Fattig:

- Jeg var lei av å føle på skammen

Jeg ville bare si det høyt: Vi bor i huset med presenning på taket, og det er ikke fordi vi er late, men fordi vi er fattige.

SKAM: Rebekka Magnus var lei av å skjule og gjemme, og valgte å være åpen om livet sitt.

SKAM: Rebekka Magnus var lei av å skjule og gjemme, og valgte å være åpen om livet sitt. Foto: FOTO: Gry Traaen

Publisert Oppdatert
HJERTESUKK: Her er Facebook-statusen som skapte debatt.

HJERTESUKK: Her er Facebook-statusen som skapte debatt.

Rebekka Magnus serverer kaffe i peisestua i barndomshjemmet på Grålum i Østfold. Det var her hun satt da hun skrev statusoppdateringen på Facebook i fjor høst. Det var her hun vokste opp med mor, far og søsken på 80-tallet.

De var en helt vanlig lærerfamilie, men de hadde aldri store ressurser. Rebekka fikk ikke Ball-genser eller Milet-jakke, men følte seg verken mer eller mindre utenfor på grunn av økonomien. Så startet ungdomstida. Voksenlivet. Rebekka traff Knut Martin og forelsket seg.

«Kom deg vekk»

- Da jeg møtte Knut Martin, var han nykter. Men så sprakk han, og jeg fikk for alvor kjenne på skammen. Å være sammen med en rusmisbruker er et stort stigma, og det er ikke akseptert i samfunnet. Uansett hvem jeg snakket med, om det var venner eller offentlige kontorer, var beskjeden den samme: «Gå fra ham». «Kom deg vekk». Det var fortvilende. Det var slitsomt alltid å være parat til å forsvare ham, og at jeg valgte ham. Jeg følte at verken jeg eller livet mitt var godt nok.

Alt for å skjule

Rebekka Magnus er et kjent ansikt i Sarpsborg. Hun er idealisten, kulturformidleren og ildsjelen i byens kulturliv. Hun som uttaler seg i mediene, som setter i gang prosjekter og står på barrikadene for byens kulturliv.

- I ettertid ser jeg at jeg har engasjert meg så mye fordi det har tatt min og andres oppmerksomhet vekk fra hjemmet vårt og privatlivet mitt. Fra valgene mine og skammen min.

- Det ble nærmest en besettelse for meg å være flink og etterrettelig, for da ble jeg samtidig uangripelig – da kunne ingen ta meg på «det andre». På at jeg ikke tok en utdannelse, at jeg la livet mitt til side for å hjelpe mannen min å kjempe kampen mot rusen. Da tok jeg fokus vekk fra at datteren min var flau over å ha en syk pappa, flau over huset vårt, over rommet sitt, over oss, sier Rebekka.

Mannen hennes har nå vært rusfri i mange år, men metadonbehandlingen han er avhengig av, har gitt ham varige seinskader.

I fjor ble også Rebekka syk. Hun hadde begynt å glemme. Først gikk Mac-en i svart, så gikk Rebekka i svart. Hun ble sykmeldt.

- Etter hvert begynte jeg i terapi. «Når følte du sist at livet ditt ble styrt innenfra» spurte terapeuten. Spørsmålet fikk meg til å tenke – livet mitt har alltid blitt styrt av det ytre. Av andres forventninger. Jeg har sagt ja til altfor mye fordi jeg har trodd at jeg kunne fikse det. «Rebekka fikser det», har vært omkvedet, men hvorfor fikset jeg alt annet enn meg selv?

HJEMME: Rebekka Magnus vurderte å selge barndomshjemmet sitt på grunn av økonomien, men da stilte lokalsamfunnet opp.

HJEMME: Rebekka Magnus vurderte å selge barndomshjemmet sitt på grunn av økonomien, men da stilte lokalsamfunnet opp. Foto: FOTO: Gry Traaen

Det regnet inn

I oktober begynner vannet å sildre inn gjennom taket igjen. Dager med endeløst regn gjør at skålene som Rebekka plasserte i gangen, fyller seg raskt opp. Familien har slitt med et utett tak i mange år, men heller ikke denne høsten har de penger eller ressurser til å reparere det.

Vi skammer oss oftest over:

* Ensomhet

* Kropp og utseende

* Det uperfekte, feil, å komme til kort

* Hjelpeløshet

* Psykisk sykdom

* Fattigdom

* Arbeidsløshet

Å føle skam er mer ensomhet og individuelt i dag enn tidligere. Før knyttet det seg til brudd på samfunnets normer og regler.

I dag utspilles skammen hovedsaklig på den indre arena, og handler ikke om å ikke holde mål i forhold til det perfekte og fullkomne idealer.

Alt fokus på vellykkethet og suksess gjør oss fremmedgjorte overfor oss selv, hverandre og i forhold til andre viktige verdier i livet.

Kilde: Psykoterapeut og forfatter av «Skammens sport - avtrykk i identitet og relasjoner», Marie Farstad.

Rebekka er lei. Lei av å bo i huset med presenning på taket. Lei av alt. Etter nøye overveiing, bestemmer Knut Martin og Rebekka seg for å selge huset.

Ryktet når kameraten Audun Grotterød. Han kontaktet kompisene sine. «Nå trenger Rebekka hjelp, og det er vår tur til å hjelpe» sa han til dem. Noen uker senere hadde en gjeng med kjente og ukjente samlet inn penger, brettet opp ermene og fiksa taket.

- Det gjorde vondt da de kom og så på hjemmet vårt. Mitt mantra har jo vært at jeg ikke skal be om hjelp, at jeg skal fikse det selv. Men all godheten rørte meg. Da vi strakk ut en hånd, fikk vi så mye tilbake.

- Jeg var så lei av å gjemme og skjule. Jeg var lei av å føle på skammen. Jeg ville bare si høyt: «Vi bor i huset med presenning på taket, og det er ikke fordi vi er late, men fordi vi er fattige». 

Skapte debatt

Facebook-innlegget skapte mye oppmerksomhet. Det ble trykket i Sarpsborg Arbeiderblad og satte i gang en debatt rundt både fattigdom og skam. Rebekka fikk meldinger fra folk. De takket henne og fortalte lignende historier.

Prosten i Sarpsborg takket henne for å vise at livet ikke er perfekt, for å vise sårbarhet og innrømme at hun sliter med økonomien. En journalist skrev at åpenheten kan bidra til å fjerne skammen mange kan føle ved å innrømme at man ikke klarer alt alene gjennom livet.

- Det var ikke likes og hjerter, medfølelse, hjelp eller sympati jeg var ute etter da jeg skrev innlegget. Jeg håpet å få respekt for valgene jeg har tatt og livet jeg har valgt. Det er et fullverdig liv, selv om det kanskje ikke står i stil til andres forventninger for hva et vellykket liv er.

Knut Martin og jeg har gått sammen hele veien. Ofte har det vært oss to mot verden, men vi har holdt sammen, vi har laget en familie og vi er stolte av at vi har trosset statistikkene. Når alt kommer til alt, så har denne kampen vært verdt det. Kampen om et skinn av vellykkethet har ikke vært verdt det.

Ny start

- Jeg kommer ikke tilbake som en stemme for kulturlivet i byen, og jeg kjenner en slags sorg når jeg tenker på det. Det har vært min identitet. Men nå skal jeg slutte å fikse alt der ute, men heller fikse ting her. For nå er jeg er hjemme igjen. Jeg merker det på barna mine, på mannen min og på meg selv, at det bra for oss. Jeg er stolt av familien min. Jeg er stolt av mannen min, sier Rebekka og smiler.

- Og jeg er stolt av våre fantastiske venner.

Følg Kamille: På Instagram @kamillenorge og @kamillepuls. For å følge oss på Facebook klikk her!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning