Henriette Steenstrup om å utsette ting

Hele mandagen skal bestå av effektiv jobbing. Her skal jeg komme meg à jour. Jeg har avtalt med mannen at han leverer barna, så jeg kan sove litt lenger og være klar for mengden av ugjorte oppgaver som henger over meg.

Jeg står opp klokka halv ni – to timer seinere enn jeg pleier. Går søvndrukken ned i stua. Det er bare 50 % av barna som er levert ennå. Den resterende 50 % sitter og spiser cheerios uten melk, for det har vi gått tom for, og ser på spøkelset Laban på Netflix.

– Mamma skal levere meg, sier 50 % av avkommet.

– Nei, sier jeg, pappa skal levere, skulle gjort det for lengst. Hvor er pappa?

Jeg ser pappa’n til barnet utenfor vinduet. Sammen med en trailer. – Den nye døra, roper han fornøyd.

Den nye døra blir stående rett foran den gamle døra. De kommer seg av gårde.

– Handler du da, roper blid mann med ny dør på vei ut.

Ja, tenker jeg. Setter fram datamaskinen, dusjer og åpner et nytt worddokument. Et blankt et. Jeg handler først, tenker jeg. Hvis ikke blir jeg sittende her og tenke på at jeg må handle.

" 70  %, det er nesten gratis

Jeg drar i butikken. Handler fiskepinner, melk og brød. På vei ut kommer jeg på at hun eldste trenger nytt pennal.

Jeg går innom bokhandelen, det er ikke sesong for pennal, så mannen i bokhandelen må titte på bakrommet. Jeg må velge mellom et med biler på, eller en lettkledd fe i lilla. Jeg tenker at hun tåler bil på pennal. Men den lettkledde feen er i det minste ikke rosa, så jeg går for den. Kjører hjem.

Nå må det jobbes. Klokka er halv ti, og dagen har allerede vart lenge. Og word-dokumentet er fortsatt helt tomt. Jeg kommer på at jeg må ha en kaffe. Kjører forbi en kaffebar. Tydeligvis er det mange som har tenkt det samme klokka halv ti en mandag, for det er ikke en parkeringsplass å se. Jeg kjører litt rundt.

Hva skjer i dette landet, tenker jeg. Jobber ikke folk? Har de tid til å hente kaffe klokka halv ti en mandag morgen? Til slutt får jeg parkert. Og kjøpt kaffe. Går forbi den lokale favorittbutikken min. 70 % salg, står det i vinduet. Jeg tenker litt. 70%, da begynner vi å snakke. Jeg går inn. Prøver en bukse. Sleng er på vei tilbake sier jeg til hun som eier butikken, som er veldig søt. Noe så veldig og, svarer hun. Jeg kjøper buksa. 70 %, det er nesten gratis.

Det er virkelig den gråeste dagen på år og dag. Slaps og vann og gustengrønne mennesker som kaver seg fram i tåke og dis. Jeg kommer hjem. Bærer inn varer. Finner en presang bak i bilen, som jeg tenkte naboen ville like. Ringer på hos henne.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

– Denne dagen roper på en ny dusjsåpe, sier jeg.

– Vil du ha kaffe, sier naboen.

– Nei, virkelig ikke sier jeg, nå ligger jeg bakpå her.

Tar en kaffe. – Nei, vet du hva, nå må jeg ta meg sammen, sier jeg. Har en jobb som må gjøres. Takker for kaffen, går inn til meg selv.

... men ikke i dag

Lagrer det tomme word-dokumentet og kommer på at jeg må si ifra om at vi ikke rekker vennegruppa i morgen. Sier fra om det. Skriver en overskrift. «Utsett ikke til i morgen det du kan gjøre i dag». Det var da veldig moralsk, tenker jeg, og ser at det har kommet en mail om at det er en mail som kom forrige uke som jeg ikke har svart på. Svarer på mailen at jeg svarer på mailen jeg burde ha svart på forrige uke senere i kveld.

Tilbake til dokumentet. Forandrer litt på overskriften. Ser ut av vinduet og ser at de som skal montere den nye døra har kommet.

– Da begynner vi å rive sier de.

– Gjør det, sier jeg.

Og mens de river gammel dør for å sette inn ny, lukker jeg maskinen og tenker at jeg får åpne den igjen i kveld når alle har lagt seg. Da kan jeg begynne med å svare på mailen jeg sa jeg skulle svare på i kveld, og nevne at det er mulig den blir besvart i morgen.

Denne saken ble første gang publisert 08/03 2015, og sist oppdatert 25/06 2017.