SMIL: Slik er vi vandt til å se Caroline Korsvoll, alltid med et smil om munnen. Lammet er ikke med like ofte men ... © FOTO: Privat

Jeg bor i Norge og har ikke bare primær- og sekundærbehovene dekket, men tertiær­behovene også.

Jeg har ingenting å klage på, men likevel klager jeg. Over smått og stort. Mest smått, egentlig.

Når jeg stikker fingeren i jorda og ­tenker på alle i verden som faktisk har noe å klage på, får jeg dårlig samvittighet. Likevel klager jeg. Men jeg er ikke den verste. Jeg anser meg selv som midt på klageskalaen, og jeg kan bli veldig sliten, provosert og ør i hodet av massiv klaging.

Klagelista

Da jeg spurte mannen min om hva han synes jeg klager mest over, brukte han skremmende kort tid på om komme opp med ei ganske lang liste:

1. Du klager ofte over at T-banen er full, og du kan ikke skjønne hvorfor de ikke bare kan «henge på ei j … vogn til».

2. Du klager jevnlig over frekke folk, særlig folk som ikke holder opp dører eller sier takk og vær så god, og du hisser deg voldsomt opp over hvor mange udugelige sjåfører som finnes på norske veier.

3. I det siste har du dessuten klaget og stønnet en del over hvor slitsomt det er å være gravid.

4. Du har også irritert deg over familien din, som du synes er elendige til å kommunisere, og du har klaget over jobb – du kan bare ikke fatte at det går an at tilsynelatende oppegående mennesker tar så mange idiotiske avgjørelser.

5. Du klager over telefonen din som aldri funker, over mulla Krekar som ...

Jøye meg! Dette var ikke småtterier!

INGEN SPØK: Å være gravid er ikke alltid like morsomt, men kan man kjøre rundt som dette er det kanskje litt bedre. © FOTO: Privat

Han fortsetter enda en liten stund, men jeg har hørt nok.

For mens han fortalte meg hva jeg klagde over, laget jeg nemlig min egen lille klageliste der det står:

1. Glatte fortau.

2. Høye boligpriser.

3. Naboer som ikke klarer å bære ut søpla si.

4. Motorsykkelførere som må gasse på og omtrent sprekker trommehinnene til fotgjengere om går forbi, osv., osv., osv.

Hvis jeg ikke har lyst på hjerteinfarkt i ung alder, eller miste alle vennene mine, ser det jammen ut til at jeg blir nødt til å begi meg ut på en aldri så liten klagedetox.

HVERDAGSPROBLEM: Å rydde vekk sine skitne kaffekopper fra fellesarealer og møterom er visst vanskeligere enn man tror. © FOTO: Camilla Jorddal

Klageslutt i to uker

Jeg bestemmer meg for å ikke klage på 14 dager. Det er ikke bare-bare å slutte å klage sånn fra en dag til en annen, så jeg må forberede meg selv og omgivelsene mine i god tid.

Og jeg må ha et mål: Målet må jo være å klage litt mindre. Jeg håper først og fremst å finne ut hva som bare er tullete og intet­sigende støy, og hva som går an å gjøre noe med.

Jeg starter detoxen med å gjøre venner og kollegaer oppmerksomme på at jeg kommer til å være provoserende positiv de neste 14 dagene. I motsatt fall kan de komme til å tro at jeg har slått meg i hodet eller blitt med i en sekt eller noe sånt. I tillegg lar jeg coach og forfatter av boka Lykkekoden, May-Bente Høiland-Lode, kommentere hvordan denne detoxen går.

HVOR BLIR DE AV?: Folk som låner og ikke leverer ting tilbake er et stort irritasjonsmoment på jobb. © FOTO: Camilla Jorddal

Dag 1: Direkte klaging

Jeg bestemmer jeg meg for å ta opp en ting som irriterer meg på jobb. Av en eller annen grunn er det alltid noen som ­«låner» saks, tape og magasiner av meg uten å levere det ­tilbake. Det irriterer meg. Det er også en del som lar være å rydde vekk sine skitne kaffekopper fra fellesarealer og møterom.

Ifølge ekspertene har vi mennesker en tendens til å rette klager mot alle andre enn den eller de personene som faktisk kan gjøre noe med det. For å unngå tulleklaging må vi altså snakke med hverandre, ikke om hverandre.

Så istedenfor å irritere meg grønn over forsvunne sakser og skitne kaffe­kopper, stiller jeg meg midt i redaksjonen, klapper i hendene og ­adresserer klagen høyt og tydelig til dem det gjelder. Altså alle. Og hva skjer:

Jo, ingen kollegaer blir sure, jeg får letta på trykket, og så kan vi jo håpe at det bedrer seg. Jeg får faktisk noen franske makroner av sjefen som takk for ærligheten. Det får’n si!

Kommentar: All klaging og irritasjon tapper oss for krefter og energi og gjør at vi faller på følelsesskalaen. Mange går og irriterer seg over tid. Plutselig en dag sprekker det, og så sier de ifra på en sur måte. Alternativet som du her så fint viser, er å legge merke til hva du irriterer deg over, og så si tydelig ifra uten irritasjon i stemmen. Resultatet hadde ganske sikkert vært annerledes hvis du hadde latt deg irritere og sagt ifra med irritasjon i stemmen. Det er slik at ordene er 7 % av ­kommunikasjonen, tonefallet 38 % og resten er kroppsspråket. Så det handler ikke så mye om hva vi sier, men mer om måten vi sier det på.

Dag 3: I trafikken

Veiarbeid: Kø, omkjøringer og en drøss med rundkjøringer. Når skal de bli ferdige? © FOTO: Caroline Korsvoll

Familien skal ut på biltur. De som kjenner til den pågående veiutbyggingen mellom Minnesund og Hamar, vet hvor mye klaging denne ruta kan medføre. Det er omkjøringer og kø, dumpete og dårlige veier, nedsatt fartsgrense og selvsagt noen bilister som blir så eitrende forbanna at de kjører som idioter. På slike turer oppstår en type klaging som ikke fører noe godt med seg.

Nei, for det hjelper ingen verdens ting om jeg sitter inne i en bil og klager over kø. Dette er sutring som bare er utmattende og unødvendig.

Inne i hodet fokuserer jeg på det positive, og jeg hører meg selv si:

«Tenk så fint det blir når veien er ferdig».

Når jeg et lite øyeblikk tenker på hvor dyrt det kommer til å bli å kjøre gjennom alle bommene, kjenner jeg at jeg har lyst til å klage litt, men jeg ser irriterende positivt på det i dag:

«Det koster å bygge vei! Alle må bidra! Jeg betaler bompengene mine med glede!»

Nesten, i hvert fall.

LUNSJPRATEN: Selv om maten i kantina er god, er det lett å bruke lunsjpraten til å klage over alt annet. © FOTO: Camilla Jorddal

Kommentar: I boka Lykkekoden er det en utfordring om å la være å klage og kritisere i 30 dager. De som tar den utfordringen, opplever å få mer overskudd og energi i hverdagen. Men det er, som du beskriver her, en treningsprosess. For klage­tankene dukker opp. Det som er trist med klagetanker, er at de gir oss noe å gjøre, men de skaper liten forandring. Veien blir ikke raskere ferdig om du sitter hver dag og klager i bilen. Klaging er som å sitte i en gyngestol, det gir oss noe å gjøre men det skaper liten forandring. Alternativet er å ta ansvar for å søke etter muligheter og løsninger. Det kan hende du kunne lyttet til et spanskkurs, tatt noen telefoner eller hørt på yndlingsmusikken din mens du likevel satt der.

Dag 6: I lunsjen

Det er nedbemanning på jobb, stemningen er ikke på topp og lunsjpraten er ikke alltid av det lystigste slaget.

I dag gjør jeg noe som jeg selv ville synes var utrolig provoserende. Jeg kupper klaginga og spør hva som er det fineste som har skjedd hver og en den siste uka. Og hva skjer? Jo, en kollega blir glad. Hun er lei av å klage og mener vi bør legge klage-lunsjene til én dag i uka, så har vi fire klagefrie lunsjer å glede oss til.

Kommentar: Når jeg har lederutvikling, er en av utfordringene de får å slutte å klage og kritisere. Klaging og kritikk gir liten handlingskraft. I stedet blir en som en hamster i et hamsterhjul. Man spinner rundt i de samme problemene uten å finne noen løsning. Kos med misnøye, er det også noen som kaller det. Utfordringen er at det skjer liten forandring. Alternativet er å definere problemet, og så finne ut av hva vi kan gjøre med det, hvilke muligheter er det, hvilke løsninger finnes.

«Vi kan ikke løse problemer med samme tankesett som skapte det». Albert Einstein.

Bane vei: Morgen og ettermiddag er det hard kamp om plassene på T-banen. Utrolig irriterende ... © FOTO: Caroline Korsvoll

Dag 8: På T-banen:

Jeg elsker T-banen når den kommer når den skal og det er ­sitteplasser til alle, altså hater jeg T-banen bitte litt hver dag. Hver morgen og ettermiddag tyter det folk inn i vognene, og vi står som sild i tønne helt til det muligens dukker opp en sitte­plass.

Hvorfor kan ikke Sporveien sette opp flere avganger?

Jeg bestemmer meg for å sende en mail å spørre (klage). Svaret er som forventet:

Kapasiteten er sprengt, og det er dessverre ingenting de kan gjøre.

Greit. Men hvorfor er det ingen som reiser seg? Det er jo ingen tvil om at jeg er gravid?! Denne morgenen klarer jeg å avlede klagesangen i hodet ved å se på dette som en kompliment:

«Jeg er historiens første kvinne som ikke er synlig gravid i sjette måned».

Yeah right …

Kommentar: Fantastisk perspektivskifte! Hver gang vi tenker en klage, så tapper vi oss for krefter og energi. Så spørsmålet er om du har lyst å bruke energi på å klage på trikken hver dag. Om du har så mye energi å gå på at du vil svi av litt hver dag på å irritere deg over at trikken er for sein. Snu fokuset til noe som gir en bedre følelse. Jeg er sikker på at du merker at du får mer overskudd og energi ved å bevisst snu fokuset ditt over til det du kan gjøre noe med. Hjernen blir mer kreativ, og nye ideer dukker opp når vi tenker positivt. Faktisk frigis kjemikalier som serotonin, også kalt kroppens lykke­hormon. Når vi derimot tenker negativt, frigis kjemikaliet kortison, som virker motsatt.

Dag 14: Festen

Fest: Å dra på fest som gravid ... Hjelp! © FOTO: Caroline Korsvoll

For en gravid partydronning er et 40-årslag den ultimate klagetesten. Sist jeg var gravid, var jeg første kvinne på dansegulvet og siste kvinne hjem. Vel, sånn er det ikke denne gangen.

Jeg jobber hardt med selvtilliten når jeg tar på meg den formløse selskapskjolen og prøver å genererer det jeg har av positive tanker, men inne i hodet mitt surrer klagesangen.

«Ja takk, et glass Mozell hadde vært deilig». «Deilig mat! Jeg kunne dessverre bare spise 10 prosent av tapasen, men det var jo en deilig salat, da». «Så flinke de pene og tynne damene der er til å danse ...».

Stopp. Hva er det mamma alltid sier?

«Du får det ikke morsommere enn du gjør det selv».

Ok. Denne klagingen fører ikke noe godt med seg. Jeg skjerper meg, og drar på fest.

Og for en fest! Masse hyggelige folk og kul musikk, og ikke bare klarer jeg å glede meg over både maten og samtalene, jeg kan forlate festen mens den er på sitt høydepunkt. Jommen tok jeg ikke en liten svingom før jeg gikk.

Kommentar: Du viser her tydelig hva som skjer når vi bestemmer oss for å la være å klage og kritisere. Vi får det kjekkere. Plutselig blir ting mye morsommere enn vi hadde trodd. Det er slik at det vi fokuserer på, får vi mer av. Hvis vi fokuserer på alt vi ikke er fornøyd med, så får vi mer av det. Fokuserer vi på det vi liker og er fornøyd med, så får vi mer av det.

FÅ PERSPEKTIV: Boka Hammerkoden av motivatoren Øyvind Hammer har tre kontrollspørsmål som setter hverdagens klaging og sutring i perspektiv. © FOTO: Schibsted Forlag

Konklusjon:

I løpet av klagedetoxen er jeg først og fremst blitt ­bevisst på hvor mye jeg og andre rundt meg klager. Herre min hatt, som det klages!

Jeg ble for eksempel sittende med ei usannsynlig klagete dame på vei til byen, og jeg kjente hvor utrolig kjipt og energitappende det var.

Jeg vil ikke være sånn!

Noe av det viktigste jeg har oppdaget, er at det er en vesentlig forskjell mellom å klage og å sutre.

Sutring forsurer hverdagen og gjør meg antagelig til en prøvelse å være sammen med. Sutring har ingen hensikt og har aldri hjulpet noen.

Klaging, derimot, når den er direkte og berettiget, kan ha en positiv effekt og føre til at noe blir bedre. Det har vært lærerikt å se skillet mellom ­sutring/syting og klaging. Jeg har møtt på noen utfordringer og virkelig tatt meg selv i nakken for ikke å stemme i med klagekoret.

En kollega anbefalte meg boka Hammerkoden, skrevet av motivatoren Øyvind Hammer. Der fant jeg tre kontrollspørsmål jeg kan stille meg som definitivt setter hverdagens klaging og sutring i perspektiv:

1. Hvor viktig er det som skjedde nå, i internasjonal sammenheng?

2. Kunne det ha vært verre?

3. Er det noen i verden som med glede ville byttet sine problemer med mine?

Klagingen min blir latterlig. Ved å stille disse spørsmålene da yogakurset ble avlyst, pc-en hengte seg opp og køa ble lang, fikk jeg litt perspektiv på klagingen. For det er faktisk slik at vi sjelden har noe å klage på når vi tenker oss om.

Klagedetox anbefales!

KLAGEDETOX ANBEFALES!: Caroline Korsvoll anbefaler alle å ta en klagedetox. Du blir mer bevisst på hvor lite vi egentlig har å klage på. © FOTO: Privat

4 tips når det gjelder klaging:

1. Ta avstand fra folk som klager. La være å involvere deg i klaging, og forlat diskusjonen om nødvendig.

2. Be vedkommende som klager om å finne en løsning på problemet han eller hun klager over.

3. Still spørsmålet «Hva skal du gjøre med det?»

4. Beskytt deg mentalt mot klagingen. Når noen begynner å klage, lukk ørene, forestill deg at du sitter i en glasskule beskyttet mot klagingen, eller tenk på noe som gjør deg glad.

(Kilde: Trevor Blake)

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!