Henriette Steenstrup er fast spaltist i Kamille

Hvorfor tenkte du på MEG da du så denne?

På julegaveshopping? Henriette Steenstrup forteller hvordan en mislykket gave kan få henne til å føle seg uelsket. Bare sånn for å lette på presset i julestria!

SKIVEBOM: Jo, men, tusen takk for denne flotte berta!
SKIVEBOM: Jo, men, tusen takk for denne flotte berta! Foto: Foto: Privat
Sist oppdatert
En venninne fikk to strømpebukser på julaften en gang. En i XS og en i XL. En gave som sier «jeg aner ikke hvor du befinner deg for tida; kan like gjerne være det ene som det andre. Men god jul åkkesom».

Det er tanken som teller. Det sier man både til andre og seg selv. Til seg selv sier man det kanskje med mer innbitt røst og stramhet i kjeven. For ja – det er tanken som teller. Men hva om den tanken som er tenkt bommer så totalt på hvem du er, at du tenker: «La oss gi opp denne relasjonen. Her. Og. Nå»! Enten det er en foreldre-, venne-

eller kjæresterelasjon. Det er det som er så nådeløst med gaver. Det handler ikke så mye om pris eller hvor pent de er pakka inn. Det handler om hvilken relasjon du tenker at du har til giver. Og hvis gapet mellom det du og giver har tenkt er for stort, så er det som ligger under treet et slags skrikende skilt som sier: Jeg kjenner deg ikke i det hele tatt og har heller ikke tenkt å bruke energi på å bli det – derfor får du denne uhyre praktiske Torky-holderen!

Det er derfor man blir skuffa. Ikke fordi gaven i seg selv er tassen. En gave sier liksom: Jeg så denne, og tenkte på deg. Men om det er bom, føler du: Hvorfor tenkte du på meg da du så denne? Ja, da koker det ned til å føle seg uelsket, rett og slett. Og er det én ting man ikke har lyst å gå rundt å kjenne på, så er det følelsen av å være uelsket av de man trodde elsket en. Og julegavene er nesten de verste. Det er så mye emogreier i jula fra før at om du skulle slumpe til å få noe du ikke skulle kjenne deg igjen i, kan man ende med å gå rett i eksistensen. Og spørre seg om man er der man skal være. En venninne fikk to strømpebukser på julaften en gang. En i XS og en i XL. En gave som sier «jeg aner ikke hvor du befinner deg for tida; kan like gjerne være det ene som det andre. Men god jul åkkesom». Eller hun som fikk portable tisseposer for fjellturer av mora si. Hun går aldri i fjellet og ikke tisser hun spesielt mye heller. Det er klart at sånne gaver kan gjøre mer skade enn gagn.

Men løsningen er sjelden å droppe gavene. De gangene jeg har foreslått det, og blitt enige om heller gi til dyr eller mennesker i nød, så ender det med at jeg får og gir uansett. En venninne av meg har løst det enkelt: Hun gir alltid gaver fra en litt bortgjemt butikk på Nordby-senteret, der alt er formet som et mannlig lem. Med andre ord har jeg mulighet til å lage sjokoladekake, formet som en penis. Lage isbiter i lem-ham. Eller bruke en opptrekker med lengden til Orlando Bloom.

Nå handler jo jula mindre om det mannlige lem for de fleste, men mer om å være nær kjente og kjære. Og da passer det ikke alltid med lem-formede bruksgjenstander. Noen er heldigvis enklere enn andre. Pappaer blir aldri lei seg for et par Vegard Ulvang-sokker. Tvert imot. Ingenting gjør dem mer fornøyde enn et par Ulvang-sokker. Pappaer er ikke av de såreste iblant oss. Eller de bare svelger unna skuffelsen på en måte som ikke vises.

Akk, de vanskelige gavene. Alle blir store barn på julaften. Litt på vondt, men mest på godt. For når ellers i året kan man tillate seg å rope «neiiiii, ikke lov å sette på Bing Crosby før Sølvguttene har sunget!». Hvorfor det? For sånn har det alltid vært. Kan vi åpne gavene? Kan vi åpne gavene? Nei, det er ikke barna mine som sier dette. Det er meg og søsteren min i kor. Begge 40+. Og gavene skal åpnes. Det skal gledes og skuffes. Men aller først skal de åpnes. Og det litt brennkvikt.

Denne saken ble første gang publisert 30/11 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også