Tips fra Lise

  • Spør hvordan vedkommende egentlig har det, gjerne på tomannshånd og når du har tid til å lytte.
  • Om vedkommende ikke klarer å svare, eller bare svarer at det går bra, spør igjen senere. Kanskje kommer svaret tredje gang du spør.
  • Si heller fra at du vil snakke med vedkommende, enn å si «ta kontakt hvis det er noe». Det er veldig vanskelig å be om hjelp selv.
  • Vis forståelse, interesse og ta vedkommende på alvor. De stille, snille, flinke som ikke gjør noe ut av seg har også behov for å bli sett.

Det sitter ei lyslugget jente i klassen til Odd Kjeldaas. Ungdomsskolelæreren klarer ikke lokke fram ett eneste ord av henne. Gi henne penn og papir, derimot, og hun skriver som besatt. Om mørke skyer, blod og selvmord. Om fremmede menn som lurer seg inn om natten.

Noen av de andre lærerne mener at den tilbakevendende tematikken i jentas stiler er overdrevne ungpikefantasier. At hun bare skaper seg og vil ha oppmerksomhet. Odd ser det som et skrik om hjelp. Om et inderlig ønske om å bli sett.

På utsiden er Lise Hetland, som den blonde jenta heter, rolig. På innsiden koker det. Hun sulter seg. Det blir «in» i klassen å risse bokstaver i huden med passeren. De andre slutter, hun fortsetter. Ett av diktene hun skriver, signerer hun med sitt eget blod. Det heter Kaos. Hun er 14 år.

Gradvis bygges tillit opp mellom Lise og Odd, og litt etter litt klarer hun å åpne seg for ham.

Trodde hun fikk hjelp

Gjennom et vindu på Austbø ungdomsskole i Stavanger titter Lise (30) inn på sitt gamle klasserom. Det er 14 år siden hun var her sist. Skolen er blitt hvitmalt, gulvteppene og pinnestolene er borte, men ellers er det meste som før.

Hun er spent, har sommerfugler i magen. Den gamle læreren hennes, Odd (63) kommer strenende fra bilen med et treskrin under armen. Skrinet fikk han julen 1998 av Lise. Oppi ligger dikt og brev fra henne. Hjemme har han en hel skuff full av dikt og brev hun har skrevet til ham. Det er utenkelig å kaste ett eneste ett. Noen brev er full av smerte, andre er vakre. Noen dikt er banale, andre er fantastiske. For ham symboliserer tekstene i plastposen den Lise er, på godt og vondt. Han låser oss inn, vi trasker gjennom biblioteket og setter oss ved et rundt bord.

Lise på bloggen sin og på e-poster er velartikulert og skravlete. Lise i møte med nye personer, som nå, er sjenert og stille. Under intervjuet tolker og forklarer Odd. Samme kveld sender Lise en e-post med en unnskyldning og en forklaring på hvorfor hun sa så lite. Sms og e-post er for henne en gudegave. Det er fremdeles krevende å snakke med fremmede. Hun tar heller buss i to timer for å bestille legetime, enn å ringe.

- Du var litt forsiktig, det er du ennå, bemerker Odd da vi møtes.

Etter et arbeidsuhell som ga ham skiveprolaps, valgte Odd å starte i ny jobb som lærer, 37 år gammel.

På gamle trakter: For første gang på 14 år er Lise tilbake på ungdomsskolen hun gikk på. © Signe Christine Urdal og privat

Elevene ga ham kallenavnet Rambo.

- Hvorfor Rambo?

- Jeg var som Fantomet: hard mot de harde og mild mot de snille, he-he. Klassen som Lise gikk i, husker han som en gjeng utfordrende, men greie ungdommer.

Lise hadde det ikke enkelt på barneskolen, men alt ble verre på ungdomsskolen. Hun ville helst være usynlig, i hvert fall være som alle andre. Samtidig ønsket hun at noen - om det så bare var ett menneske - skulle skjønne hvordan hun egentlig hadde det. Odd ble det mennesket.

- Jeg måtte gjøre noe. Jeg så at her var det ei jente som virkelig slet. Jeg tenkte mye på hvorfor Lise bar på så mye smerte, hva det kom av. Jeg fant aldri svaret, forteller han.

Han skjønte at han ikke kunne hjelpe den ulykkelige tenåringsjenta alene, så han ordnet time på ungdomspsykiatrisk til henne og ble med på det første møtet. Psykiateren de møtte beskriver de som komplett udugelig. «Har du ikke noe å si, så har du ikke noe her å gjøre.» var beskjeden. Lise, som slet sånn med å snakke, ble regelrett kastet ut fordi hun ikke klarte å formidle hvordan hun hadde det.

- Jeg sendte klage høyt oppe i systemet og fortalte hvilket sjokkartet møte det hadde vært og at vedkommende burde forbys å jobbe med ungdommer, sier Odd.

Hadde Lise møtt en annen psykiater den dagen, kunne hun kanskje sluppet mye vondt. Opplevelsen gjorde at hun nektet å gå tilbake, og det gikk seks år før hun fikk profesjonell hjelp. I seks år fikk vonde tanker feste seg. Det har vært selvmordsforsøk og selvskading. Medisinering og diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).

- Tid er så viktig for ungdommer som Lise. Blir et åpent sår ikke behandlet, kan det gå koldbrann i det. Slik er det også med sjelen vår, sier Odd.

- Jeg trodde du fikk hjelp. Jeg ante ikke at du slet med dette alene, jeg visste ikke hvor gærent det var, sier han og tar forsiktig på Lises arm, som har et nettverk av hvite arr.

- Noen kaller dem for krigsmerker, gjør du?

Lise nikker forsiktig og plukker opp klassebildet fra da hun gikk ut av 10, som Odd har med. Lise den gang hadde bobfrisyre og pyntet seg med hvit genser med blondedetaljer. Hun ser alvorlig og ubekvem ut. Odd sitter nederst til høyre på bildet med et digert smil, hvite

sokker i brune sko og en fargerik genser. Til venstre står en annen lærer.

- Hun likte jeg aldri, ikke etter det hun sa på leirskolen om spisingen min: «Du kan holde på slik hjemme, men ikke her. Her skal vi kose oss.»

- Du bet deg fast i den setningen. Jeg samarbeidet godt med henne, kommenterer Odd og påpeker at det slett ikke er som Lise tror, at det kun er hun som ikke smiler på bildet. «Se på henne. Hva med ham?» Han peker på dem han fremdeles har kontakt med og forteller siste nytt om de forskjellige.

En bunke av Lises diktbøker ligger spredt på bordet. Hun var voldsomt produktiv. På forsiden av én står det: «17. april '99 til 17. mai '99. 129 dikt»

- Du hadde et ekstremt behov for å uttrykke deg, bemerker Odd og plukker opp en av bøkene. «Døden forfører meg med kyss av fred og stillhet», leser han høyt.

Lise snapper til seg boka, hun vil selv velge hvilke dikt han kan lese. Dette er hennes innerste tanker. Mens hun blar, stønner hun over egne umodne følelser og måten hun uttrykket dem på.

- Du var 11 da du skrev det diktet, påpeker Odd mildt da hun avfeier et dikt som banalt.

Tips fra Odd

  • Ikke vær redd for å gå i dialog med en du ser sliter.
  • Finn allierte. Du klarer ikke å løse ting alene.
  • Vær deg ditt ansvar bevisst.
  • Det kan være nok å være der og gå ved siden av vedkommende en stund - i metaforisk betydning.
  • Trygghet og en god relasjon er en forutsetning. Lærere må tenke hele mennesket, ikke bare fag.
  • Husk at du får noe igjen ved å bety noe for andre.

Vanskelig avskjed

Noen lærere skiller strengt mellom jobb og privatliv. Odd er ikke skapt slik.

- For meg er det å være lærer ikke bare en jobb, men en del av livet. Du får flere unger enn dem du selv har.

Den gang hun var elev og han læreren hennes, begynte skoledagen deres klokken 08.15. Lise pleide å vente på Odd ved parkeringsplassen. Så gikk de sammen til inngangsdøra. Det ene minuttet alene med ham på starten av dagen, var viktig for henne.

Lise funderer på om hun kanskje ble litt for knyttet til Odd.

- Det var ganske fælt å slutte ungdomsskolen.

- Hvorfor det?

- Fordi jeg mistet Odd. Jeg ser av diktene at jeg planla å ende livet mitt. Jeg stengte ut alt og alle. Odd var den eneste som nådde inn og som jeg kunne fortelle om det vonde til. Frykten for å miste ham handlet vel om redsel for å bli helt alene i verden, for ikke å ha noen å snakke med eller åpne meg for.

- Jeg var her jo, sier Odd.

- Det følte jeg ikke da.

- Å bety mye for andre krever også mot?

- Det er klart jeg har vært redd for deg noen ganger. Det må jeg også leve med og det er ikke like lett, synes jeg, sier Odd og stryker Lise over kinnet.

- Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med hvordan du har det, men som Bjørn Eidsvåg sier: «Eg vil gå med deg.» Det er jeg villig til. Det er en gave å bety noe for andre, jeg er heldig som har kunnet bety så mye for Lise. Det er kjekt å være spesiell for noen, samtidig som det er krevende. Jo mer du betyr for noen, jo mer kan du skuffe og såre dem. Tillit er en gave og noe som må tas vare på. Du skal ha tunga rett i munnen når du snakker med Lise.

- Jeg tåler mer fra Odd enn fra andre, fordi jeg er trygg på ham. På ungdomsskolen var han trygghet i en utrygg verden. Han så meg da jeg trengte å bli sett, og han tok imot når jeg endelig turde å åpne meg og sette ord på det. Han var der. Han var den ene som gjorde en forskjell.

SLIK ER DU DER FOR ANDRE

RANDI TALSETH, generalsekretær i Voksne for barn

Alle voksne, uansett relasjon til et barn, har et ansvar for å se barnet. En god pekepinn på hvordan barnet har det er å observere hvordan det fungerer sammen med andre. Vær obs på både de som trekker seg tilbake og nesten er usynlige, og de som tar mye plass. Fortsetter slik atferd over tid, eller hvis et barn plutselig endrer atferd, er det bekymringsfullt. Her snakker vi ikke om puberteten, hvor mye endres.

Hvis du stusser, er det beste du kan gjøre å snakke med barnet, på en alminnelig, hverdagslig måte. Ikke si: «Jeg må snakke med deg.» Barn er veldig lojale til sine nærmeste. Tillit må bygges før barn åpner seg. Vis interesse på en god måte og vær ivaretagende. Det er mange måter å vise at du bryr deg, det kan være så enkelt som å invitere på kakao og boller. Hvis vi voksne åpner ørene og faktisk hører etter hva barn sier, får vi vite mye. Mange barn sier at de har prøvd å si fra, uten å bli hørt, fordi voksne er travle og lett blir engstelige hvis vi får informasjon vi ikke vet hva vi skal gjøre med. Mye dukker opp i kjølvannet av et tillitsforhold. Det krever mot og utholdenhet å være den ene. Det må vi voksne tåle.

Vi har en tendens til å dramatisere mye, veldig fort. Forholdene er ikke alltid som vi frykter, eller at barnevernet må inn i bildet. Redselen for det får ikke dominere og gjøre oss handlingslammet.

Det er ikke mye som skal til for at et barn føler seg sett og opplever at den voksne er til å stole på. Hjelp, støtt og bekreft barnet.

Du alene kan ikke «redde» et barn. Sørg for mer hjelp hvis det trengs. Du behøver ikke frykte at du blir sittende alene med ansvaret, det er mange hjelpere der ute som du kan knytte til deg.

Vi voksne har et ansvar for det vi ser selv og for å handle ut fra det. Ikke tenk at alle andre ordner det!

Et annet problem er at vi identifiser er oss altfor lett med andre voksne. Vi frykter hva andre kan komme til å tenke eller si hvis vi tar feil. Barn er avhengig av hver og en av oss. Det er for mange barn som opplever at de ikke blir sett. En barndom står på spill.

Einar Øverenget, filosof og forfatter

Menneskets to sterke drivkrefter er konformitet og rutiner. Det vil si det vi alltid gjør, og det alle andre gjør. Samtidig evner vi å reflektere over handlingene våre og kan handle på tvers av de drivkreftene. Vi kan tenke over hva vi bør gjøre. Et godt grep å ta for å ansvarliggjøre deg selv og dine handlinger, er å sette deg selv i andres sted.

For meg er etikk å utfordre meg selv på hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Tenk hva du selv ville ønsket at noen gjorde mot deg, og hva slags menneske du ønsker å være. Tittelen på den nye boken min er Helstøpt. For meg karakteriserer det en person hvor det er samsvar mellom det vedkommende sier hun står for, og det vedkommende faktisk gjør.

Å se andre krever at vi reflekterer over våre valg. Det går ikke av seg selv, men tar tid og krefter.

Å se andre handler også om mot. Får noen hard medfart, for eksempel i skolegården eller på en arbeidsplass, enten ved mobbing eller ved usynliggjøring, risikerer du å få reaksjoner hvis du gjør noe med dette. Det krever også tidsmessig mot, ofte har vi nok med oss selv - og relasjonelt mot, å våge seg utpå. Det krever litt av oss nordmenn å ta kontakt med fremmede.

Det er lett å tenke at noe ikke helt er som det burde være, men slå seg til ro med at det sikkert er noen som gjør noe med det. Og så vet vi ikke helt om vi tør gjøre noe - hvis andre ikke gjør det. I psykologien kalles dette tilskuereffekten.

Ingen greier å støtte alle som har det vondt, da ville du vært en moralsk superhelgen, og det er ikke målsettingen. Vi kan ikke overta andres liv, samtidig har vi et visst ansvar for å reflektere over hvordan vi berører andre. Du berører også ved ikke å involvere deg. Det vi kan gjøre er å utfordre oss selv på hverdagens vaner og rutiner.

Å se andre kan handle om å være den som lytter uten å avbryte eller som gir tegn til at du virkelig ser vedkommende. Vi har et slags ansvar å tilkjennegi at vi er oppmerksomme på hverandre.

Husk også at små gester ikke alltid oppfattes som små. Kanskje er de lettere å ta imot? Det er enklere å ta imot et smil eller det at noen sier noe hyggelig til deg, enn følelsen av at vedkommende ønsker å ordne opp i livet ditt.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!