Bursdag Henriette Steenstrup
Hurra for hverdagsfesten!
La oss finne en grunn til å feire noe bra. Og ha nok glede i livet vårt til at vi også orker å ta inn det som er ille.
Om jubileum skriver Wikipedia:
Jubilé eller jubileum er ei feiring av eit visst tidsrom, til dømes at ei hending har funne stad for eit særskild tal år sidan. Runde tal (til dømes 25, 50, 60 o.s.b) blir ofte feira med jubileum. Ordet kjem frå mellomalderlatin jubilaeum, «feiring», medan skikken kjem frå den jødiske og seinare kristne ordninga med jubelår. Grunnlegginga av ein by, opprettinga av ein stat eller kroninga av ein monark kan òg vera grunnar til å halda større jubileum.
Hvorfor Wikipedia skriver det på nynorsk vet jeg ikke. Jeg kan bare gjette. En mulig forklaring er at nynorskfolk er spesielt opptatt av jubileer.
Ivar Aasen feires både når det er gått 30 år siden han ble konfirmert og når det er 105 år siden han tok toget til hovedstaden for første gang. Og det er bra. Jeg mener vi har mye å lære av nynorskfolket i så måte. De er jo en slags folkerørsle. De kjemper for noe de synes er viktig.
God nok!
Kamille kjemper kanskje ikke. Men samtidig så prøver de å spre budskapet om at man er god nok.
Ikke på en sånn tafatt middelmådig måte, men ved oppriktig å fronte at folk som leser damebladet deres (trolig da mest damer), skal føle seg bra. Fine. Flinke. Gode.
Og det er verdt en feiring, spør du meg. Kroppspress til side. Barn må føle seg bra nok, og ha mødre som føler seg såpass bra at de kan hjelpe dem med det.
Kolleger som skal yte bør føle seg bra for å gyve løs på jobbene sine. Og folkehelsemessig vil jeg tro man tjener på å være fornøyd med jobben man gjør, menneskene man har ansvar for, mennene man lever med og barna man oppdrar. Alle er tjent med det. For først når vi er sånn ok fornøyd med livet klarer vi å få hodet ut av egen stuss og være opptatt av resten av verden også. Få litt overblikk.
Hverdagsjubileer
En måte å være fornøyd på er å feire det som feires kan. 10-årsjubileum er en selvfølge. Og 30- og 40 årskalas. Og selvfølgelig; klarer man å holde sammen med partneren sin mer enn tre år bør man egentlig feire hver uke deretter.
Jeg slår et slag for de mindre jubileer. Hverdagsjubileene. Det bør være lavterskel på jubileumsfronten.
Forslag til jubileer som kan feires er:
- Ti dager siden jeg spiste en hel pose ostepop alene.
- Fem timer siden jeg skiftet personlighet og deretter kjeftet opp mitt eget barn for å oppføre seg umodent i en alder av tre og et halvt år.
- Ett år siden jeg vurderte, men avsto fra skilsmisse grunnet overreaksjon på innkjøp av to par gummistøvler til hvert barn.
- To dager siden jeg motsto fristelsen å gå inn på fotballfrues blogg eller Lars Mjøens Facebook-side og heller leste en lang kronikk om situasjonen med båtflyktningene
Feiring er bra
Det er bra å feire og det er bra å være sånn ok fornøyd. For da orker man å ta innover seg noen av de større tingene.
Som Jan Egeland sa, sånn apropos jubileum og båtflyktninger: «Det er tankevekkende at norske kommuner nylig feiret sine grenseloser som fikk jøder og motstandsfolk til Sverige under krigen. Da tok svensker, canadiere, amerikanere og briter imot nordmenn med åpne armer», innleder Egeland før han kommer til sammenligningen med dagens situasjon:
«Nå ber Siv Jensen og Per Sandberg historisk rike norske kommuner om å si nei til å ta imot 15 syriske flyktninger, og heller kreve at fattige libanesiske kommuner skal ta imot15 000 ekstra. Historiens dom vil være hard mot dem som vil bygge høyere murer for å gjøre det mest mulig vanskelig for desperate mennesker å få hjelp i vårt land».
Du som leser dette har kanskje vært Kamille-leser i ti år. Eller ett. Eller kanskje mer sporadisk.
Men la oss uansett finne en grunn til å feire noe bra. Og ha nok glede i livet vårt til at vi også orker å ta inn det som er ille.
Denne saken ble første gang publisert 29/09 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.