Kjærligheten mellom far og datter er noe helt spesielt.

ELLE har bedt syv jenter med ordet i sin makt om å skrive en tekst til, om eller for pappaen sin.

 

Under følger første utdrag fra forfatter Tora Ørdal Mikkelborg (30), som er aktuell med novellesamlingen «Ennå er det tid».

 

Det hender jeg ser faren min på avstand. Noen ganger i enden av hagen, mens han plukker av tørre blader på magnoliaen, eller røsker og sliter i gressklipperen som har stanset og ikke vil starte igjen.

Andre ganger ser jeg ham sitte på verandaen med en bok, eller slapt tilbakelent i stolen foran ovnen i stua, gapende i ettermiddagssøvnen. Der er han, tenker jeg da. Sånn ser faren min ut.

Det florlette, lysegrå håret, skjeggstumpene på haka, de klarblå øynene over en nese som, hvis man legger godvilja til, kan karakteriseres som en sjarmerende oppstopper. Kroppen som knirker og knaker etter seksti år med hardt arbeid.

Men hadde du spurt, hadde jeg ikke klart å beskrive ham sånn, helhetlig og på avstand. For sånn er det med faren min. Han er summen av fornemmelsene jeg får når jeg tenker på ham.

Han er grepet rundt anklene, og skuldrene jeg satt på som barn. Følelsen av å være løftet opp over jordkloden.

Faren min er de trælete hendene som strøk meg over ryggen, skjortestoffet mot øret og lyden av hjertet som banket så rolig under. Han er den mørkeblå skipperlua, lukten av trebåt og salt om våren, lyden av en snekkemotor som fremdeles dysser meg i søvn.

Han er den første blåveisen under skaren i mars. De store gummistøvlene som tråkker så forsiktig rundt for ikke å skade det som nettopp har begynt å spire. Det hemmelige mainøkkelstedet i skogen og bare føtter i gresset før jorda under har rukket å bli varm.

Fingre farget av blåbær og mose om sommeren. Mine kalde føtter i de varme nevene hans om vinteren. Han er bålet i skogen.

Den svartsvidde kaffekjelen, og lyden av kaffen som koker over og freser mot glørne under. Han er flere tanker enn ord.

Faren min er sorgen over å ha mistet en sønn, men gleden over å være morfar til jenta han kaller sin aller beste venn. Han er lange kvelder med malingkost og sag i huset jeg bor i, sånn at vi skal få det ferdig oppusset før jul. Faren min er snart gammel.

Han er de stive fingrene som ikke lenger kan strekkes helt ut. Han er den sorte pulloveren, sixpencen og pipa i munnviken.

Han er motviljen mot all moderne teknologi. Han er ryggen som bærer barnebarnet overalt, selv om han må hvile i smertene etterpå. Og hun kommer til å huske ham sånn. Ryggen som bar, og lukten av årstidene i nakken, de trælete hendene som strøk henne over ryggen.

Lyden av hjertet under skjortestoffet. For sånn er det med faren min. Han er summen av fornemmelsene jeg får når jeg tenker på ham.

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!