Jeg er på tv!

Her er Mariannes reportasje fra opplevelsen:

La meg bare gjøre det klart med én gang: Jeg har aldri vært noen skuespiller - og kommer ikke til å bli det heller. Min karriere sluttet like brått som den startet da jeg fikk hovedrollen i musikalen "Ronny og Julie" på barneskolen. Jeg sang så falskt og glemte så mange replikker at lærerne rødmet og de fremmøte foreldrene sluttet å filme. Likevel har jeg alltid hatt en hemmelig drøm om å få en rolle i Hotel Cæsar. Så da jeg får tilbud om hele tre replikker kan jeg ikke la sjansen gå fra meg. Jeg ringer sporenstreks til venner og kjente og forteller om mitt endelige gjennombrudd: en pågående journalist som skal sette Juni til veggs under en pressekonferanse. Du skal ikke se bort fra at "journalist-statist nr.1" snart troner på toppen av Anker-Hansen konsernet.

Kaos i kulissene

Jeg føler meg forberedt til fingerspissene da jeg møter opp ved hovedinngangen til "hotellet". Jeg har pugget replikker i hver ledige stund; på bussen, i dusjen, på trening og på kafé med venninner. Kodeordene "takk", "nei, det vil si..." og "Anker-Hansen" er så godt innarbeida at jeg har blitt en belastning for menneskene rundt meg. Hvis noen sier "takk", kommer replikken "Har pengene Liland Anker-Hansen tjente på dette blitt ført tilbake til konsernet?" på ren refleks. Så jeg er full av selvtillitt der jeg tripper inn på den røde løperen som jeg kjenner så godt igjen fra TV. Men på god vei inn i lobbyen blir jeg stoppet av en noe stresset dame med headset og walkietalkie.

- Vi er midt i innspilling her nå. Du må henvende deg der borte, forklarer hun og peker i en annen retning.

Mulig de tre replikkene opptar mesteparten av hjerneaktiviteten min, for akkurat der og da tror jeg helt oppriktig at jeg må henvende meg i hotellresepsjonen. Det falt meg rett og slett ikke inn at Hotel Cæsar faktisk ikke var et hotell.

I den virkelige resepsjonen hersker det et lite kaos, folk med hodetelefoner haster forbi og ropter til hverandre gjennom handsfree-mikrofoner; det er sykdom på settet, store forsinkelser og skuespillere som vil ha lunsj.

Det er 20 minutter igjen til min innspilling skal starte, og jeg kjenner en liten klump av nerver begynne å ta form nederst i mageregionen.

- Hei, og velkommen til oss. Det er litt hektisk her i dag, smiler innspillingsassistent Marianne da hun tar meg i mot.

- Scenen din blir ikke spilt inn før om én time.

- Det går greit, jeg har god tid, ler jeg uanfektet.

Men egentlig kjenner jeg en ubeskrivelig lettelse over å kunne skye det uunngåelige litt foran meg.

- Kanskje du vil ha en liten omvisning så lenge?

Selvfølgelig. Hvem vil vel ikke snoke rundt i korridorene på Norges største såpehotell?

Ikke som på TV

Den store lagerbygningen på Sandaker i Oslo er som en enorm labyrint. Du kan selv tenke deg størrelsen når den huser både landets største hotell, Ankerseteren, en vinkjeller og en haug med leiligheter.

Hadde jeg blitt forlatt til meg selv der inne ville jeg neppe funnet veien ut, og mest sannsynlig vært der ennå.

Jeg tripper forventningsfullt etter Marianne, og kikker storøyd på malplasserte rekvisitter, stressa mennesker og spennende rom. Jeg er så oppslukt at jeg ikke legger merke til at min erkefiende for dagen kommer mot meg; jeg går nesten rett på Juni... eller ok, da, Anette Hoff.

- Hei, smiler hun, mens hun tar et langt steg til siden for å unngå kollisjon, før hun forsvinner opp en trapp og blir borte.

Jeg blir stående igjen helt perpleks, og kjenner at nervene eksploderer inni meg. Replikker, kodeord, avbryte Juni... Hva var det jeg skulle si først? Hjelp!

- Jeg må tisse, roper jeg etter Marianne, som ikke hadde tatt noe notis av å møte en kollega i gangen, og haster videre nedover korridoren.

Etter å ha lettet litt på trykket, og sagt replikkene høyt for meg selv på do et par ganger er jeg klar for å fortsette omvisningen. Bak en høy og tung jerndør som åpnes ved hjelp av et hoftedytt åpenbarer lobbyen til "Black Diamond" seg.

Alt er så lite - det er én meter fra baren til sittegruppene i lobbyen, og heisen er så godt som klint opp til stolene. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at hele lobbyen til det fasjonable hotellet er drøye fem meter.

Oppriktig sjokkert over størrelsesforholdet, og med en følelse av vemod, sniker da jeg står mellom Ankerseteren og penthouse-leiligheten til Jens-August. En følelse jeg ikke har kjent på 20 år - da det gikk opp for meg at en sjiraff neppe får plass i en kolonihytte på Bjølsen med adresse Portveien 2.

Fenget av en Storm-vind

- Nå går du inn i guttegarderoben, altså, ler en stemme bak meg.

Jeg stivner til, og føler meg som liten en jente som er tatt på fersken i å smugspise godteri. Assistent-Marianne forsvant inn i Cæsar-labyrinten da jeg fikk en omgang pudder av sminkedamene, og nå er jeg overlatt til meg selv. På min opptagelsesferd gjennom de mange og lange korridorene er jeg på leting etter det selvfølgelige, og tror ingen legger merke til meg da jeg forsiktig åpner døra til kostymelageret:

- Jeg har bare så lyst til å finne en pikkolouniform, sier jeg unnskyldende.

Jeg snur meg mot personen som ler, og ser rett inn i mellomrommet på tennene til Storm - eller Kim-Daniel, om du vil.

- Du må jo ha på deg den her.

Han forsvinner inn på rommet ved siden av og henter den bittelille, rosa kjolen som "Joli"-jentene bruker.

- Den hadde du kledd, vettu, blunker han.

- Jeg vet ikke helt, jeg. Den rød jakka er liksom mer min stil.

Han humrer av svaret mitt, og til min store overraskelse tilbyr han seg å lete sammen med meg.

- Denne er jo dritstilig, sier han og tar frem en politijakke i skinn - tre nummer for stor.

Han poserer foran speilet, og jeg nikker anerkjennende.

- Nå ble du kjekk, sier jeg.

- Ja, skulle tatt en tur innom her før jeg drar på byen neste gang, spøker han.

Han henger motvillig politiuniformen tilbake, og blar seg systematisk gjennom antrekkene.

- Her! Det er denne du leter etter!

Han river ut den lange, rød frakken som sjefspikkolo Åge brukte i sin tid.

Kim-Daniel tar virkelig rollen som kostymeansvarlig på alvor, og går i gang med å kneppe de utallige knappene på frakken.

- Jeg er mer vant til å kle av folk, forklarer han mens han knoter med gjenkneppingen.

En noe underlig kommentar må jeg si, men hva skal man snakke om når man kler på et vilt fremmed menneske?

- Nå ble du fin, sier han og plasserer kronen på verket; en altfor stor - høy og rød - hatt, som sklir ned foran øynene mine.

Kim-Daniel betrakter fornøyd mesterverket sitt. Jeg, derimot, har sjeldent følt meg mindre attraktiv.

Skal jeg si noe nå?

- Det 15 minutter igjen, folkens! roper statistansvarlig Unn Jeanette i gangen.

15 minutter til hva? Jeg har nesten glemt hvorfor jeg er her - ganske utrolig egentlig i og med at jeg står utkledd som et levende Hotel Cæsar-ikon...

Kim-Daniel klapper meg skulderen, forsikrer meg om at det kommer til å gå bra og sender meg i retning av de andre statistene.

- Er dere spente dere også? spør jeg i kjent stil.

Jeg har en lei tendens til å snakke mye når jeg blir nervøs.

De andre bare rister på hodet, og ser fryktelig avslappete ut. Det er bare jeg og én til som skal prate, de andre skal være fotografer og kameramenn og skal ikke si ett eneste ord; null, zero, nada! Jeg skulle gitt mye for å være en av dem akkurat nå.

- Jeg må på do igjen, jeg, informerer jeg om i plenum, uten å få så mye respons.

Mens jeg sitter der og dingler med bena fisker jeg opp det usedvanlige slitte manuset fra veska, og konstaterer for n-te gang at jeg vet hva jeg skal si. Spørsmålet er bare om jeg klarer å få sagt det. På riktig sted. Med innlevelse. Og høyt nok.

Det er bare en måte å finne det ut på, og nå er det ingen vei tilbake.

- Hvis du står der. Og du der. Så går du litt høyre. Ikke så mye! Sånn ja.

Innspillingslederen organiserer journalistflokken sånn vi står perfekt i forhold til kameravinkler og lyssetting.

Jeg har fått utlevert en TV2 mikrofon og er makkeren til kameramannen på høyre side. Juni Anker-Hansen har tatt oppstilling bak talerstolen i lobbyen, og med seg har hun Jens August, Eva og Cathrine. Jeg står bare to meter fra dem, og knærne mine rister av skrekk. Jeg tror kanskje jeg må tisse igjen.

- Da er vi klare for prøvelesing, dere! Innspillingslederen virker streng, og påpeker at tidsskjema forlengst er sprengt.

Det er neppe rom for å si så mye feil.

Anette Hoff starter slik det står i manuset, jeg husker vært eneste ord, og er forberedt da hun avslutter med "t akk".

- Har pengene Liland Anker-Hansen tjente på dette blitt ført tilbake til konsernet?

Replikken sitter som ett skudd.

Deretter følger en lengre dialog med Juni og journalist-statist nummer to, og jeg venter tålmodig på kodeordet "N ei, det vil si...".

Så blir det plutselig stille. Helt stille. Og jeg står med TV2-mikrofonen i hånda og lurer på hvorfor alle ser på meg.

Action!

- Ja, jeg burde kanskje sagt i fra. Men jeg endret den replikken til "det får bli opp til rettsapparatet å avgjøre", forklarer Anette, og viser meg hvor i manuset hun har forandret. Hun er vennligheten selv, men jeg kjenner at det skal fryktelig lite til for å vippe meg av replikkpinnen.

Jeg tørker svette av overleppe og er takknemlig for at vi får prøvelese ett par ganger til. Men ingenting varer evig, og da innspillingslederen konstaterer at det er tid for opptak, må jeg kjempe hardt for at jernteppet ikke skal senke seg.

- Åååå, vær så god! hører jeg en stemme si i det fjerne.

Det er stille noen sekunder, og jeg kniper øynene igjen som om jeg sitter i en berg- og dalebane jeg ikke vil være med på.

Men så braker det løs, og det er ingen vei tilbake da Anette Hoff inntar rollefiguren Juni Anker-Hansen. Hun er arrogant og beinhard, og ser meg rett inn i øynene mens hun spytter ut replikkene sine. Det er nesten så jeg tar det personlig. Jeg blir faktisk litt provosert, og prøver å være like tøff tilbake. Det funker dårlig

- Stopp! hører jeg innspillingslederen beordre.

- Kan du der bort snakke høyere, sier hun og peker på meg.

Hjelpe meg, vi må ta alt på nytt fordi jeg tydeligvis har pepet frem replikkene mine.

Jeg nikker og ser ned i gulvet. Nå kjenner jeg svetten piple nedover ryggen.

Alle inntar utgangsposisjonene, før signalet kommer:

- Åååå, vær så god!

Anette Hoff begynner på nytt, jeg konsentrerer meg hardt om innlevelse og stemmebruk . Denne gangen går det mye bedre, og jeg føler jeg plafrer henne ned med motreplikkene mine.

- Stopp!

Å nei, ikke nå igjen?

Denne gangen var det heldigvis ikke meg, men den andre journalisten som hadde snakket utydelig. Så er det ny runde med riktig oppstilling og kameravinkel.

- Jeg begynner å få skikkelig vondt i armen, hvisker jeg til kameramannen, og nikker mot mikrofonen. Han ser oppgitt på meg, og spør om jeg vet hvor mye det store kameraet som han har på skulderen veier.

En time og seks tagninger senere ser innspillingslederen endelig fornøyd ut.

- Takk skal dere ha. Kjempebra jobba alle sammen! roser hun.

Massen av skuespillere, statister og kamerafolk oppløses, mens jeg blir stående apatisk igjen i lobbyen; svett i panna, tørr i munnen og med en dirrende arm full av melkesyre.

Ikke ante jeg at tre små replikker skulle sette meg fullstendig ut av spill. Erkjennelsen av at skuespilleryrket ikke ligger for meg er et faktum. Og da jeg tusler av settet sender jeg et stille takk til dem som satte en stopper for karrieren allerede på barneskolen.

Det har blitt sein ettermiddag da jeg sjekker ut av Hotel Cæsar. Jeg er totalt utlada, og avlyser kaféturen - hvis jeg skynder meg hjem rekker jeg kanskje reprisen fra i går. For akkurat nå virker ingenting bedre enn sofa, pledd og Anker-Hansen intriger. Jeg får bare late som jeg ikke vet at det hele utspiller seg i en lagerbygning på Sandaker.

Denne saken ble første gang publisert 05/01 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.