- Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg sover i en seng
Stavanger-jenta Cechell Oftedal (25) var gatebarn i Manila. Fremdeles er det uvant for henne å bruke sokker og sko.
Cechell Oftedal (25)
- Bor i Stavanger.
- Student og innehaver av klesbutikkk.
- Vokste opp på gata i Manila på Filippinene.
- Driver organisasjonen Heart4Kids, som hjelper gatebarn på Filippinene.
I millionbyen Manila tidlig på 90-tallet løper ei fire år gammel jente rundt iført ei lang Mikke Mus-t-skjorte og truse. Noen ganger selger hun gummitøfler og røyk sammen med faren sin til bilistene som står i kø på motorveien rett ved slummen. Andre ganger er faren borte, og hun bruker tida på å lete etter ham eller bo hos de rusa kompisene hans. Men aller helst leker hun med Patrick, Joey, Clarisa, Marie og de andre barna.
Til sammen er de en gjeng gatebarn som henger sammen i slummen dag og natt. Konkurransen om å finne den største pappesken på søppeldynga eller bak kjøpesenteret er stor. Eskene leker de med og sover i om natta.
- Å ha den største pappesken var kjempeviktig. Vi kranglet om dem. Siden jeg var så liten og tynn tapte jeg ofte kampen. Jeg husker jeg datt mye, sier Cechell Oftedal og viser fram arrene hun fortsatt har på knærne.
Maten de spiste var ris blandet med kaffe og sukker. Til frokost, lunsj og middag. Hadde de en god dag byttet de ut kaffen med kakaopulver.
Passet på faren
- Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg har bodd på gata i så mange år. Å vite at millioner av barn har det sånn akkurat nå, gjør meg trist, sier Cechell.
Fram til hun var sju år bodde hun på gata i Manila sammen med faren. Moren flyttet til Hong Kong for å jobbe som au pair da Cechell var baby. Hun ble igjen på gata sammen med faren som var narkotikamisbruker.
- Jeg ble tidlig voksen. Ofte måtte jeg ta vare på faren min når han var ruset. Jeg fikk ikke kontakt og husker jeg gråt.
Min største skrekk var at han skulle bli borte, sier Cechell. Minnene fra barndommen er sterke selv om hun var liten da hun bodde på gata. Hun husker godt hvordan hun fanget sommerfugler og edderkopper i en skoeske og behandlet dem som kjæledyrene sine.
Og at hun jaktet skatter på søppeldynga og løp langs motorveien og tigget med de andre barna. Når sola gikk ned, fant de seg et passende sted å søke ly for natta.
- Jeg kan ikke huske at jeg var redd for noe annet enn at faren min skulle bli borte. For meg var denne hverdagen normal. Jeg visste ikke om noe annet, sier Cechell. De andre barna på gata var familien hennes. Mange av dem vet hun ikke hvor har blitt av. Andre har hun møtt når hun har vært tilbake på besøk. De bor fortsatt i slummen og flere har fått barn.
- De ser veldig gamle og slitne ut og kommenterer alltid hvor fin jeg er, sier Cechell.
Dårlig samvittighet
Etter sju år på gata flyttet hun til mormoren og morfaren sin litt utenfor Manila. Der begynte hun på skolen og hadde en mer normal barndom. Hun fikk blant annet feire bursdagen sin for aller første gang. 14 år gammel flyttet hun til Norge sammen med moren som hadde møtt en nordmann. En kald novemberdag i 2003 kom hun til den lille bygda Oltedal i Rogaland med 900 innbyggere.
- Å komme dit var rart. Det føltes så tomt. Sammenlignet med Manila var det ingen folk ute i gatene. Dessuten var det skremmende å bli klemt av fremmede. Fram til da hadde jeg ikke fått klemmer av noen andre enn mormoren min, forteller hun.
I Norge fikk Cechell for aller første gang sove på en madrass. Følelsen av å sove i en myk seng for første gang er vanskelig å beskrive.
- Det var helt vilt! Og fortsatt har jeg den samme følelsen hver gang jeg legger meg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet fordi jeg sover i en seng. Det er så mange i verden som ikke gjør det.
Ofte sover hun rett på gulvet.
- I natt fikk jeg ikke sove, og da la jeg meg på teppet her på stua med genser og jakke over meg. Jeg føler at det er mer meg, det er kjempekjekt og anbefales, sier Cechell og peker ned på stuegulvet i den lille leiligheten på 35 kvadrat i Stavanger sentrum.
Hun synes fortsatt det er uvant å spise med kniv og gaffel. Sokker og sko er også rart å ha på. Når hun er hjemme i leiligheten spiser hun ofte en blanding av ris og kaffe. Og maten inntas med hendene.
- Det er kult å spise med kniv og gaffel, men det er ikke meg. Fortsatt føler jeg at det er mye nytt i livet mitt her i Norge. Det er Filippinene som er hjemme for meg. Det er der jeg har familien min, og jeg savner dem hver dag.
Hjelper gatebarn
For snart to år siden startet hun organisasjonen Heart4Kids. Cechell skulle til Filippinene på sin årlige ferie og bestemte seg for å ta med klær og leker til gatebarna i en ekstra koffert. Hun la ut info på Facebook, og det tok helt av. Alle ville hjelpe. Dermed endte hun opp med 30 esker med leker og klær til tusen barn som måtte sendes med båt. Organisasjonen hennes sørger for mat og klær til 400 barn hver måned. Cechell leier også et 60 kvadratmeter stort lokale i slummen. Hun kaller det bare for kjøkkenet. Der får gatebarna mat og mulighet til å gå på do og vaske seg. Frivillige, deriblant hennes egen far som nå er rusfri, hjelper til.
- Å ha denne organisasjonen gir livet mitt mening. Jeg klarer ikke å gi disse barna det samme livet som jeg har nå, men jeg kan iallfall gi dem litt. Aller helst skulle jeg ha gitt dem et hus. Jeg føler ikke at jeg får gjort nok.
Selv er hun snart ferdig med bachelorgraden i sosiologi. I tillegg er hun daglig leder i en klesbutikk og jobber på kafé og bar. Hver måned går halvparten av månedslønna hennes til gatebarna i Manila.
- Hvordan takler du kontrasten mellom det livet du levde i Manila og det livet du lever nå?
- Jeg er ofte veldig frustrert. Det er ingen her som kan forholde seg til min bakgrunn. Jeg snakker ikke om det med vennene mine. Jeg tror det er litt skummelt for dem å snakke om det, og det er skummelt for meg også for jeg vil ikke ha sympati.
Sterk og selvstendig
Å se nordmenn sitt forhold til penger og andre materielle goder, kan være utfordrende. Ofte kjøper en gjest en øl til 80 kroner, tar én slurk og går. Da blir Cechell lei seg og oppgitt bak baren.
- 80 kroner gir tre barn utdannelse i ett år. Jeg tenker alltid sånn, sier hun. Hvis hun er på kafé med en venn og vennen ikke spiser opp all maten, smeller det gjerne fra Cechell:
- Hvis du ikke skal spise opp maten din, så spis i alle fall opp det som koster mest!
- Hvordan har barndommen din preget deg som menneske?
- Den har gjort meg sterk og selvstendig. Samtidig er jeg blitt smart i forhold til valgene jeg tar i livet, og jeg er ganske hard mot meg selv. Jeg skal jobbe hardt for å fortjene noe.
I sommer bevilget hun seg selv ni dager sommerferie. Det var mer enn nok.
- Jeg liker egentlig ikke å ha ferie. Hvorfor skal jeg ha ferie som har det så bra her i Norge? spør hun.
- Mormoren min har lært meg å være kjempesterk og aldri gi opp. «Du må være snill og jobbe hardt for det du vil», sa hun alltid til meg. Det har jeg tatt med meg videre i livet.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 29/10 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.