Jeg treffer mange ulike mennesker i jobben som relasjonsterapeut og foredragsholder. Når temaet er hvordan vi formes av barndommen vår, treffer det tilhørerne fordi alle jo har en barndom. Selvsagt. Men hvordan var den? Og hvordan hadde foreldrene dine det? Følte du et ansvar for at de skulle ha det bra, fordi du innerst inne visste at det ikke sto så bra til? Gjorde det deg overansvarlig?

Hvordan ble du snakket til som barn? Hvordan ble du møtt av dine omsorgspersoner når dere var uenig om noe? Hvordan ble følelsene møtt? Med respekt, eller ble du avvist? Og ble du kritisert hvis du viste sider av deg selv som ikke var snill og grei? Da du var sint, lei deg eller redd?

Måten foreldrene dine møtte deg på som barn, lærer deg hvordan du møter deg selv som voksen. Hvordan du snakker til deg selv, om du tar dine følelser på alvor – eller ikke. Og dette er intet mindre enn helt avgjørende for livskvaliteten din. Høres det ut som om jeg overdriver? Nei, dessverre, barndommen preger voksenlivet ditt i stor skala.

Løvens hule

Men heldigvis: Selv om oppveksten din var tøff, har du mulighet til å gjøre noe med det. Men det krever mot. Fordi det er ikke er mulig å bli ferdig med noe, uten først å ta det til seg. Det handler om å tørre å gå inn i løvens hule, der smerten ligger. Som så mange frykter. Og unngår alt de kan.

Når det banker på hjertedøra, og gamle følelser vil ut, begynner mange å flykte. Man gjør alt for å døyve de vonde følelsene. Det kan være alkohol eller piller som roer ned, å jobbe altfor mye eller hele tiden aktiviserer seg. Shopping eller overspising; lista er lang over alle måtene du kan flykte fra deg selv på. Til og med noe som andre kan oppfatte som sunt, nemlig trening. Ikke av den normale sorten, men den ekstreme. Alt som er ekstremt, tenker jeg, handler som regel om å flykte fra noe.

Jeg skulle så inderlig ønske at flere turte å gå til roten av problemet framfor å fortsette med alt det destruktive som ofte fører så mye vondt med seg. For å si det enkelt: Det er ikke følelsene som fucker deg opp. Det er alt du gjør for å unngå dem.

Styggen på ryggen

Det som er kjernen av veldig mange problemer, er følelsen av ikke å være bra nok. Og som sagt, har dette ofte rot i barndommen. Dersom du ofte følte deg misforstått eller utenfor som barn, er det en stor sorg du bærer med deg. Og det skal lite til for å aktivere de gamle følelsene fra den gang. Kritikk, samme hvem det kommer fra, også konstruktiv kritikk, som du kanskje egentlig vil, kan gjøre ekstra vondt. Fordi det vekker de gamle følelsene av ikke å være bra nok. Og vips, så kan en liten kommentar vippe deg helt av pinnen. Et blikk kan til og med være nok.

Kvist vs. røtter

Hvis jeg skal bruke et bilde på det, er det å være en kvist, og det skal bare et vindpust til før du blir berørt. Du kan til og med knekke sammen av noe tilsynelatende lite. Det jeg tenker om å bearbeide gamle, vonde hendelser og følelser, handler om å gi slipp på det gamle og finne styrken i deg selv. Ikke ha alle disse gamle sårene som stadig vekk aktiveres og vekker vonde minner. Det handler om å stå støtt i seg selv. Med røtter som er så lange at det kan blåse orkan, men du klarer å ri den av. Ved at du er trygg i deg selv. Hvordan blir du det?

Jo, ved å bearbeide historien din. Gråte alle de ugråtte tårene. Få ut sinnet som tar plass. De usagte ordene tar faktisk energi fra deg. Du må anerkjenne den frykten du hadde som barn, selv om den kan virke usaklig eller overdreven nå. Gå inn i det mørkeste og vondeste. Det er først når du har vedkjent disse sidene ved deg selv, kjent på alle følelsene og fått dem ut – først da er du fri. På ordentlig. Fri til å være hele deg, uten at noe holder deg tilbake. Det er først da du kan begynne å elske deg selv, respektere deg selv 100%. Og det unner jeg hver og en.

La ikke fortida holde deg tilbake. La ikke andres sårende ord bli til din sannhet om hvem du er eller din verdi. Gå gjennom sorgen, sinnet, redselen og det som måtte være. Det er ikke lett alene, så be gjerne om hjelp. Finn en superdyktig terapeut, ikke noe halvveis. Og i den andre enden finner du indre ro. Det er fullt mulig å oppnå. Men det krever en innsats. Hvis du vil og tør. Spørsmålet er: Er du klar for det?

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!