REBECCA: - Jeg tror det er sånn at når du har opplevd smerte, så setter du også mer pris på det gode du har i livet. © FOTO: Jon Anders Skau

30 sekunder. Det er all tiden som trengs for at livet for alltid skal endre seg. For at fartsakselerasjonen skal presse en menneskekropp ned i bilsetet, svekke fokuset til en ung sjåfør, og gjøre det umulig å reagere i tide.

30 sekunder er alt som skal til før det smeller.

Kristiansand 27. mai 2007. De hadde planlagt det kvelden før.

Nitten år gamle Rebecca og kjæresten Preben hadde vært på kino den lørdagskvelden og sett Pirates of the Carribean.

Etterpå hadde de støtt på Cecilie og kjæresten hennes tilfeldig, og han, som Rebecca ikke kjente så godt fordi han ikke hadde vært sammen med Cecilie lenge, hadde vist fram den nye bilen sin, en hvit Nissan Skyline. Det var da de hadde lagt planen om en kjøretur sammen dagen etter.

Ekkel følelse

Rebecca og Linn Cecilie, som hun bare kalte Cecilie. Tremenninger var de, født med tre måneders mellomrom, planlagte ønskebarn som foreldrene så for seg at skulle vokse opp og leke sammen.

Det hadde blitt slik også, men etter hvert hadde de begynt på hver sin skole. Rebecca var akkurat ferdig med russe-feiringen. Cecilie var midt i læretiden som barne-og ungdomsarbeider. De var snart begge fri til å starte livet.

Det er en grå og ganske kjølig søndag, og da Rebecca og kjæresten setter seg inn i baksetet på Skylinen får hun umiddelbart en ekkel følelse i magen.

Det er noe hun aldri har opplevd før, men tanken om at dette ikke kommer til å gå bra er så sterk at hun ikke klarer å la den ligge.

- Kan ikke noen andre kjøre? spør hun.

Så sier hun det igjen, at hun ikke vil at sjåføren skal kjøre. At hun ikke vil at de skal kjøre fort. Stemningen i bilen blir trykket, men sjåføren for­sikrer henne: Han skal ta det rolig, hun kan bare slappe av.

Rebecca ser bort på kjæresten sin. Ser han feste sikkerhetsbeltet. Så hun gjør det samme, selv om uroen i kroppen fortsatt er like sterk.

Sekunder etter kjenner hun suget i magen, og hvordan kroppen blir presset ned i setet fordi sjåføren gjør akkurat det motsatte av det han har forsikret henne om: Han kjører ikke pent, tar det ikke rolig.

Han drar bilen opp i andre gir og når en fart Ulykkeskommisjonen for Statens vegvesen etterpå skal anslå til 85 km/t. Og i en sving mister han kontrollen.

DA DE VAR SMÅ: Rebecca og Cecilie var tremenninger og født med tre måneders mellomrom. © FOTO: Privat

Alt blir svart

Poloen er der bare. Hun registrerer den, men ikke hvor mange som sitter i den. At det er en mamma, en pappa og tre barn. Rebecca ser den møtende bilen, og tenker:

«Nå dør jeg.» Så blir alt svart.

Det hele har ikke tatt mer enn 30 sekunder. Da hun våkner er alt uklart rundt henne. Hun klarer ikke å se, klarer ikke å orientere seg om hvor hun er, om hun er på ulykkesstedet eller på sykehuset.

Kjenner at hun har veldig vondt i nakken. Men i mørket hører hun lydene. Hvor forsterket de høres ut. Stemmene fra familien sin, blandet med barnestemmer fra den andre bilen. Folk som gråter. Hektisk bråk og støy som stresser henne.

Noen kommer bort til der hun ligger og spør om navn på de andre i bilen. Telefonnumre. Navn på pårørende. Etterpå vet hun ikke hvor lang tid det har gått før de sier det:

At Linn Cecilie er i koma.

Etterpå

- Vi kjørte og besøkte henne så fort jeg ble skrevet ut. Jeg var sikker på at hun kom til å våkne igjen, det så jo bare ut som om hun sov.

Rebecca Aluwini Fiskå forteller med rolig røst. Det mørke håret rammer inn brune, alvorsfylte øyne. Ordene er veloverveide om det som hendte henne en forsommerdag for åtte år siden.

GODE VENNINNER: Rebecca skulle ønske hun kunne sagt til Linn Cecilie hvor mye hun betydde for henne. © FOTO: Privat

Selv kom hun fra ulykken uten store, fysiske skader. Men kjæresten hennes, Preben, som hadde hatt bilbeltet på magen, fikk tarmene revet av på grunn av presset fra beltet. Sjåføren brakk en arm. Og Cecilie lå i en seng på Ullevål universitetssykehus og så ut som hun sov.

- Jeg hadde skrevet et brev til henne som jeg hadde med meg. Der skrev jeg om at hun var en av de sterkeste personene jeg visste om. En som hadde så utrolig mye omsorg for andre. Hun hadde vært så flink på treninga den tida, hadde oppnådd målene sine. Hun var et godt forbilde, som alltid lagde liv og latter. En solstråle, forteller Rebecca.

Ni dager etter ulykken, natt til 5. juni, døde Linn Cecilie.

- Da jeg fikk vite at hun var gått bort, føltes alt rundt meg helt surrealistisk. Jeg hadde begravelse og skoleavslutning på samme dag, og jeg husker ingen av delene. Jeg gikk på skolen, tok eksamener, men var liksom ikke til stede. Jeg husker lite fra de dagene, og jeg tror det var en forsvarsmekanisme, at jeg bare skulle klare det, sier hun stille.

JEG LEVDE: - Det var skummelt i starten å kjenne at jeg kunne ha det bra. For jeg levde og ikke hun, det var så urettferdig. © FOTO: Jon Anders Skau

Sola flommer inn gjennom vinduene.

- Jeg ble voksen fort. Det var en stor overgang fra å ha vært en bekymringsløs russ. Vi skulle jo oppleve livet sammen. Det var så urettferdig at jeg skulle få leve og ikke henne. Og så var jeg så ergerlig på meg selv, hvorfor stolte jeg ikke mer på magefølelsen? Hvorfor nektet jeg ikke bare å sette meg i bilen?

På bloggen sin Positivetanker.blogg.no forteller Rebecca om den første tiden etter at tremenningen og venninna var død:

«Vi stopper opp, føler smerte, medlidenhet, sympati og sorg. Sorg over tapet, savnet og smerten som river i sjelens ens. Klokken står stille, vi stopper opp og er virkelig til stede i øyeblikket, vi er til stede og kjenner hvor vondt det gjør.»

Uaktsomt drap

Det tok halvannet år før saken kom opp i retten. Da ble sjåføren tiltalt for uaktsomt drap. Selv hevdet han at han ikke husket noe, ikke engang at han hadde kjørt bilen.

Fakta:

– 149 mennesker omkom på norske veier i 2014, en nedgang på 20 prosent fra 2013. Men fortsatt er unge overrepresentert i trafikkulykker, det er den vanligste dødsårsaken blant 15-24 åringer.

– Jentene dør oftest som passasjerer.

– Blant unge bilførere som døde i årene 2005 - 2012, var det fire jenter og 22 gutter.

Kilde: Trygg Trafikk

Under rettssaken kom det fram at han kjørte uten å ha sertifikat for bil. Og at bilen ikke hadde gyldige skilter. Retten betegnet kjøringen hans som «uvettig, uaktsomt og uansvarlig».

- Vi visste ikke at han ikke hadde lappen, forteller Rebecca, som innrømmer at hun kjente et sinne mot sjåføren da.

Også fordi hun hadde sett ham legge ut en video på Facebook en stund etter ulykken, der bilen han satt i kappkjørte med en annen bil i 200 km/t.

- Han fikk forlenget straff på grunn av det, fordi jeg viste det til aktor. Men, det er han som skal leve med dette. Han ble dømt til ett og et halv år for uaktsomt drap, og må leve med gjeld resten av livet.

Det verste under rettssaken var likevel møtet med familien som satt i den andre bilen. To foreldre som var blitt hardt skadd, og som var sterkt psykisk merket av hendelsen.

- De fortalte at barna var blitt redde for ungdommer. Det gjorde veldig inntrykk på meg. De var en familie som bare skulle kjøre en liten søndagstur, og så ble de i stedet truffet av «galimathias» på veien.

Livet i gave

Etter at bråket og oppmerksomheten rundt rettssaken stilnet, begynte venner og klasse-kamerater etter hvert å gå videre med livene sine. Det var da den tøffeste tiden kom for Rebecca og de nærmeste som så vidt hadde kommet seg fra sjokket og nå møtte sorgen med full styrke.

- Jeg husker første gangen jeg hørte sangen som ble spilt i begravelsen etterpå. Hurt av Christina Aguilera. Det var i et kjøpesenter, og da bare knakk jeg sammen.

- Vi fikk oppfølging av kriseteam, men det som hjalp meg mest, var at jeg skrev.

I bloggen følger hun opp hvordan følelsene forandret seg med tiden:

«(...) litt etter litt begynner klokka å tikke igjen, hverdagen kommer på ny, en uke er forbi, en måned er gått, sakte, men sikkert, det blir sommer, så høst, vinter, vår og sommer på ny. Det som var vondt, uvirkelig, utenkelig, savnet ... Litt etter litt blir det bedre, vi fortrenger og glemmer litt for hver dag som går.»

- Det er jo også det som er så fantastisk med oss mennesker, at vi hele tiden klarer å tilpasse oss, sier Rebecca og smiler forsiktig.

LIVET BLIR BEDRE: Rebecca med sønnen Matheo. © FOTO: Jon Anders Skau

- For meg har det hatt stor innvirkning at jeg ser at jeg har fått livet i gave på ny. Jeg er blitt mer bevisst på å klare og være i øyeblikket, også når det er vondt. Så hver kveld takker jeg for fem ting i livet, i stedet for å klage.

Snakker med ungdom

Den dårlige samvittigheten var noe som satt i lenge. Derfor var det viktig for Rebecca å gjøre noe positivt ut av den vonde opplevelsen.

Bidra til at kanskje ett menneske tenker seg om, eller blir reddet. Hun har holdt foredrag for Trygg Trafikk, og snakket med russen om hvorfor det er så viktig å si fra i en avgjørende situasjon, tørre å stå i det selv om det er ukomfortabelt.

- Jeg vet hva som kan skje om man ikke gjør det. Som regel tenker ungdom bare på hva som kan skje med dem selv, men det kan også ramme andre, helt uskyldige. Det er dumt at vi er så etterpåkloke. At det ikke er før det er for seint at vi lærer. Vi har så snodig forhold til døden. Det er det eneste vi vet at kommer til å skje oss alle, likevel er det så uvirkelig når det skjer.

Så sier hun at det er de hverdagslige tingene som har blitt store og viktige for henne etter det som skjedde. Ha et godt liv, her i Kristiansand, med dem hun bryr seg mest om.

- Det er viktig at de vet hvor mye de betyr for meg. Der har jeg blitt mye flinkere, for det er jo det jeg kunne ønsket at jeg kunne sagt til Linn Cecilie: «Herlighet, så mye du betydde for meg!»

Mer livsglede

ØNSKET SEG BARN SAMTIDIG: Vi snakket alltid om at vi skulle få barn samtidig, Cecilie og jeg, så de kunne leke sammen. © FOTO: Jon Anders Skau

Hun passer alltid på å si til sønnen Matheo at hun er glad i ham. Hver dag. Å få barn er noe hun alltid har ønsket seg. Men det er også sårt.

– Vi snakket alltid om at vi skulle få barn samtidig, Cecilie og jeg, så de kunne leke sammen. Siden vi er tremenninger er det rart å se hvordan mitt liv har blitt, og tenke på hvordan hennes liv kunne vært.

Det er særlig når hun innimellom har tøffe dager at tanken på Cecilie kommer. Det hjelper henne til å snu vanskelige tanker til takknemlighet. Kjenne seg heldig for at hun er i live. Hun sier det har endret henne. hun stresser mindre, stresser så lite at de bruker si til henne på jobben at DE blir stressa av hvor rolig hun er.

– Det gjør ikke noe om det er litt rot i krokene, jeg vil heller sitte på gulvet og leke med Matheo. Andre ting kan vente.

– Jeg har fått mer livsglede etter ulykken. jeg tror på det at det som ikke knekker en, gjør en sterkere. Mange er i live, men de lever ikke. Da må de få en ransakelse. Alle får utdelt ulike kort når de blir født, men det er ikke kortene, det er hvordan du spiller dem ut som har noe å si.

– Jeg er ikke bare i live lenger. Jeg lever.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!