­ser­te his­to­ri­en som hun for­tal­te i retts­sa­len i Cocha­bam­ba, og som vit­ne un­der ed i Bor­gar­ting lag­manns­rett. Hun hev­der hun ikke viss­te at det var ko­ka­in i Adi­das-ba­ge­ne som ble fun­net i kof­fer­te­ne de­res. Ba­ge­ne var for øv­rig inn­pak­ket i plast, som om de var nye og uåp­ne­de. Det var en opp­lys­ning den­ne jour­na­lis­ten ikke had­de fått med seg, og som gjør at det ikke er noe po­eng å ter­pe på spørs­må­let om hvor­for hun ikke sjek­ket inn­hol­det i ba­gen.

– Mye av det jeg for­tel­ler deg har jeg ald­ri for­talt til noen, for in­gen spør meg om noe som helst. Jeg for­står ikke hvor­for folk ikke spør? Jeg had­de øns­ket å vite alt, sier hun.

«Bo­li­via-fø­lel­sen»

Det­te skul­le egent­lig være en his­to­rie om hvor­dan alt går så mye bed­re nå. «Bo­li­via-Sti­na», som vi i me­dia døp­te hen­ne, ser veldig annerledes ut i dag enn hva hun gjor­de på de bil­de­ne vi hus­ker av hen­ne fra feng­se­let. Hun sier hun gikk opp 69 kilo da hun var gra­vid, men har klart å kvit­te seg med ki­lo­ene igjen. Hun tar opp fag hun gikk glipp av da hun satt inne, og har lyst til å bli kli­nisk er­næ­rings­fy­sio­log.

På ter­ras­sen for­an rek­ke­hus­lei­lig­he­ten står ha­ge­møb­ler av den be­ha­ge­li­ge va­ri­an­ten. Det er stea­rin­lys og pyn­te­gjen­stan­der på bor­det. På plan­ke­gul­vet lig­ger uten­dørs­le­ker i plast, slik det gjør i alle små­barns­hjem. Sti­na har to barn, Pao­la har ett.

– Jeg er vel­dig opp­tatt av fa­mi­li­en og er hjem­me­kjær. Jeg er blitt ei kjer­ring som li­ker å lage mat, vas­ke og ryd­de, og ta det ro­lig hjem­me. Jeg er egent­lig vel­dig kje­de­lig, sier hun.

Så går kan­skje alt så mye bed­re nå. Men når reg­net øser ned og ska­per en slags iso­le­ren­de vegg på alle si­der av pa­ra­sol­len vi sit­ter un­der, for­tel­ler Sti­na om angs­ten, og at det på noen må­ter var enk­le­re i feng­sel, hvor hun had­de ru­ti­ner og viss­te hva hun måt­te for­hol­de seg til.

– Når li­vet er bra, er det vel­dig bra. Men når jeg er dep­pa, er jeg langt nede i drit­ten, sier hun.

– Da ser jeg ikke me­nin­gen med li­vet, og for­står ikke hvor­for jeg er her. Jeg kla­rer ikke å set­te fin­ge­ren på det, men kal­ler det bare for «Bo­li­via-fø­lel­sen». Jeg trod­de jeg måt­te være ma­nisk de­pres­siv og bi­po­lar, men psy­ko­lo­gen me­ner jeg ikke er det. Li­ke­vel fikk jeg angst­an­fall fle­re gan­ger i pås­ken og treng­te å være ale­ne. Jeg satt inne i ska­pet og tenk­te at der­som jeg fal­ler len­ger ned nå, så tar jeg li­vet mitt.

– Ikke min sønn

Rettssak: Stina og hennes medtiltalte Madelaine Rodriguez under rettssaken i 2010. Den tredje norske jenta rømte til Norge samme år. Madelaine Rodriguez ble i sommer løslatt fra fengselet, men er i Bolivia inntil videre.
Rettssak: Stina og hennes medtiltalte Madelaine Rodriguez under rettssaken i 2010. Den tredje norske jenta rømte til Norge samme år. Madelaine Rodriguez ble i sommer løslatt fra fengselet, men er i Bolivia inntil videre. Foto: Scanpix

Sti­na trek­ker bei­na opp i so­fa­en. Hun ten­ner en røyk og for­tel­ler at hun egent­lig har slut­tet. Si­ga­ret­te­ne er res­ter et­ter en pak­ke hun kjøp­te un­der Oslo Pride.

Vil se framover: Fortsatt er det mye i livet til Stina som handler om Bolivia. Hun håper bloggen kan få fram hennes versjon av historien, slik at hun kan komme seg videre.
Vil se framover: Fortsatt er det mye i livet til Stina som handler om Bolivia. Hun håper bloggen kan få fram hennes versjon av historien, slik at hun kan komme seg videre. Foto: Nina Ruud

– Jeg skrev dag­bok hver dag i feng­se­let, og når jeg åp­ner dem nå, sy­nes jeg det er rart at jeg tenk­te og føl­te som jeg gjor­de. I be­gyn­nel­sen var jeg hun blide; hun som ald­ri gjor­de noe galt.

Hun for­tel­ler om dag­lig­li­vet og ru­ti­ne­ne i feng­se­let. Hun holdt cel­len ren og ryd­dig, strik­ket og les­te bø­ker.

– Jeg les­te fak­tisk Bi­be­len to gan­ger for­di jeg kje­det meg så mye. Også had­de jeg be­søk av mi­sjo­næ­rer og folk fra am­bas­sa­den. Det som holdt meg oppe var de for­håp­nin­ge­ne jeg fikk hver uke om at jeg snart skul­le ut. Mam­ma var der nes­ten like len­ge som meg. Hun had­de det ille, og var en zom­bie i alle de åre­ne jeg var der nede. Men hun er bein­tøff, sier Sti­na. 

Så skjed­de det noe da Sti­na ble gra­vid: Fa­ren til hen­nes før­s­te­fød­te vil hun ikke snak­ke noe sær­lig om. Hun for­tel­ler at det var en co­lom­bia­ner som utga seg for å være en an­nen enn det han egent­lig var.

– Jeg gikk inn i en psy­ko­se og ble skik­ke­lig de­pri­mert. Jeg var sint og slo i veg­gen til jeg knus­te hån­da mi. Jeg hør­te at det knakk, men jeg klar­te ikke å slut­te å slå. Alle kno­ke­ne ble knust, og den ene flyt­tet seg til hånd­led­det. Jeg gikk med gips i tre og en halv må­ned, sier hun.

Det ble ikke bed­re da bar­net ble født. Sti­na tok kei­ser­snitt da­gen før hun skul­le i ret­ten.

– Jeg skvatt da jeg så søn­nen min, og trod­de ikke at han var min. Jeg fikk det for meg at de had­de lurt meg og gitt meg et barn som ikke var mitt, sier hun og for­tel­ler om hal­lu­si­na­sjo­ner og ma­re­ritt­ak­ti­ge bil­der og opp­le­vel­ser. 

– Jeg tenk­te fle­re gan­ger på å ta li­vet mitt, og da jeg røm­te kun­ne jeg ikke bry meg mind­re om jeg ble drept el­ler ikke. Men sam­ti­dig viss­te jeg at jeg var syk; at ting ikke var nor­malt. Så jeg lot som om jeg var glad i ba­by­en og ga ham kjær­lig­het. Men det var pe­ri­oder hvor jeg for eks­em­pel ikke tur­te å gå nær trap­pa med ham for­di jeg var redd for at jeg skul­le kas­te ham ut­for. Jeg hus­ker jeg sa til mam­ma: «Ta un­gen. Jeg vil ikke ha den». Det er vel­dig vondt å ten­ke på. Da jeg et­ter hvert ble frisk, slet jeg skik­ke­lig med de tan­ke­ne jeg had­de hatt. Nå be­tyr bar­na alt for meg, og jeg vil gjø­re alt for dem, men jeg har fort­satt ikke den «Ah! Jeg er mam­ma»-fø­lel­sen som jeg hø­rer at man­ge får.

Sti­na unn­skyl­der seg. Det blir litt for mye for hen­ne, sier hun, og be­kla­ger der­som det hun for­tel­ler framstår som ro­te­te.

Dat­te­ren fikk hun et­ter at hun kom hjem og be­stem­te seg for leve et nor­malt liv med mann, barn, hus og bil. Det gikk ikke slik hun had­de tenkt.

– Hun tar meg som jeg er

Så duk­ket Pao­la opp. De møt­tes på nett­ste­det Gay­sir, gikk på date på fre­dag og var et par søn­dag. Tre må­ne­der senere ble de for­lo­vet.

– Jeg har bare vært for­els­ket én gang, og det er i Pao­la. Jeg har ald­ri blitt til­truk­ket av menn på den må­ten, sier Sti­na.

– Hun har fått meg til å føle meg som et men­nes­ke, og

har for­stå­el­se for hva som har skjedd. Hun er den enes­te jeg har for­talt alt sam­men til, og hun tar meg som den jeg er, uav­hen­gig av hva som står om meg i me­dia. Det er en ny ver­den for meg.

– Hva er for­skjel­len på den Sti­na som ble satt inn, og den Sti­na som kom ut igjen?

Sti­na ten­ker seg om.

– Jeg er nok fort­satt god­tro­en­de, men jeg var enda mer naiv før jeg dro til Bo­li­via. Nå er jeg mer skep­tisk og redd for ting. Jeg blir redd når jeg ser folk i uni­form, har noen tvangs­tan­ker og er litt pa­ra­noid. Og så har jeg dis­se pe­ri­ode­ne hvor jeg er vel­dig de­pri­mert, sier hun.

– Det er nok den stør­ste for­skjel­len. Jeg var mer glad før, og tok li­vet litt mer som det kom. Nå må jeg plan­leg­ge alt, og der­som folk for eks­em­pel ikke hol­der av­ta­ler, blir det så mye rot i ho­det mitt at jeg ikke vet hvor jeg skal be­gyn­ne.

Sti­na vrir seg i sto­len. Hun sier hun er sint og lei seg. Forteller at hun har sett og hørt ting i feng­se­let som in­gen bør se el­ler høre. Hun snak­ker om per­so­ner hun har møtt, og som har for­talt om hvor­dan de tok li­vet av sine egne barn, el­ler sin egen søs­ter og mann. Hun for­tel­ler om en baby som blød­de ne­se­blod og had­de fe­ber, og at hun prøv­de å si ifra til vak­te­ne, men at in­gen vil­le høre på hen­ne. Da­gen et­ter var bar­net dødt.

– Det var vel­dig tungt, sier hun.

Sint er hun også på man­ge av de and­re som var in­vol­vert i sa­ken, og hun er ikke nå­dig i sine be­skri­vel­ser. 

– Det er fort­satt så mye som hand­ler om Bo­li­via. Det er fort­satt en så stor del av li­vet mitt, og det ha­ter jeg. Jeg vil ­vi­de­re, men jeg vet ikke hvor­dan jeg skal få det til, sier hun.

Mye mer­ke­lig på mail

Ett grep kan være blog­gen hun be­gyn­te å skri­ve på i mai. Det skal være hen­nes his­to­rie, sier hun, som et mot­svar på alt hun fø­ler har kom­met feil ut i me­dia. Hun skri­ver noen pos­ter av og til. De hand­ler om li­vet i feng­se­let og om li­vet nå. De hand­ler om å få «en ny start», som hun skri­ver i det før­s­te inn­leg­get.

LANGT NEDE: – Jeg tenkte flere ganger på å ta livet mitt, og da jeg rømte kunne jeg ikke bry meg mindre om jeg ble drept eller ikke.
LANGT NEDE: – Jeg tenkte flere ganger på å ta livet mitt, og da jeg rømte kunne jeg ikke bry meg mindre om jeg ble drept eller ikke. Foto: Nina Ruud

– Jeg er ikke ute et­ter opp­merk­som­het, og jeg vil ikke at folk skal sy­nes synd på meg. Men jeg har et be­hov for å få det ut. Og jeg hol­der bar­na ano­ny­me, sier hun.

– Skal de noen gang få vite his­to­ri­en til mor?

– Søn­nen min vet litt, men han skal få vite alt når han blir stør­re. Han be­gyn­ner snart på sko­len, og jeg vil ikke at han skal få vite ting der. Jeg er redd for at han kan bli mob­bet, men det må vi ta om det kom­mer, sier Sti­na.

Hun pluk­ker opp te­le­fo­nen og le­ter seg fram i inn­bok­sen på Face­book.

– Jeg får så man­ge mer­ke­li­ge hen­ven­del­ser og ekle fore­spørs­ler på mail, sier hun og vi­ser fram te­le­fo­nen.

Det er til­bud fra menn om gif­ter­mål, og kvin­ner som gjer­ne vil bli en slags mam­ma for Sti­na. En mann har lyst til å gi hen­ne barn, og ikke forstår hvor­dan Sti­na kan bli til­freds­stilt av en kvin­ne.

– Noen er hyg­ge­li­ge og vil bare støt­te meg, men det er også mye dritt. Det var en som vil­le at jeg skul­le trene i det sam­me un­der­tøy­et i en må­ned og sen­de det til ham. Og så er den noen som kom­mer med trus­ler og sier de skal ban­ke og dre­pe meg.

– Blir du redd?

– Ikke når de kom­mer ano­nymt på net­tet. Det blir så tomt. Har folk noe å si, får de si det direkte til meg.

– Kom­mer du noen gang til­ba­ke til den du var?

– Jeg vet ikke, men jeg hå­per det. I noens øyne vil jeg sik­kert all­tid være «Bo­li­via-Sti­na», men jeg or­ker ikke å gra­ve meg ned i det som skjed­de der bor­te. Jeg må kom­me meg framover.

Denne saken ble første gang publisert 10/10 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også