FAMILIELIV
Hjemmeværende - helt frivillig
"Det er lett å se at Sienna ikke går i barnehagen", fikk Lizbeth slengt mot seg. Ordene stakk som en torn i mammahjertet.
Lizbeth Osnes (24) har alltid hatt en stor drøm om å bli mamma. Hun slet imidlertid lenge med spiseforstyrrelser, noe som gjorde drømmen mindre sannsynlig.
– Jeg fikk beskjed om at det i alle fall ikke ville være enkelt, og at vi høyst sannsynlig måtte få hjelp for å få barn, forteller Lizbeth. Hun og samboeren Kenneth bestemmer seg for å vente ett år før de søker assistanse. I mellomtiden fortsetter hun likevel med graviditetstester.
Det gjør hun også denne mandagsmorgenen en uke før jul, 17. desember 2012. Den gir, som alle andre tester hun har tatt, negativt resultat. I motsatt ende av dagen får hun en innskytelse om å ta en ny test. Hun har lagt seg, men får ikke sove. Kenneth har også stått opp igjen. Hun hører at han spiller tv-spill i stua når hun tusler ut på badet. Lizbeth tar testen, legger den på benken. Venter. Omgitt av gule vegger i leiligheten de leier. De skal jo vente et år før de får hjelp til å bli gravide. God nok tid til å finne sitt eget sted. Kanskje er det leilighetskjøp som svirrer rundt i hodet hennes, der hun tråkker rundt på badet. Hun kikker ut av vinduet, ned på den folketomme gata. Etter to minutter har fortsatt ingen rød strek dukket opp. Lizbeth skal til å kaste testen i søppelbøtta. Det er da hun ser det.
To streker, riktig nok svært svake. Man må nesten legge godvilja til for å se dem. Bakken beveger seg. Hun sklir ned på gulvet med testen i hånden. Dusjer i gledestårer. «Herregud. Herregud. Herregud!» gjentar hun for seg selv.
Priviligert
Slik blir Lizbeth sittende i ett kvarter, før hun reiser seg, legger testen tilbake på benken og går mot døra. I det hun tar i håndtaket, snur hun om og haster tilbake for å se på testen en siste gang. Midt mellom badet og stua stanser hun opp, bare for å nyte at denne hemmeligheten fremdeles bare er hennes. Fremme hos Kenneth kjemper hun fram ordene mellom hikst og latter: «Jeg er gravid!».
«Å ja,» svarer Kenneth, fokusert på skjermen, uten å ha fått med seg hva hun sa. Etter noen sekunder trenger ordene likevel gjennom. «Okey, hæ?! Hva sa du nå? Er du sikker?»
Lizbeth ler og gråter samtidig, tar kjæresten i hånda og drar han med ut på badet. Først sier han ingenting. Står bare og kikker. Så kommer følgende: «Du er faen meg gravid!»
6. september 2013 kommer hun: 52 centimeter lang lykke, 3670 gram gull. Hun som skal få navnet Sienna Linnéa. Lizbeth var aldri i tvil. Hun ville være hjemme med jenta si.
– Jeg tenkte at jeg i alle fall ville være hjemme et ekstra år, kanskje barnehage etter det.
Lizbeth begynner å studere journalistikk via nettet og finner ut at det går veldig greit å kombinere studier og morsrolle. I dag jobber hun som frilansjournalist for både avis, blader og magasiner. Sienna er fortsatt hjemme.
– Når jeg er hjemme alene med henne, jobber jeg på kveldstid etter at hun har lagt seg. Når jeg trenger mer tid eller må ut på oppdrag, er jeg så heldig at samboeren min er hjemme mer enn halve måneden. Han jobber turnus. Og skulle jeg ha behov for hjelp en dag han ikke er hjemme, står enten mormor eller farmor parat. Jeg er hjemme fordi situasjonen vår tillater det. Vi er heldige som har den muligheten.
Forlot Facebook-gruppe
Like positiv har ikke alltid resten av verden vært. Lizbeth valgte å melde seg ut av en termingruppe på Facebook, fordi reaksjonene på valget hennes gjennomgående var negative.
– Når man blir mor for første gang, dukker det naturlig nok opp spørsmål. I en periode opplevde vi for eksempel Sienna som litt ekstra mamma- og pappadalt, og jeg spurte om det var normalt. «Det er fordi hun ikke er i barnehage», lød responsen. Jeg opplevde at folk snakket valget vårt veldig ned. Det føltes sårt. Først forsøkte jeg å fortelle om situasjonen vår, at hun er sosial og fin med andre barn, at vi er masse ute, drar på besøk, får besøk og har et stort nettverk av både familie, venner, voksne og barn, men så tenkte jeg: Hvorfor skal jeg måtte forsvare vårt valg? Det er vel meningen at man skal støtte hverandre i slike grupper?
En gang fikk hun også denne kommentaren fra en bekjent: «Det er lett å se at Sienna ikke går i barnehagen. Hun er så forsiktig av seg.» Kommentaren var sikkert ikke vondt ment, men jeg kjente at den stakk.
– Sienna har riktignok ikke hatt hjernerystelse og aldri større skader enn skrubbsår og blåmerker. Hun setter seg pent ned før hun sklir på sklia, men hun klatrer i trær og på store steiner. Hun er forsiktig, men ikke for forsiktig. Jeg ser ikke noen grunn til at hun skulle vært annerledes selv om hun gikk i barnehage. Hvorfor tror man at vi ikke kan gjøre en like god jobb med henne hjemme som en barnehage kan?
I dag er Lizbeth trygg på at de har tatt det riktige valget for seg og Sienna, men det har ikke alltid vært slik.
– Reaksjonene har i perioder fått meg til å tvile. Tenk om jeg bare gjør det for min egen del? Hun er jo favorittpersonen min i hele verden, så det er klart jeg vil være sammen med henne mest mulig. Men nå vet jeg at valget vårt også har vært det beste for henne. Hun ligger langt framme i utviklingen, er trygg, supersosial og omsorgsfull ovenfor andre.
Respekt
24-åringen tror alle mødre gjør det de mener er det beste for barna sine, uansett hvilket valg de tar i forhold til barnehage.
– Jeg vet at ikke alle har mulighet til å gjøre det samme som oss, men jeg synes vi burde respektere hverandres valg. Vi er raske til å gå i forsvarsposisjon, meg selv inkludert.
Det er viktig for Lizbeth å poengtere at hun ikke har noe imot barnehager:
– Jeg er helt sikker på at Sienna ville kost seg der. Vi benytter oss forresten av tilbudet om åpen barnehage på torsdager, og jeg henter mye inspirasjon fra barnehagen.
– Hva er det aller beste med valget dere har tatt?
– Vi unngår litt av det stresset i hverdagen, med henting og levering, som jeg tror mange opplever. Vi har mye tid til å kose oss. Og én ting er sikkert: Tida går fort! Det kommer tidsnok dager da Sienna ikke synes det er gøy å henge sammen med meg lenger. Derfor storkoser jeg meg hvert eneste minutt sammen med henne.
– Alltid når det skjer noe nytt, får jeg være til stede og oppleve det. Første ord, første skritt, første gang hun slo seg og blødde, første gangen alt. Det føles helt fantastisk. Jeg er veldig takknemlig.
Ettbarnsmoren vil gjerne utfordre andres holdning.
– Vi har gått mot strømmen og valgt annerledes. På grunn av omgivelsenes forventninger er det mange som ikke ser at dette kan være et reelt valg. Heller ikke de som har økonomisk mulighet til å velge som oss.
Konklusjonen hennes er klar: Vi stortrives med valget vi har tatt. Dersom det kan inspirere andre, er det helt supert!
Denne saken ble første gang publisert 10/10 2016, og sist oppdatert 03/05 2017.