KOMMENTAR:

Jeg har en sykdom. Den heter «Kjøre-for-fort-sykdommen». Jeg har hatt den i femten år. 

Jeg er en ubeskrivelig god sjåfør, men jeg klarer rett og slett ikke å holde meg til fartsgrensen. Det er som med de som alltid må komme et kvarter for sent, jeg  alltid kjøre femten km/t for fort.

Jeg har forsøkt å kurere sykdommen. For jeg skjønner selvsagt at det er en grunn til at vi har fartsgrenser.

Dessuten ville det jo tatt seg ut om jeg mistet lappen: Alenemor med bopel i én bydel, barnehage i en annen bydel og jobben i en tredje.

Men uansett hva jeg forsøker så kommer alltid mitt lille ufrivillige og djevelske FRP-troll snikende. Det setter seg på min venstre skulder og roper: «Ingen skal få bestemme hvordan jeg skal leve mitt liv. Frihet under eget ansvar!»

Jeg mener dog at jeg fortjener all straff jeg en dag eventuelt vil få.

Barnslig moro

Jeg vet ikke hvorfor jeg har denne sykdommen. Jeg kunne ha lagt skylden på genene, men siden jeg er ansvarlig for mitt eget liv så hjelper det lite å leve på en slik livsløgn. 

Men, jeg vet jo at da jeg var liten så lå jeg henslengt i baksetet uten sikkerhetsbelte mens min far kjørte i berg-og dalbanetempo på landeveiene. I sin burgunderrøde Oldsmobile, med South State uten filter plassert i venstre hånd og rattet plassert løst og nonchalant i høyre hånd.

Han kjørte på fortauet hvis det var kø, og han er nok en av få som har klart å kjøre så fort på svingete landeveier at politiet en gang brukte en time på å klare å nå han igjen. 

Men, jeg var alltid trygg. For min far er en god sjåfør. Han har kjørt bil i 60 år. Nå er han 67. 

Jeg kjenner hver eneste fotoboks i byen, hver eneste fartsgrense, og jeg har pugget meg til hvor mye jeg får i bot hvis jeg blir tatt i å kjøre for fort. 8 km over i 80-sonen, sa du? 1600 kroner takk.

Jeg har også fått verkstedet til å justere speedometeret mitt slik at det alltid viser 5 km/t for fort, i tilfelle fartskontroll.

Og jeg er så barnslig at jeg finner det moro å vise finger`n når jeg kjører forbi fotoboksene, for noen bokser som måler gjennomsnittsfarten fra en strekning til en annen, tar bilde av deg selv om du ikke kjører for fort.

Kappkjøring

Ingenting gir meg større tilfredstillelse enn å kappkjøre med en jypling i en Lamborghini.

Jeg ser i bakspeilet hvordan han kommer snikende mot meg. Kjører helt oppi rompa på bilen min, før han legger seg over i venstre fil og gasser på til han ligger i vater med panseret mitt. Så snur han hodet sitt sakte mot meg og myser med øynene.

En mann i slutten av førti-årene, med bakoversleik og oppkneppet skjorte. Han holder nøyaktig samme fart som meg i noen sekunder, sender meg et fårete smil og blunker. Så setter han klampen i bann og gasser på alt han kan.

Da kjenner jeg hvordan adrenalinet bobler og jeg blir forhekset. Det er som en rus, en besettelse. Jeg tramper høyrefoten på gasspedalen. Vi kappkjører.

Ingen medisin

Det finnes dessverre ingen medisin mot min sykdom. Det eneste som kan kurere den er selvdisiplin. Problemet er at jeg mangler det hormonet som styrer dette; Dopamin.

Jeg har forsøkt å fake meg til en ADHD-diagnose for å få tilgang til hormonet, men min psykolog lot seg dessverre ikke lure (selv om jeg fremdeles mener at jeg utvilsomt har et snev av det). 

Men så leste jeg i fjor at Mindfulness-meditasjon kan være løsningen, for det kan øke cellenes følsomhet overfor dopamin. Så jeg meldte meg umiddelbart opp på videreutdanning i Mindfulness på Høgskolen.

Kjøpte fjorten pensumbøker til seks tusen kroner, tok meg fri fra jobb, satt bort barna og kjørte som et svin opp til et høyfjellshotell for å delta på et fire dagers oppstartsseminar.

Der var det meg og tjue barbente damer på 55 år som enten hadde «Angel» som mellomnavn, eller kom rett fra årets «Vi vil-Vi kan»-kurs.

Vi tilbragte 18 timer i taushet inne på et rom, liggende på en tre millimeter tykk yogamatte. Deretter satt vi to timer på en fjellknaus hvor jeg ble tvunget til å bruke tjue minutter på å spise én rosin. 

Jeg kjørte som et svin på hjemturen også. 

Sexavhengighet

Men, nå har jeg funnet løsningen. For jeg har nylig lest at de som er sexavhengige også mangler dopamin. De har som meg en mindre evne til å utvise selvkontroll i konkrete situasjoner.

Derfor har jeg nå laget meg en profil på «Tinder», hvor jeg har skrevet at jeg søker en kjekk lege. For da kan jeg bare fake en sexavhengighet og så kan han skrive ut en resept på Rhitalin til meg!

Kommentaren er skrevet av Kamille-leser Camilla Lunde. Les mer på bloggen hennes her!

Flere kommentarer fra Camilla:

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!