Jeg holder nesten alltid avtaler, og gjør jeg det ikke, har jeg som regel en innmari god og reell grunn av noe slag. Derfor blir jeg ganske forbanna når andre ikke gjør det samme. Det skjer ganske ofte.

Kanskje jeg er naiv, men i mitt hode har det alltid vært selvsagt at når noen sier «vi ses til helgen!» eller «hva med kino på torsdag?», så skjer det. Oh boy, har jeg vært mye skuffa opp igjennom. Jeg kan helt fint leve med at småavtaler avlyses, og det finnes helt sikkert eksempel på nonchalante avlysninger fra min side (spesielt til treningsavtaler). Men når det kommer til de mer grandiose, sosiale samlingene, som planlegges i god tid og involver mange mennesker, er jeg ikke den som plutselig finner ut at jeg skal gjøre noe annet eller bare bli hjemme fordi det er mer fristende. Jeg er ikke urimelig, om noe alvorlig eller viktig dukker opp i siste liten er det så klart ok. Det er bare påfallende hvor mye det er mye det har en tendens til å dukke opp.

For eksempel: Etter uker med planlegging, ender søndagsbrunsjen med gamle venninner opp som en farse. I siste liten (vi snakker små timer før) dukker det opp dobbeltbookinger, syke tantebarn, fylleangst og gud-vet-hva. Den første som avlyser utløser en slags massesuggesjon av exits, og vips - så sitter jeg igjen med de to nære venninnene jeg ser uansett, i en sosial samling arrangert av folk som er helt andre steder. Bevares, det er hyggelig det - men det trengtes ikke tolv andre involverte og en kilometerlang tråd på Facebook til for at vi skulle treffes akkurat denne søndagen. Og egentlig var jeg invitert et annet sted, men det falt meg ikke inn at det var mulig å komme seg ut av lunsjen.

Elle.no Sosial dumping=

Kunne du ikke avlyst den kaffeavtalen bitte litt tidligere? © Getty Images

Førstemann til mølla-prinsippet regjerer i mitt hode, men tydeligvis ikke i alle andres. Jeg liker som oftest menneskene som avlyser godt, de er oppegående folk og de mener helt sikkert ikke noe vondt med det, men jeg er lei av å være hun som alltid møter opp.

La oss legge bort muligheten for at det handler om at noen egentlig ikke har lyst til å møte deg, selv om det så klart er en mulighet for at det er tilfellet innimellom. La oss si det rett og slett handler om en postmoderne vegring for å binde seg til en avtale, og en letthet knyttet til å avlyse. Kall det gjerne en slags nymotens folkesykdom: Forpliktelsesangst anno 2014 handler ikke om å være skeptisk til å kjøpe 3-roms med kjæresten, men om du klarer å takke uforbeholdent ja til en avtale neste uke og holde den.

Om du føler deg truffet, bør du ta en titt på denne lista. Kanskje den kan være en pekepinn på hvordan du skal forholde deg til avlysninger i fremtiden?

ER DET LOV Å KANSELLERE EN AVTALE OM ..

...hunden din ser på deg med stor øyne og vil ikke være alene hjemme: Nei.

... bestemor trenger deg til å skifte en lyspære: Skift lyspæra, men overhold avtalen først.

... du har en dårlig hårdag: Nei, ta på deg en lue.

... du har fått en kvise midt på nesa: Om du skal møte en eks, ja.

... det er Friends-maraton på TV: Nei, din nerd.

... du er blakk og venninnegjengen skal ut å spise: Om dere skal på Maaemo, ja.

... det snør og er minus 20 grader: Er det et hinder, bør du heller vurdere å flytte.

... det regner og håret ditt blir så krusete om du går ut: Om du er Fotballfrue, ja. Ellers nei.

... alt du vil er å ligge på sofaen: Med mindre du er pensjonist; nei.

... du har menssmerter: Ikke om du skal møte noen som har født barn.

... typens planer ble avlyst og han vil ligge i skje: Nei, din tøffel.

... om det er tiende gang du kansellerer avtalen: med mindre du ønsker et liv som eremitt og venner som skyr deg som pesten; nei.

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!