KOMMENTAR:

Jeg elsker jula så mye at da jeg giftet meg hadde utdrikningslaget juletema, med full feiring, julemusikk og julegaver.

Det var kanskje den fineste julefeiringen jeg har vært med på. Ikke fordi den slår ut jula selv. Men fordi det var i mai. Og derfor var det på en måte ingenting som kunne gå galt.

Det er det dumme med jula. Man har så mange forventninger og sentimentalitet rundt hvordan det skal være at det nesten må gå galt.

Jeg tror for eksempel ikke vi har hatt en heeeelt vellykket julaften noensinne.

I fjor feiret vi alternativ jul i sydelige strøk. Feilvurdering. Alle ville hjem på dag to, og det var fortsatt 14 dager igjen. Året før det kunne ikke alle komme. Trist. Året før der fikk mannen min en bjørkepinne i øyet som hørte til pinnekjøttet, og la seg klokken 20.10.

Andre år har noen blitt skuffa over julegaven, jeg har hatt kjærlighetssorg eller feil kjæreste. En julekveld hadde vi kranglet om hvor vi skulle feire den, og en annen hadde absolutt alle feber.

Kommentar: Har julehysteriet tatt helt overhånd?

Ren idyll?

Jeg husker det som helt tøysete idylliske julaftener da jeg var liten. Alle mine juleminner handler om at morfar leste En gammeldags julaften av Asbjørnsen og Moe, at vi hadde filipine med farfar og at vi drakk så mye julebrus vi ville.

Men jeg vet at mamma glemte å vanne ut pinnekjøttet en gang. At mamma og pappa gikk fra julaften etter en politisk diskusjon om den kalde krigen. Og det hendte at noen drakk for mye.

Men jeg merket ikke det da. Det var de voksne som merket sånt.

Jeg håper det er sånn fortsatt. At mine barn vil huske jula som helt vidunderlig, selv om det kjases og mases litt rundt dem og noen kanskje gråter litt på do, mens andre blir enda mer seg selv enn vanlig og den som er nisse egentlig ikke vil være det.

Men det merker forhåpentligvis ikke barna. Eller de glemmer det. Som jeg gjorde.

Blanke ark

Fortrengningens kunst bør øves på, for da er arkene blanke før hver jul.

Mannen min glemmer hvor irriterende han synes det er at jeg spiller julemusikk døgnet rundt fra november, sånn at han er lei før jula synges inn av Sølvguttene.

Og jeg husker ikke at det føles som om julaften er altfor fort over.

Dessuten er jo det aller meste fint. Tre nøtter til Askepott, som jeg alltid gleder meg til, men aldri rekker å få sett ferdig fordi mine egne barn synes den er utdatert, lukten av pinnekjøtt, Bing Crosbys White Christmas og Love Actually og den tradisjonelle skituren med fadern.

Les også: Er det greit å gi barna gaver til over 5000 kroner?

Nyt førjulstida!

Ok, så er jula den ultimate forventningsfella. Men det er ikke førjulstida.

Hele desember kan man, hvis skuldrene er noenlunde lave, spise juletallerken til lunsj, synge Christmas without you med Dolly og Kenny i bilen, drikke gløgg og gråte så mye man vil på de mange avslutningene med barna der det synges Lucia og danses og nisses.

Og man kan se Jul i Flåklypa, gå på julemarked hver helg, gå på julekonsert og høre Bugge Wesseltofts juleplate og velte seg i julestemning så mye man vil, uten å risikere at noen får mandelen i halsen eller blir redd for nissen eller får feber på selve dagen.

Så la desember bare være, slik at vi kan nyte førjulsjulefreden. Og glede oss til det som sannsynligvis blir veldig fint. Men neppe helt uten katastrofe heller.

Flere gullkorn fra Henriette:

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!