Mamma er på månen

Morens mentale lidelse og selvmord har gjort nærlingslivsyndling Anita Krohn Traaseth til en ukuelig optimist.

Morsarven: Den profilerte næringslivslederen takker moren for at hun tør å være åpen og vise seg sårbar i en hard bransje. Hun har valgt å se lyst på livet, nettopp fordi hun tidlig innså at livet ikke er spesielt optimistisk.

Morsarven: Den profilerte næringslivslederen takker moren for at hun tør å være åpen og vise seg sårbar i en hard bransje. Hun har valgt å se lyst på livet, nettopp fordi hun tidlig innså at livet ikke er spesielt optimistisk. Foto: Anne Elisabeth Næss

Publisert Oppdatert

Huff, dette var en heavy samtale på morgenen, sukker Anita Krohn Traaseth (44). Den profilerte næringslivslederen, kjent som «omstillingsbulldosern», står bredbeint og barfot bak kjøkkenøya i den herskapelige vestkantboligen. Med hendene i lomma på den tweedmønstrete dressjakka og det blonde håret i en buddha-bunt, nærmest foredrar hun med dempet stemme. Minutter før har hun delt ut rause klemmer til oss to fremmede som er kommet grytidlig en mandag morgen for å spørre om hvordan oppveksten har formet henne som menneske.

Ga moren grunner til å leve

Hun elsket de sene samtalene med moren i tenåra. De snakket om livets store spørsmål, stemningen var fortrolig og nær, hun opplevde det som tillit. Det var først som voksen hun innså hva hun egentlig gjorde. Overtalte moren til å ville leve, til å orke en dag til …

– Jeg ville nok ikke utsatt jentene mine for det samme, samtidig som jeg minner meg selv på at vi ikke bør skjerme barna for mye. At det kan være sunt å oppleve triste ting, så de ser at livet og verden ikke er som på tv og sosiale medier, sier hun. 

En ukuelig optimisme vokste frem, kanskje nettopp fordi hun tidlig forsto at livet ikke er spesielt optimistisk. Moren var bipolar, eller manisk-depressiv, som det het da. Selv kalte hun det «bare angst». Hun husker henne som varm, klok, følsom og livsglad. Men da foreldrene skiltes da Anita var 13 år, ble det tyngre. Det var på den tiden hun innså at moren ikke var som andre mødre, påkjenningen satte seg i magen. En smerte som fulgte henne helt fram til presten kom på døra en juninatt i -92. Etter flere mislykkede forsøk, hadde moren lyktes med å ta sitt eget liv. For 21-årige Anita gikk alt i svart. Hun gråt til hun besvimte av utmattelse, og så var hun ferdig med å sørge.

– Jeg våknet opp neste dag og hadde ikke lenger vondt i magen.

– Lettelse?

– Ja, for nå slapp mamma å lide mer.

 

Minnet om mor: Anitas mamma var bipolar, og tok sitt eget liv da Anita var 21 år. Hun husker henne som varm, følsom og kjærlighetsfull. – Vi er veldig like, har samme smil og er begge nattmennesker. Når jeg får sitte sent oppe med kaffen, røyken og skrivingen, slik mamma pleide å gjøre, da storkoser jeg meg, sier Anita.

Minnet om mor: Anitas mamma var bipolar, og tok sitt eget liv da Anita var 21 år. Hun husker henne som varm, følsom og kjærlighetsfull. – Vi er veldig like, har samme smil og er begge nattmennesker. Når jeg får sitte sent oppe med kaffen, røyken og skrivingen, slik mamma pleide å gjøre, da storkoser jeg meg, sier Anita. Foto: Privat

Posttraumatisk vekst

Det ble et vendepunkt for henne, men ikke på den tragiske måten man kunne forvente. Anita ble tryggere, sterkere, fikk en dypere mening med livet. Posttraumatisk vekst er et lite omtalt fenomen, men vanligere enn man skulle tro. Årene etter brukte hun på studier i utlandet, og landet som 24-åring sin første jobb som trainee i IBM. Siden har hun klatret raskt i næringslivskjeden, uten frykt for å falle eller gjøre seg upopulær. Tilsynelatende, iallefall. A det blåser på toppene har sjefen for Innovasjon Norge erfart mange ganger.

– Det fascinerende med ditt liv og karriere er hvor langt du har kommet ved å bli oppmuntret til å …

– Gi faen, skyter Anita inn med et lurt smil, og ler passende nok litt fandenivoldsk.

– Det var ingen uttalte ønsker fra foreldrene mine om at jeg skulle komme hjem med toppkarakterer. De var nok mest opptatt av å få robuste unger som tok egne valg, sier hun.

Hun fikk tidlig høre at hun brøt noen av forventningene til kvinner i næringslivet med sin direkte væremåte. En kvalitet arvet fra faren. En ekte sjømann med tatoveringer og skjegg. «Godt nok for de svina» sa han når noe var bra nok. Uttrykket har reddet henne fra å gå i flink pike-fella. Etter selvbiografiens salgssuksess har hun sluttet å bruke det, hun kan jo ikke «namedroppe» sin egen bok ...

– Det er klart at mye av friheten vi hadde under oppveksten skyldtes at moren min var syk, men spiller det noen rolle så lenge jeg opplevde og husker det som kjærlighet?

Mye mellom himmel og jord

Anita er verken troende eller religiøs, men tror det er mer mellom himmel og jord enn vi vet. Det var kanskje derfor hun plasserte moren på månen da barna som små begynte å spørre etter bestemoren.

– Jeg kunne ikke si at hun var i himmelen. Månen ble en fin metafor som kan gi trygghet. Den symboliserer kjærlighet og bestemor Bjørg.

Hun glemmer aldri den kvelden da datteren Hanna var fire år, pekte mot den månen og sa: «Mamma, bestemor sier at hun har det bra.» Da rant tårene. Visst kan det vokse ting under måneskinn!

I tillegg til det blonde håret, selvuhøytideligheten og det varme smilet, er åpenheten som skiller Anita fra mengden av næringslivsledere. Med blogg og bok har hun vist seg sårbar i en bransje der det er mange pansere.

– Å sette på seg rustning ble aldri oppmuntret hjemme hos oss. Fri flyt, dialog og å utfordre makta ble verdsatt av mine foreldre. Når jeg skrev leserinnlegg og viste at jeg hadde

meningers mot, ble mamma stolt. Det syntes hun var stas.

Moren sto frem i media som psykisk syk på 70-tallet, en tid hvor det nærmest var uhørt.

– Mamma lærte meg hvor viktig åpenhet er. Hun lærte meg at det er greit å vise seg sårbar, at man ikke skal dømme. Hun var mye på søken, lette vel etter en slags ro, så hun var innom de fleste trossamfunn. Jeg fikk nok dosen, og har ikke det samme behovet. Jeg har ingen forventninger om at andre eller annet skal skape mening i livet mitt. Jeg må fikse det sjøl, føler jeg.

Tar ingenting for gitt

Godt nok: Selv om morens sykdom og død har preget Anita, er det farens joviale råd som har vært rettesnora i karrieren. «Godt nok for de svina», pleide han å si når noe var bra nok. Og svina, det var Anita og søsknene. Utsagnet har reddet henne fra flink-pike-fella.

Godt nok: Selv om morens sykdom og død har preget Anita, er det farens joviale råd som har vært rettesnora i karrieren. «Godt nok for de svina», pleide han å si når noe var bra nok. Og svina, det var Anita og søsknene. Utsagnet har reddet henne fra flink-pike-fella. Foto: Anne Elisabeth Næss

44 år er hun nå. Nøyaktig like gammel som moren var da hun valgte å ta livet sitt. I år har hun derfor tenkt ekstra mye over hvor heldig hun er. God helse, sitt livs kjærlighet, sunne, friske barn, flotte venner og kollegaer. Men dårlige dager har hun, som alle andre.

– Jeg tillater meg ikke å bli særlig lenge i kjeller`n, og jeg bruker aldri ordet «deppa», for jeg vet hva det innebærer. Da orker du ikke stå opp om morgenen, har angst for å gå ut, ja, du greier knapt å holde kaffekoppen. Alvorlige traumer som mange jeg dyp respekt for sliter med.

Hun står i verandadøra som leder ut mot hagen og det

nyanlagte svømmebassenget. Patter på sigaretten så gloa freser. Den stripete katten Ellie stryker seg langs matmors bein. Hun har litt dårlig samvittighet for røykingen, «men noe skal man jo dø av, sant?» Døden skremmer henne ikke, selv om hun ofte tenker på den.

– Siden jeg har vært eksponert for livets mange ansikter, har jeg ikke forventet at livet skulle være så bra. Det skal gå opp og ned, det skal merkes at vi lever, det skjer traumatiske ting, det er dysfunksjonelle forhold, men det er noe veldig interessant i dette livet her òg. Nei, jeg behøver verken fasit eller to streker under svaret.

– Absolutte sannheter er ikke noe for deg?

– Jeg tror ikke på det. Når jeg dør er det det jeg har etterlatt meg som lever det videre, men jeg tar meg gjerne en tur på månen, sier hun og smiler.

Nylig kom hennes yngste datter, Milla (8), gråtende en morgen. Hun gråt fordi Anita ikke hadde noen mamma og fordi hun selv ikke hadde sett bestemor Bjørg på månen. Kunne de gå på graven hennes? Anita har aldri hatt behov for å besøke morens grav. Før nå.

– Du har tenkt deg dit for første gang?

–  Ja, jeg må jo det, da. Klart, når barna ønsker det, men det er bare en stein med et navn. Egentlig veldig upersonlig. Hun leter etter ordene.

– Den betyr ikke så mye for meg den gravsteinen. Det er ikke der hun er. Hun er på månen og jeg ser henne hver kveld.

Sammensveisa gjeng: Anita møtte den store kjærligheten, Knut, i 2005. Hun sa ja til å gifte seg etter bare fem måneders dating. Sammen har de datteren Milla, pluss en datter hver fra før. Hver morgen lager han frokost til henne på senga, akkurat som faren til Anita gjorde for moren. Her snakker vi ekte hverdagskjærlighet!

Sammensveisa gjeng: Anita møtte den store kjærligheten, Knut, i 2005. Hun sa ja til å gifte seg etter bare fem måneders dating. Sammen har de datteren Milla, pluss en datter hver fra før. Hver morgen lager han frokost til henne på senga, akkurat som faren til Anita gjorde for moren. Her snakker vi ekte hverdagskjærlighet! Foto: Privat

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag