Sentimental: Kommentar Henriette Steenstrup
Slipp tårene løs!
Gråten over ting som ikke ble, som kunne vært, eller som ble annerledes enn man så for seg.
KOMMENTAR.
Sentimental: Sterkt følelsespreget; overdrevent følelsesfull, søtladen.
Sånn er definisjonen på sentimentalitet i Store norske leksikon. Det ser jo egentlig ikke så positivt ut. Det er noe emment over ordet søtladen, noe klissete over å være overdrevet følelsesfull.
Men, for nå kommer det et men: I desember er det fritt fram. Frikort på sentimentaliteten!
Smutthull for følelsene
Sånn jamt over bruker vi mye tid på å holde oss oppe gjennom året. Stå last og brast, stå i det, reise seg igjen, blåse i det – og alt det der som er viktige overlevelsesmekanismer for mennesker. Men desember ser jeg på som et følelsessmutthull.
Akkurat som det visstnok finnes smutthull i selvangivelsen, så finnes det smutthull for de store følelsene nå i desember. Det er rett og slett lov å ta til tårene.
Jeg tror ganske sikkert det ikke er bra å dyrke sentimentalitet og sutte på sorgens drops sånn gjennom alle årets 365 dager. Men 24 dager i desember er det fritt fram. Slipp det ut. Skru på tårekrana. Velt deg i sentimentalitet og nostalgia.
Befriende grining
Tenk Gwyneth Paltrow da hun vant Oscar. Eller den dagen du fikk barn. Såpass med grining er greit i desember. Er det ikke befriende? Og det er virkelig ikke mangel på anledning og mulighet heller.
Nå står juleavslutningene i kø. Dansen, koret, korpset, trekkspillgruppa – alle skal de ha avslutning. Der barna hamrer seg gjennom julesanger og tekst de har øvd på og ikke alltid forstår. Men det gjør ikke noe, for de har øvd, og det er søtere enn kokosmakroner. Det er bare å handle inn paller med Kleenex.
Og har man ikke barn, eller problemer med å gråte over sur sang fra barn, så fins det andre muligheter. Det er Love Actually og Notting Hill man kan streame, gjerne flere ganger.
Hvis man ikke tar til tårene når Emma Thompson retter på sengeteppet etter å ha blitt bedratt, eller når Julia Roberts i Notting Hill er «just a girl standing infront of a boy, asking him to love her» – da bir man aldri bli sentimental.
Ønskelister til julenissen
Det er julekonserter, julemarkeder og juleplata til Bugge Wesseltoft. Av og til kan det holde med å sette på litt gløgg, bare for å kjenne lukten. Og la tårene komme.
Og man kan skrive julekort og virkelig kjenne på hvor mye man savner en og annen venn som er litt for perifer for tiden.
Og om dette ikke får det til å snøre seg i brystet, kan man lese barnas ønskelister til julenissen med masse skrivefeil, eller se den YouTube-videoen fra Italia, som egentlig er en Ikea-reklame, der barn skriver hva de ønsker seg av foreldrene sine (det er selvfølgelig bare mer tid med mamma og pappa ...).
Som ikke det var nok, så skal Per Fugelli forhåpentligvis minne oss om at vi er en del av flokken, og ikke et entall på jorden.
Renselse
Det jeg snakker om her, er jo den gode gråten. Ikke den vonde, som handler om tap og sorg, og som absolutt ikke er noe å trakte etter.
Jeg snakker om den gråten som fungerer som en slags renselse. Gråten over ting som ikke ble, som kunne vært, eller som ble annerledes enn man så for seg.
Om man kan, så slipp tårekanalen fri denne ene måneden i året. Man har lov til å velte seg i sentimentalitet over de nære ting akkurat nå, uten at det blir til hinder for gode handlinger og meningers mot for at verden skal bli et bedre sted fram mot neste desember.
Resten av året må jeg kanskje bite tenna sammen og holde motet oppe i tro på det gode i mennesket.
Men denne måneden har jeg frikort til å lulle meg inn i forestillingen om at det er håp i et surt barnekor og i en søtladen film.
Flere gullkorn fra Henriette:
Denne saken ble første gang publisert 20/12 2015, og sist oppdatert 28/06 2017.