Kommentar: Hvorfor liker kvinner å kalle seg selv tjukke?
- Hvis du er tjukk, så er jeg bælfeit
Gutter snakker om fotball, jenter snakker om store lår - hvorfor må det være sånn?
Tove Eggen
Tove Eggen (31) er utdannet makeupartist og hårstylist ved Art Complexion Make Up Skole, samt motejournalist ved London College of Fashion.
Ved siden av over et tiår med frilansvirksomhet, jobber hun også som makeuplærer og stylist, og har de siste fem årene bodd og jobbet i London og Barcelona.
Du kjenner henne godt. Jenta som uansett hvor vakker, trent eller smart hun måtte være, konstant klager over hvor tjukk hun er.
"Nei, i dag må kaffelatten bli med ekstra lett melk - sjekk denne bilringen jeg har på magen da!".
Om hun faktisk har en bilring eller ikke er likegyldig; det er faktumet at hun bruker tid og energi på et samtaleemne dere allerede har pratet til døde tusenvis av ganger før som plager deg.
Og nå, for n'te gang, forventes det at du skal si noe oppmuntrende og med god tro legge lokk på disse negative tankene.
Men den gang ei, og neste uke kommer samme regle med kroppsskam, etter innkjøp av nye bukser eller en skikkelig kosehelg.
Vi lurer oss selv
Men det skjer oss alle. En eller gang i løpet av livet befinner vi oss i en fase hvor all fokus er på kroppen vår. Jeg har selv hatt disse flere ganger.
Det er akkurat som om det viktigste i løpet av dagen er hvordan man ser ut.
Det spiller ingen rolle om man er størrelse 36 eller 46, vi klarer alltid å finne noe å klage på. For man kan jo alltid bli en bedre versjon av seg selv?
Spørsmålet er: Hvorfor har vi oftere stygge tanker om kroppen vår enn det vi har fine? Jeg kjenner ingen som noensinne ble lykkelige av å klage, så hvis en mindre rumpe er lykken - så er kanskje en helt ok rumpe uten klaging himmelen?
Eller har vi jenter blitt så vant til å klage over kroppen vår, nærmest som et alternativ til å snakke om været, at en bisetning om hvor gigantiske ridelår vi har er like normalt som å jamre over snø i byen.
Gud, som jeg er lei av disse samtalene.
- Hvis du er tjukk, så er jeg bælfeit
Ikke bare er jeg lei av temaet, men det tvinger meg også ofte til å selv si noe negativt om min egen kropp. Som et desperat forsøk på å få venninner til å, i det minste, føle seg bedre enn meg.
"Hvis du er tjukk, så er jeg bælfeit!", svarer jeg kanskje. Men hva hvis man sier dette så ofte at en selv begynner å føle og tro at det er noe oppriktig galt med kroppen sin?
Jeg har jo selv stor tro på at hvis man føler seg litt småsyk på morningen, og resten av dagen går rundt og syter om at man er syk - ja, da føler man seg faktisk enda verre på ettermiddagen.
Så hvis man også tilbringer store deler av uka med å spy ut små, negative kommentarer om sin egen kropp, nesten som på autopilot, så ender man vel opp med å tro på det også?
Og det virker som om dette stemmer.
En amerikansk studie viser nemlig at kvinner som blir utsatt for det de kaller for fat talk, eller "tjukk-snakk" i mangel på bedre norsk ord, får dårligere selvbilde og føler skam over egen kropp.
Kvinner i forsøket som overhørte andre snakke negativt om sin egen kropp, i sammenligningen med et bilde av en klassisk tynn modell, hev seg med i tjukk-snakket og satt igjen med et dårligere kroppsbilde.
Forskjell på klaging og bevissthet
Så hvorfor fortsetter vi kvinner å snakke negativt om kroppen vår, verktøyet som gir oss liv og bærer frem våre barn, hvis det aldri får oss til å egentlig ha det bedre?
Selv har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til mat og kropp, i den forstand at jeg vet jeg er overvektig og har det bedre med meg selv når jeg spiser maten som er sunn for meg, og trener.
Men jeg er veldig forsiktig med å klage over dette til venninner.
Kanskje er det fordi jeg ikke ville utsette dem for å måtte lyve til meg: "Neida, du er bare høy og litt kraftig". Eller kanskje fordi jeg selv var lei av at venninner i størrelse 38 aldri ble fornøyde med rumpa og lårene sine, eller hva det nå måtte være.
Jeg har faktisk oftere heller tatt motsatte tilnærming og konstatert med at jeg ser tjukkere ut i visse antrekk, eller at nå må jeg begynne å skjerpe meg - uten å formulere utsagnet som et spørsmål.
For det er ofte det tjukk-snakk føles som; en mulighet for venninnen (som klager) til å høre fra deg hvor vakker og slank du synes hun er.
Nærmest som en kompliment-felle.
Speilbildet er selvbildet
Men hva med tjukk-snakkingen som foregår i mitt eget hode og i speilet? Disse kan nok ofte være like så farlige når det kommer til forholdet vi har til kroppen vår.
Istedenfor å grave kroppen og lykkefølelsen vår ned i jorda, burde vi heller våge å snakke oss selv litt opp nå og da. Kanskje er det bare litt omvendt psykologi, sammen med ærlig bevissthet som skal til for å føle oss lykkelige samtidig som vi konstruktivt jobber mot våre egne sunne mål.
Det må da være langt bedre enn å aldri få lov til å føle seg vakker, eller smile fornøyd i speilbildet - bare fordi vi jenter liksom alltid skal klage over noe.
Så neste gang venninnen din går i kamp mot magen sin, eller du selv føler for å klage over lårene dine - tenk litt på hva dere begge får ut av det.
Kanskje burde setningen heller være: "Hvorfor tenker jeg så mye stygt om kroppen?" - så kan dere heller snakke litt ærlig om det. Eventuelt prate litt om været.
Les også:
Nakenbildene som startet alt bråket
- Bare feite mødre liker plus-size-modeller
Vi har testet 17 populære nettbutikker
Meld deg på Klikk Motes nyhetsbrev og hold deg oppdatert på det siste innen mote og skjønnhet
Trenger du hårinspirasjon? Sjekk ut Det Nyes store hårguide
Denne saken ble første gang publisert 15/10 2013, og sist oppdatert 01/05 2017.