Panserhjerte kommer 22. september. Gled deg!

Kapittel 1

DRUKNINGEN

Hun våknet. Blunket mot det stummende mørket. Gapte og pustet gjennom nesa.Hun blunket igjen. Kjente en tåre renne, kjente den løse opp saltet fra andre tårer. Men det rant ikke lenger spytt ned i strupen, munnhulen var tørr og hard.

Kinnene var spent ut av presset innenfra. Fremmedlegemet i munnen kjentes som det skulle sprenge hodet hennes.Men hva var det, hva var det? Det første hun hadde tenkt da hun våknet, var at hun ville ned igjen. Ned i det mørke, varme dypet som hadde omsluttet henne. Sprøyten han hadde gitt henne virket fremdeles, men hun visste at smertene var i anmarsj, kjente det på de langsomme, dumpe slagene som markerte pulsslagene og blodets rykkvise forflytning gjennom hjernen.

Hvor var han? Sto han rett bak henne? Hun holdt pusten, lyttet.

Hun hørte ingenting, men hun kunne merke tilstedeværelsen. Som en leopard. Noen hadde fortalt at leoparden var så lydløs at den kunne snike seg helt innpå byttet sitt i mørket, at den kunne regulere åndedrettet sitt slik at det puster i takt med deg.

Holder pusten når du holder pusten. Hun syntes hun kunne kjenne kroppsvarmen hans. Hva ventet han på?Hun begynte å puste igjen. Og syntes i samme øyeblikk hun kjente en annens pust mot nakken. Hun virvlet rundt, slo ut, men traff bare luft. Krøket seg sammen, prøvde å gjøre seg liten, gjemme seg.

Nytteløst.

Hvor lenge hadde hun vært borte?

Dopet fikk et glipptak. Det varte bare brøkdelen av et sekund. Men det var nok til å gi henne forsmaken, løftet. Løftet om det som skulle komme.

Fremmedlegemet som var blitt lagt på bordet foran henne hadde vært på størrelse med en biljardkule, av et blankt metall og med utstansete små hull og figurer og tegn. Ut av et av hullene stakk en rødfarget tråd med løkke på og som automatisk hadde fått henne til å tenke på juletreet som skulle pyntes hos foreldrene på lille julaften om syv dager. Med blanke kuler, nisser, kurver, lys og norske flagg. Om åtte dager skulle de synge «Deilig er jorden», og hun skulle se de tindrende øynene til tantebarna når de åpnet presangene fra henne. Alt hun skulle gjort så annerledes. Alle dagene hun skulle levd så mye mer, så mye sannere, fylt dem opp med glede, pust og kjærlighet. Stedene hun bare hadde reist gjennom, stedene hun var på vei til. Mennene hun hadde møtt, mannen hun ennå ikke hadde møtt. Fosteret hun hadde kvittet seg med da hun var sytten, barna hun ennå ikke hadde fått. Dagene hun hadde kastet bort for dagene hun hadde trodd hun skulle få.

Så hadde hun sluttet å tenke på noe annet enn kniven som var blitt holdt opp foran henne. Og den myke stemmen som hadde fortalt henne at hun skulle føre kulen inn i munnen.

Hun hadde gjort det, selvfølgelig hadde hun det. Med hjertet hamrende hadde hun gapt så høyt hun kunne og skjøvet kulen inn slik at tråden hang ut av munnen. Metallet hadde smakt bittert og salt, som tårer. Så var hodet hennes blitt tvunget bakover, og stålet hadde brent mot huden da kniven var blitt lagt flatt mot halsen hennes. Taket og rommet hadde vært opplyst av en lykt som sto lent opp mot veggen i et av hjørnene. Grå, naken betong. Bortsett fra lykta inneholdt rommet et hvitt campingbord i plast, to stoler, to tomme ølflasker, to mennesker. Han og henne. Hun hadde kjent lukten av lærhansken da en pekefinger hadde nappet lett i den røde trådløkken som hang ut av munnen. Og i neste øyeblikk var det som om hodet hennes hadde eksplodert.

Kulen hadde ekspandert og sprengte mot innsiden av munnen hennes.Men uansett hvor mye hun gapte, var presset konstant.

Han hadde undersøkt den åpne munnen hennes med en konsentrert, engasjert mine, som en tannlege som sjekker om reguleringen sitter riktig. Et lite smil hadde tydet på tilfredshet.

Hun hadde kjent med tungen at det sto spiler ut av kulen, at det var de som presset mot ganen, mot det myke kjøttet i undermunnen, mot innsiden av tennene, mot drøvelen. Hun hadde prøvd å si noe. Han hadde lyttet tålmodig til de uartikulerte lydene som kom fra munnen hennes. Nikket da hun ga opp og tatt fram en sprøyte. Dråpen på sprøytespissen hadde blinket i lyset fra lommelykta. Han hadde hvisket noe inn i øret hennes: «Ikke rør tråden.»

Så hadde han stukket henne på siden av halsen. Hun hadde vært borte i løpet av sekunder.

Hun lyttet til sin egen skrekkslagne pust mens hun blunket mot mørket. Hun måtte foreta seg noe. Hun satte håndflatene mot stolsetet som var klamt av hennes egen svette og reiste seg. Ingen stoppet henne. Hun gikk med små skritt til hun møtte en vegg. Famlet seg langs den bort til en glatt, kald flate. Metalldøra. Hun dro i metallslåen. Den rikket seg ikke. Låst. Selvfølgelig var den låst, hva hadde hun egentlig trodd? Var det latter hun hørte, eller kom lyden inne fra hennes eget hode? Hvor var han? Hvorfor lekte han med henne på denne måten? Foreta seg noe. Tenke. Men for å tenke måtte hun først bli kvitt denne metallkulen før smertene drev henne til vanvidd.

Hun stakk tommelen og pekefingeren inn i hver sin munnvik. Kjente på spilene. Prøvde forgjeves å presse fingrene under en av dem. Et hosteanfall kom, sammen med panikken da hun ikke fikk puste. Det gikk opp for henne at spilene hadde fått kjøttet rundt pusterøret til å hovne opp, at hun snart risikerte å kveles.

Hun sparket i jerndøra, prøvde å skrike,men metallkulen kvalte lyden. Hun ga opp igjen. Lente seg mot veggen. Lyttet. Var det forsiktige skritt hun hørte? Beveget han seg rundt i rommet, lekte han blindebukkmed henne? Eller var det bare hennes eget blod som dunket forbi ørene? Hun stålsatte seg mot smertene og presset munnen sammen. Hun greide bare så vidt å presse spilene i kulene tilbake før de igjen pressetmunnen hennes opp.

Det var som omkulen pulserte nå, var blitt et hjerte av jern, en del av henne.

Foreta seg noe. Tenke. Fjærer. Spilene var fjærbelastet. Spilene var blitt utløst da han hadde trukket i tråden. «Ikke rør tråden,» hadde han sagt.

Hvorfor ikke? Hva ville skje da?

Hun gled ned langs veggen til hun satt. En fuktig kulde steg opp fra betonggulvet. Hun ville skrike igjen, men orket ikke. Stillhet. Taushet.

Alle ordene hun skulle sagt i samvær med mennesker hun elsket i stedet for dem som hadde fylt stillheten i samvær med slike som var henne likegyldige.

Det var ingen vei ut. Bare henne selv og denne vanvittige smerten, hodet som holdt på å sprenges. «Ikke rør tråden.»

Hvis hun dro i den, ville kanskje spilene klikke tilbake, inn i kulen, og hun ville være befridd for smertene.

Tankene gikk i de samme sirklene. Hvor lenge hadde hun vært her. To timer? Åtte timer? Tjue minutter?

Hvis det var så enkelt som å bare dra i tråden, hvorfor hadde hun ikke alt gjort det? På grunn av advarselen fra en åpenbart syk person? Eller var dette en del av leken, at hun skulle la seg lure til ikke å stoppe denne helt unødvendige smerten? Eller handlet leken om at hun skulle trosse advarselen og dra i tråden slik at at noe forferdelig skjedde. Hva ville i så fall skje, hva var den kulen?

Jo, det var en lek, en grusom lek. For hun måtte. Smertene var uutholdelige, halsen hovnet opp, hun ville snart kveles.

Hun prøvde å skrike igjen, men det ble bare til et hulk, og hun blunket og blunket uten at det kom flere tårer.

Fingrene fant tråden der den hang mot utsiden av leppene hennes. Hun dro forsiktig slik at den ble stram. Hun angret på alt hun ikke hadde gjort, det var klart. Men om et liv i forsakelse hadde plassert henne et annet sted enn akkurat her nå, ville hun heller valgt det. Hun ville bare leve.

Et hvilket som helst liv. Så enkelt var det.

Hun dro i tråden.

Nålene spratt ut av endene på spilene. De var sju centimeter lange. Fire trengte ut gjennom kinnene på hver side, tre inn i bihulene, to opp i nesegangen og to ut gjennom haka. Én nål gjennomboret spiserøret og én det høyre øyeeplet. To av nålene trengte opp gjennom bakre del av ganen og nådde hjernen. Men det var ikke det som var den direkte dødsårsaken.

På grunn av metallkulen som sperret, greide hun ikke å spytte unna blodet som strømmet fra sårene og ned i munnen. I stedet rant det ned i pusterøret og videre ned i lungene, forårsaket at oksygen ikke kunne bli tatt opp i blodet, som igjen førte til hjertestans og det rettsmedisineren i sin rapport skulle kalle cerebral hypoksi, altså mangel på surstoff i hjernen. Med andre ord: Borgny Stem-Myhre druknet.

© Stian Andersen

Grøss og gru. Vi måtte bare spørre Jo:

- Finnes en slik kule?

- Jeg synes det finnes. Akkurat slik vil jeg si det.

Måten folk myrdes på i bøkene mine har litt klangbunn i egen redsel, samtidig som jeg prøver å lage noen visuelle tablåer. Jeg prøver å lage scener som ikke bare er bisarre og ekle, men som har en undertekst som betyr noe.

Ta for eksempel Marekors hvor en kvinne blir med en mann hjem. Mens de elsker, kjenner hun noe vondt mellom skulderbladene. Da han går for å dusje, sjekker hun hva det er for noe ser en kvinnes profil som presser mot gummimadrassen. Med ett hører hun at dusjen har stoppet, det her helt stille, alt hun hører er dryppingen fra fotenden av sengen hvor mannen står og ser på henne.

- Det er selvfølgelig en spektakulær horrorscene. Mannen har drept sin tidligere elskerinne, og oppbevarer henne, naken og alltid klar, i madrassen hvor han sover. Det er en fortelling om skeiv kjærlighet, om "love gone wrong". For meg er en slik fortellingen i fortellingen viktigere enn effektmakeriet. Men jeg har selvfølgelig også sans for det visuelle, gjerne noe som ikke er sett før, sier Jo Nesbø.

© Cato Lein

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!