Bortført

Lene Stokkedals datter ble kidnappet i Tunisia

For halvannet år siden dro Lene Stokkedal (34) til Tunisia for å hente hjem sin bortførte datter. Nå slipper hun ikke ut av landet.

Lene Stokkedals barn ble kidnappet i Tunisia.
Lene Stokkedals barn ble kidnappet i Tunisia. Foto: Marte Glanville
Sist oppdatert
Jeg vet ikke hvor mye Norah forstår. Siden hun ikke lenger snakker norsk, får jeg ikke forklart hva som kan skje.

Onsdag 22. august 2012: Lene har besøkt ei venninne på Grünerløkka i Oslo og ringer eksen i Tunisia for å høre om han har bestilt returbillett til datteren deres, Norah, som er fire år. Lene er i Toftesgate da han med rolig stemme sier: «Norah kommer ikke tilbake. Hun skal bli hos meg.»

Lene jobbet på Evita Espressobar på Grønland og var 27 år da hun traff ham. Han var annerledes enn andre menn - spennende og raus med å uttrykke følelsene sine.

Etter bruddet samarbeidet de godt, trass i hvor ulike de var. De hadde delt foreldrerett, men Norah bodde hos henne, noe han mente var riktig siden et lite barn skulle være hos mor. Men de snakket daglig om Norahs ve og vel og hentet henne ofte sammen i barnehagen. For Lene var det viktig at bruddet ikke skulle gå ut over Norah, og hun hadde derfor valgt å bli i Oslo, i stedet for å flytte hjem til Sandnes, slik at Norah skullfe få ha kontakt med faren sin.

Men ikke lenge etter at det ble slutt med Lene, giftet han seg med ei fra hjem­byen sin, og han flyttet tilbake til Tunisia. I juni hadde han tatt med Norah på ferie til hjemlandet.

Bli i Tunisia? Det kjennes som om hodet hennes skal eksplodere. Hun hyler og gråter, kaller ham de styggeste ting, og prøver innimellom fortvilet å samle seg så hun får ham til å fatte hvor feil dette er.

- Jeg var så sjokkskadd at jeg ikke klarte å snakke normalt, forteller Lene da vi møtes i byen Sfax i Tunisia. I en leilighet i landets nest største by tilbringer hun dagene sine nå, mens hun kjemper for å få med seg Norah (5) hjem.

Norah var et av 54 barn som ble kidnappet fra Norge i 2012. I fjor hadde tallet økt til 74.

De siste årenes strabaser har satt sitt preg. Kvinnen vi møter er mager og huløyd. Norahs far er siktet av norsk politi for barnebortføring og etterlyst av Interpol. Det betyr ingenting i Tunisia, fordi landet ikke har underskrevet konvensjonene som sikrer tilbakeføring av bortførte barn.

Sjeldne øyeblikk: Lene er på et av sine sjeldne besøk hos Norah, hjemme hos hennes far. Norah snakker kun arabisk, men kontakten er der likevel.
Sjeldne øyeblikk: Lene er på et av sine sjeldne besøk hos Norah, hjemme hos hennes far. Norah snakker kun arabisk, men kontakten er der likevel. Foto: Marte Glanville

Anklagene

En stund etter bruddet med Norahs far, møtte Lene serbiske Vladimir Gasic (31) gjennom felles venner. I august 2012 var de forlovet, og ikke lenge etter fant de ut at de ventet barn. Forskjellen mellom Norahs far og Vladimir er som natt og dag, poengterer Lene, hvis noen undres over at hun fant seg enda en utlending.

I slutten av oktober var savnet etter Norah så stort at Lene nok en gang ­reiste til Tunisia. Besøket måneden før for å få Norahs far til å ombestemme seg, hadde vært fåfengt. I samråd med sine nærmeste, valgte Lene å hyre to vakter fra sikkerhetsselskapet ABP World Group Ltd. Selskapet er først og fremst kjent for å tilbakeføre kidnappede barn.

- Vi var helt paranoide, og jeg følte meg utrolig utsatt. Og ja, vi diskuterte alle muligheter hvis foreldreretten ikke gikk min vei. Men i første omgang var det nok at vaktene var i landet med meg. I ettertid ser jeg jo at det ville det vært bedre å få drapstrusler enn å hyre dem. Konsekvensene ble tusen ganger verre.

Ei uke etter ankomst til Tunisia ble Lene og de svenske vaktene arrestert. Vaktene ble dømt til seks og 12 års ­fengsel, og Lene har utreiseforbud i påvente av straffesaken mot henne. Hun er anklaget for å danne et kriminelt nettverk, forsøk på kidnapping og forsøk på å trenge seg inn på privat eiendom.

- Jeg var lamslått og kikket bort på tolken min for å forsikre meg om at jeg hadde hørt riktig, da jeg hørte tiltalen. Jeg følte meg tvunget til å signere en tilståelse på arabisk. Jeg har vært så redd. Skulle jeg ende høygravid i fengsel, for så å miste begge jentene mine? Advokaten jeg har nå, har heldigvis forespeilet at jeg får foreldreretten og ikke må i fengsel.

Lene håpet det hele skulle være over før sommeren. Slik har det ikke gått.

Fanget i Tunisia

Dagene i leiligheten i Sfax blir lange. En norsk kvinne, gift med en tunisisk mann, stikker vanligvis innom på vei hjem fra jobb. Ellers er det Lene og lille Sofija (10 md.) i leiligheten. Sofija er født her i Sfax, og Vladimir, som sitter hjemme i Norge, har ennå ikke møtt datteren sin. Lene vandrer hvileløs fra rom til rom. Venter og håper. Fredagen før vi møtes fikk hun beskjed om at det sannsynligvis tar enda seks måneder før retten kommer til en kjennelse.

- For å være ærlig, klarer jeg meg ikke så bra alene lenger. Stort sett er vi i leiligheten. Det er ikke så liv laga. Jeg sitter her og gaper etter luft, sier Lene.

Hun stirrer ut av kjøkkenvinduet, fordypet i tanker som så ofte før i de mer enn 540 dagene hun har vært som fanget i landet. Lydene fra den travle storbyen blandes med muezzinens innkalling til bønn. Sfax er en industriby hvor hvitkalkede hus med flate tak avløser høyhus. Lene snakker verken arabisk eller fransk, så kommunikasjon er vanskelig. Det er enda godt at Tunisia er et lavkostland, for NAV har stoppet foreldrepengene siden hun og Sofija har bodd for lenge i utlandet til å tilhøre folketrygden. Mens klagen behandles, støttes hun økonomisk av forloveden, foreldrene og penger ­venninner samlet inn gjennom en Facebook-aksjon.

Hvem eier barnet?

Ei lita jente står og skriker i sinne på en tunisisk strand i september 2012. Det er Norah, den gangen hun fremdeles snakket norsk. «Jeg vil bli med mamma hjem til Norge nå! Jeg vil hente sommerfuglkofferten min og bli med nå!» Hun klamrer seg til Lene, skriker og raser mot faren. Storfamilien hans står og ser på. Lene kan ingenting gjøre. Det er første gangen hun ser datteren igjen etter at hun fikk vite at faren vil beholde henne. Til slutt må hun sette seg inn i en taxi og forlate den gråtende datteren.

- Jeg har vært veldig naiv. Vladimir forutså dette. Han sa jeg ikke burde la henne bli med faren på ferie. Men jeg avfeide ham. Vi hadde jo så godt samarbeid, og faren bedyret at han aldri ville ta fra Norah mammaen hennes. Det jeg ikke skjønte, var at det betød at jeg fikk besøke henne i Tunisia. Han sier det ikke går an å kidnappe sitt eget barn - og hvorfor skulle jeg få Norah?

Faren har to døtre med sin nye kone. I påvente av endelig dom har han midlertidig omsorgsrett til Norah, mens Lene har besøksrett én dag i uka. Ifølge tunisisk lov må Lene ha hans tillatelse til å føre datteren ut av landet, selv om hun får full foreldrerett.

Kronisk savn

Tanker i ettertid: Som norsk kvinne har jeg vært veldig naiv. Jeg hadde sikkert et så sterkt ønske om at det skulle gå bra at det overskygget alle varsellampene som sto og lyste, sier Lene.
Tanker i ettertid: Som norsk kvinne har jeg vært veldig naiv. Jeg hadde sikkert et så sterkt ønske om at det skulle gå bra at det overskygget alle varsellampene som sto og lyste, sier Lene. Foto: Marte Glanville

Lene skrur på laptopen.

Fakta:

- I 2013 ble 103 barn bortført til eller fra Norge. Aldri har så mange barn blitt bortført til eller fra Norge. Tallet for 2012 var 54.

- Selv om Norah både er tunisisk og norsk statsborger, kan ikke UD gjøre annet enn å tilby konsulær bistand.

- Justisdepartementet advarer sterkt mot bruk av private sikkerhetsfirmaer om ABP World Group Ltd.

- For mer informasjon om barnebortføring,

gå til regjeringen.no/NB/sub/ barnebortføring eller bortført.no

- Skal vi se om vi finner søsteren din? sier hun til Sofija, som hviner av fryd når videosnutten begynner.

Et sjarmtroll med dansende, mørke krøller synger og shower på arabisk. Norah snakker ikke lenger norsk. Senere ser vi en rørende bildeserie av mor og datter som fletter hverandre.

- Det gjør bare vondt å se dette, jeg gjør det ikke så ofte for jeg blir bare sittende og gråte, sier Lene og lukker pc-en.

- Jeg merker at jeg stenger av for minner og følelser fordi smerten over allerede å ha mistet henne på mange måter, blir for overveldende. Jeg skjermer meg ved å skru av tanker som fører til det dype, bunnløse savnet, forklarer hun.

Det er en trøst å se at datteren har det greit, og at Lene i det minste vet hvor Norah er. Mange som får barnet sitt bortført, vet ikke engang det.

Men besøkene er vanskelige, og Lene gruer seg i flere dager forut. Det er så vondt og samtidig så godt å se Norah, som blir hektisk og vil så mye samtidig. De to får aldri være alene, og stemningen i huset er anspent.

Når de møtes, kommer Norah høflig bort og ønsker moren formelt velkommen med kyss på hvert kinn, slik tunisiske barn er opplært til. Etter en stund mykner hun, setter seg på morens fang og tuller og klemmer. Mor-datter-øyeblikkene gjør at Lene kjenner i sitt innerste at kampen er verdt det. For hun føler seg allerede tilsidesatt som mor. Norah henvender seg til farens nye kone når hun trenger noe, ikke til Lene.

- Jeg er på besøk hos min egen unge. Vi sklir mer og mer fra hverandre for hver dag som går. Det er tragisk.

Når Norah skjønner at Lene snart skal dra, distanserer hun seg.

- Hun stenger av og behandler meg som luft. Jeg tolker det som hennes måte å beskytte seg på. Norah er heldigvis sterk og tilpasningsdyktig. Hun har jo heller ikke noe valg. Det ville vært verre hvis hun gråt hver gang jeg forlot henne.

Siden Lene ikke forstår hva datteren sier, må faren eller andre oversette.

- Jeg vet ikke hvor mye Norah forstår av situasjonen. Siden hun ikke lenger snakker norsk, får jeg ikke forklart hvorfor det er sånn og hva som kanskje kommer til å skje. At hun kanskje må bli boende i Tunisia til hun er voksen.

- Hvordan skal du klare å takle det?

- Jeg vet ikke helt. Akkurat nå må jeg først komme hjem og samle krefter. Så kan jeg ta innover meg det hele. Jeg mister helt pusten hvis jeg tenker på hva som kan skje, sier Lene stille.

Opprivende, uansett

«Hvordan i all verden havnet jeg her?» slår det Lene når hun våkner i en leilighet tusenvis av mil hjemmefra. Samtidig vet hun inderlig godt hvorfor.

- Hvorfor skulle det ikke skje meg? Jeg fikk barn med en utlending, da er bortføring faktisk en risiko. Det verste som kunne skje, skjedde. En del henger seg opp i at Norahs far er muslim. Det er viktig å huske at de fleste som kidnapper er mødre. Og at barn kidnappes til Norge av norske foreldre. Du trenger ikke være muslim med skjegg for å ­stjele unger. Det finnes sikkert de i Norge, som etter et brudd og hvor partneren flytter til en annen kant av landet, føler at de også er fratatt ungene.

Nytt liv gir håp

Lene baler med mange tanker. Er det riktig å rive Norah vekk fra det hun nå har hvis hun får foreldreretten? Hva med Vladimir? Han har ikke noe ønske om å flytte til Tunisia. Hva om hun ikke får foreldreretten? Må hun vente i 12 år, til Norah er voksen og selv kan bestemme hvor hun vil bo?

Lene trekker resignert på skuldrene. Det er opp til retten nå.

- Hva savner du mest?

- Hverdager. Vanlige, kjedelige hverdager med begge jentene mine og Vladimir hjemme i Norge. Lene stopper. Må ta en pause.

I Norge sitter andre som også savner. Norah forgudet besteforeldrene sine, og de henne, sitt første barnebarn. Lene vet at Norah ikke får lov til å snakke om dem.

- Han klandrer faren min og Vladimir for å ha bestilt de «grusomme vaktene» som skulle ta fra ham Norah.

I leiligheten i Oslo venter han som er både far og kjæreste. Vladimir har aldri snust inn duften av Sofija eller strøket sin førstefødte over bollekinnene. Lenes far har heller aldri møtt henne, for ­Norahs pappa har uttrykt sitt hat mot ham og Vladimir, og frykten er at han ville sørget for at de ble arrestert på falskt grunnlag hvis de reiser til Sfax. Lenes mor kommer så ofte hun kan.

«Det kommer til å gå til helvete», var den første reaksjonen til Lenes pappa da hun fortalte at hun hadde truffet en utlending og var gravid. Likevel tok foreldrene hennes imot Norahs pappa med åpne armer og gjorde det beste ut av situasjonen. Lene ser hvordan de lider på grunn av hennes valg.

- Jeg har mer eller mindre spilt alle kortene mine feil i situasjonen jeg har dratt dem inn i. Likevel møter jeg ingen fordømmelse, de er der for meg hundre prosent.

Sofija titter blidt rundt seg fra gulvet hvor hun sitter. Hun er ei lita dokke med bollekinn, hender med smilehull og de første, hvite perletennene som titter fram i gommen. Hun er en gave i alt dette, for hun gir Lene noe annet å fokusere på, ei å elske.

- Sofija er min sol, måne og regnbue. Jeg må holde det gående for henne. Vladimir holder meg også oppe når fortvilelsen blir for stor. Selv om han har sin daglige dose med tårer, han også. Vi henger på Skype så ofte vi kan. Jeg kan skylde meg selv for at jeg stolte på Norahs far, men jeg trodde jeg gjorde det beste for alle da jeg lot henne dra. Jeg prøver å ta konsekvensene av valgene jeg tok og i minst mulig grad å synes synd på meg selv. Alle foreldre sier de er villige til å gå gjennom ild og vann for barnet sitt. Jeg får prøvd det ut. Jeg må vite med meg selv at jeg har gjort alt jeg kan for å få tilbake Norah.

Kamille har ikke lykkes med å få kontakt med faren. Etter besøket vårt i Tunisia, har Nav snudd og Lene får igjen motta trygdepenger.

Mange ble berørt da artikkelen stod i Kamille. Her er Lenes reaksjon:

- Jeg blir veldig berørt og ydmyk av at så mange mennesker, kjente som ukjente, ønsker å hjelpe oss. Det hjelper ofte å tenke på hvor mange som støtter oss og ber for oss i denne vanskelige situasjonen. Det føles godt å vie at vi ikke er alene. Folk er helt fantastiske, virkelig. Det finnes ikke ord som beskriver den takknemligheten jeg føler egentlig.

Saken sto på trykk i Kamille utgave nummer 12.

Denne saken ble første gang publisert 12/06 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også