Kjærligheten mellom far og datter er noe helt spesielt.

ELLE har bedt syv jenter med ordet i sin makt om å skrive en tekst til, om eller for pappaen sin.

Under følger andre utdrag fra musiker Marte Eberson (27) som spiller keybord i Highasakite og som tidligere har gitt ut albumet «Do the Dance» med faren Jon Eberson, gitarist og jazzlegende. Denne måneden slipper Marte soloskiven «Mad Boy».

Det første utdraget fra forfatter Tora Ørdal Mikkelborg kan du lese her.

 

I august 2013 spilte jeg min aller første konsert sammen med faren min og bandet hans. Dagene før hadde jeg vært så nervøs, nervøs for at jeg ikke skulle klare å slappe av under konserten, nervøs for at pappas helse ikke skulle være god nok til at han kunne gjennomføre, og nervøs for at publikum skulle tenke «Hun som spiller piano er kun med fordi faren hennes er bandleder».

Jeg følte meg som den lille jenta med de store guttene, og tenkte jeg hadde mye å bevise.

Da jeg begynte å spille introduksjonen på den første låta, og hadde spilt en stund, hørte jeg pappa hoie samtykkende. Han smilte og nikket, som om han ville vise meg, resten av bandet og publikummet at jeg fikset det.

Skuldrene mine senket seg og jeg glemte alt. En vanvittig frihetsfølelse kom over meg, en følelse om at ingenting kunne gå alt. Fingrene mine kunne spille alt de ville. Da andre låt i settet startet, var alt på plass. Jeg syntes det groova så mye med gitar, bass, keyboards og trommer at jeg ikke klarte annet enn å smile. Jeg lo nesten høyt fordi det var så utrolig gøy.

Jeg så bort på pappa, og han smilte tilbake. Han ga meg ro og selvtillit til å slappe av og kose meg. Det var rart å spille og å kunne tillate seg at så mange forskjellige følelser kom fram. Plutselig ble jeg rørt av hele situasjonen. Jeg begynte å tenke tilbake på hvordan det hele startet.

Jeg begynte å spille piano da jeg var 7 år, og allerede fra første dag ville pappa ha en finger med i spillet. Selv om jeg hadde en pianolærerinne, klarte han ikke holde seg unna.

Vi kranglet og ropte, jeg hamret og slo på pianoet og mamma måtte flykte inn på kjøkkenet på grunn av alt dramaet som oppstod rundt instrumentet. Men under konserten var alt annerledes.

Vi var begge blitt voksne og nå satt jeg med pappa sitt band, hans kompiser som han har spilt med i mange, mange år, og jeg følte meg 100 % likestilt. Alt virket så naturlig, det var som om det var min kameratgjeng som var samlet til jam i stua på Grefsen. Alle nervene jeg hadde før konserten var borte.

Jeg var i lykkerus under hele konserten, men når vi alle møttes backstage etter ekstranummeret, holdt jeg meg litt i tøylene følelsesmessig så jeg ikke skulle ta helt av.

Alle var godt fornøyd med konserten, men det var selvsagt noen ting som kunne forbedres.

Pappa så sliten ut, og jeg hadde, i min lykkerus, nesten glemt at han hadde vært så syk på forhånd at han kanskje måtte avlyse konserten. Han hadde spilt så bra, drevet bandet, gitt masse energi og positivitet til sine medmusikere, og det gikk opp for meg hvor mye dette krevde av han.

Jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å gi han en stor klem og si tusen takk for at jeg kunne være med og at jeg hadde hatt det fantastisk med han på scenen. Senere på kvelden fikk jeg melding av mamma der det stod: Veldig bra konsert, jenta mi. Pappa er veldig stolt.

Følg ELLE på Facebook!

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!