Januar har gått. Februar og mars også. Nå er til og med april snart over. Hjelp! På dette tidspunktet skulle jeg være en sunnere og slankere versjon av meg selv! Hva skjedde med de nye rutinene jeg innførte for 216? Jeg ser pliktskyldig ned på bilringen under T-skjorten. Om jeg sitter litt sånn bakoverlent, og holder magen inne (selv mener jeg at jeg gjør det på en VELDIG naturlig og diskret måte), så synes jeg nesten at den kanskje har blitt noe mindre? Jeg puster ut ... Nei, forresten, er det mulig at den har blitt større?

Jeg tar et raskt styremøte med meg selv. Hvorfor gikk det ikke som planlagt? Nå vet jeg det! Det var ikke optimalt tidspunkt for meg denne gangen likevel. Det kom så mye veien. Jeg venter heller til våren kommer. For er det noe jeg er helt sikker på, så er det at ting blir lettere når det er lysere og varmere i været. I mellomtiden vokser "to-do lista" til lengre enn lang. Utsettelsens forbannelse er i ferd med å åpenbare seg! Lyder det kjent?

Meg – en optimist
Som mange andre er jeg en skikkelig optimist. Ja, en optimistisk optimist vil jeg nesten påstå at jeg er. Jeg har nemlig klokketro på morgendagen. Morgendagen er for meg så ufattelig full av gylne muligheter. I morgen har jeg mye mer energi enn det jeg har i dag. I morgen gjør jeg ting mye lettere enn det jeg har evne til i dag! Helt sikkert. Jeg kan til og med innbille meg at morgendagen har flere timer enn dagen i dag. At morgendagen snart blir i dag, som igjen åpenbarer en ny morgendag, trenger vi ikke fokusere på nå.

Den mentale benken
Alle aksjoner har et veivalg. Skal gjøre det eller skal ikke gjøre det. Akkurat ved dette veiskillet står det, i mitt hode, en innbydende benk som inviterer meg til å sitte ned. Der sitter også min mest forståelsesfulle venn (en indre stemme som egentlig er en fiende i forkledning) og forteller meg hvor viktig - og riktig -  det er at dette utsettes:
 «Jammen det er klart at dette blir mye enklere i morgen. Selvsagt kan du ikke starte på dette nå. Du er jo så sliten. Det vil jo være dumskap å starte med dette nå. Om ett år har du jo mye mer erfaring og vil klare dette mye mer elegant». Og sånn går dagene.

Og vet du hva – mens jeg sitter der på benken kommer det ofte enda en dialog sigende. Det er som om hjernen min spiller ut det siste trumfesset med det største gliset du kan tenke deg! Det er dags for å se på et faktum. Jeg jobber best under press. Det er nemlig ingenting som gjør et menneske mer produktivt enn de siste minuttene før deadline. Det er bare det at deadline i slike sammenhenger kan være litt flytende. Det kommer nemlig alltid en ny sommer! #sommerkropp2016 (alternativt #sommerkropp2017, #sommerkropp2018 osv.) Skjønner du hva jeg mener?

"Not to-do-liste"
Nei jeg må nok bare innse at dagene som kommer innehar de samme utfordringene som dagen i dag. Det optimale tidspunktet kommer aldri. Men det jeg kan gjøre er å redusere antall gjøremål og sette av tid ti å nyte det jeg faktisk har i mellomtiden. Jeg skal rett og slett lage en "not-to-do liste". Da fjerner jeg tidstyvene. Jeg skal "røske opp" i mine egne prioriteringer og sette det viktigste først. Du vet hva de sier? Det du prioriterer - det rekker du. Ganske fint å tenke på egentlig.
 

Denne kommentaren er skrevet av Hilde Merete Klungerbo. Les mer fra henne på hildemerete.no

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!