I høst regjerer gotikken, med Givenchy i bresjen. Jeg elsker looken – på catwalken. Men hvordan funker den i hverdagen?

Psst! Saken er hentet fra ELLEs oktoberutgave, som er i salg nå. Der kan du også sjekke ut hvordan det gikk da motejournalist Elen testet Moschinos look og stylist Caroline gikk for Gucci.

Nattsvarte antrekk og dramatiske innslag som tette blonder, fløyel, flagrende lengder og ansiktet fullt av skinnende steiner og delikate perler. Givenchys kolleksjon var utført vilt vakkert, og i en moderne gotisk ånd. Jeg prøver å kanalisere den chice, mørke elegansen i både stegene og klærne til modellene, idet jeg, en altfor tidlig morgen, står i undertøyet foran dagens outfit. Det er mandag, klokka har nettopp passert 05.00, og jeg skal straks ta toget fra Tønsberg til Oslo etter en helg hjemme hos mamma og pappa. Iført svart fra topp til tå. Og vel så det.

Jeg er en smule urolig idet jeg gnir søvnen ut av øynene, og kryper inn i kjolen som har volanger, lange armer og en blondekrage som strekker seg oppover halsen. Fram til nå har jeg tenkt at dette kom til å bli en gøyal greie. Kanskje jeg endelig får øynene opp for hva som egentlig kler meg? Kanskje det ikke er så dumt å vurdere et aldri så lite stilbytte? Jeg har jo hatt en nokså minimalistisk greie gående så lenge. Er det litt kjedelig, kanskje?

Jeg har fått på kjolen som rekker meg til leggen. Den gir meg en feminin og flatterende figur. Likevel kjenner jeg skepsisen bruse innvendig. Helsvart er både klassisk og stilrent, og jeg liker hvordan det skaper en fin kontrast til den melkehvite huden min. Samtidig føler jeg meg ganske konservativt antrukket. Det skyldes nok først og fremst den tettsittende kragen. Om det bare hadde stoppet her … Men ­Givenchy – sammen med moteskapere som Chloé, Valentino, Lanvin, Louis Vuitton og Altuzarra – vil virkelig få fram gotikkdronningen i deg denne høsten, også kalt «Victorian Chola Girl» av Tisci.

Håret settes derfor i en sleikaktig hestehale som springer ut av en helt rett midtskill. Manken er som klistret til hodebunnen min, noe som gir meg et enda strammere uttrykk. Deretter er det på tide å gjøre det jeg har kviet meg aller mest til; feste de svært så glitrende ansiktssmykkene. Det tok visstnok makeupartist Pat McGrath seks timer å lime disse på før visningen. Jeg har verken tida eller en makeupartist tilgjengelig, så dette må klines kjapt på i løpet av noen få minutter. I forkant har jeg forhørt meg med en venninne, som også er makeupartist.

- Morsom look å kopiere, flirer hun.

- Tenker det er best å bruke vippelim. Det tørker fort, skader ikke huden og blir helt gjennomsiktig. Når det kommer til selve ansiktssmykkene, ville jeg sjekket både Panduro og kanskje Perlehuset. Mulig de har noe gøy. Du trenger jo sånne litt store stener, så tipper de to stedene er de beste! Lykke til!!

Jeg titter ned på steinene som ligger i håndflata, og innser alvoret i situasjonen. Det kan ikke være én eneste kjent kjeft på det toget. Jeg plasserer to dråpeformede diamanter under øynene. De er tunge, og jeg må klemme skikkelig til for å få det til å sitte godt nok. Deretter limer jeg på to mindre nagleformede varianter i hvert smilehull og to mellom øynene (noe jeg faktisk synes ser ganske fint ut), før to fake piercinger får lov til å pryde neseborene. Jeg møter blikket mitt i speilet. Dette kommer til å bli en laaaaang dag, tenker jeg, før jeg tar meg selv i å føle meg litt som en rebelsk dame på 75, som nettopp har klatret opp på sin nyinnkjøpte Harley-Davidson iført et litt for stramt skinnantrekk. Det er bare å vinke farvel til drømmen om å se like glam-gotisk som Kim Kardashian.

Idet jeg tropper opp på togstasjonen, har jeg også tråkket inn i et par svarte ankelstøvletter med monstertraktorhæler. Det hjelper å komme litt opp i høyden, men gjør ikke stort for selvfølelsen. På toget vil ingen sitte ved siden av meg, og en liten jente blir stående måpende i midtgangen i noe som føles som en evighet. Jeg prøver å smile varmt for å forsikre henne om at jeg er både normal og snill.

Det ender med at den ene steinen som er plassert i venstre smilehull spretter av gårde og havner under setet foran meg. Når jeg omsider ankommer kontoret etter den traumatiske togturen, etterfulgt av en klein tur med 37-bussen der en mann i dress snikfotograferte meg (det er jeg 99 prosent sikker på), er jeg helt utslitt. Antrekket i seg selv er absolutt overkommelig, og jeg har allerede bestemt meg for å gå til innkjøp av en svart høstkjole i akkurat denne lengden. Steinene derimot har vært et problem fra ende til annen. Flere har falt av, og den ene dråpeformede varianten henger skikkelig på halv tolv. Det krever flere runder vippelim før de blir værende.

Jentene i redaksjonen fniser litt idet de ser meg, og kommentarene hangler de første tre minuttene.

- Jasså, er det gothdronninga?

- Dette har jeg gledet meg til å se!

- Jeg digger ansiktssmykkene. Det er veldig vakre. Særlig de to mellom øynene. Men kanskje vanskelig å komme unna med i Oslo? 

Jeg nikker forsiktig, i frykt for at de skal dette av.

Det er på tide å gå til lunsj. Idet jeg beveger meg gjennom det åpne kontorlandskapet, kjenner jeg hvordan blikkene følger meg, og kan faktisk høre hvordan et par stykker slutter å bevege fingrene over tastaturet. Jeg må smile litt for meg selv, men kjapt gi meg med det. Steinene! Ute i gangen treffer jeg to tidligere kollegaer.

- Wow. Hva har skjedd med ansiktet ditt? 

Jeg forklarer situasjonen.

- Du ser veldig bra ut. Fra tærne og opp til halsen. Ansiktet derimot … Det ser litt ut som du prøver å skjule et par gigantiske kviser.

Vi peiler samtalen inn på noe annet, og for første gang klarer jeg å glemme at jeg ser ut som jeg gjør. I hvert fall i noen sekunder.

- Nei. Jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal feste blikket. Det er for mye bling.

På vei hjem fra jobb, og jeg skal møte en venninne til middag på Mucho Mas. Ansiktssteinene ligger nå i veska. Det ble en umulig oppgave å få dem til å sitte. 

- Du ser jo bra ut, hører jeg venninnen min si idet vi møtes.

- Da du tekstet meg, trodde jeg du kom til å komme i Matrix-kappe, blod i ansiktet og nettingstrømper. Kjolen og skoene er fine. Hver for seg. Sammen blir det heavy. Hadde du kommet med trynet fullt av steiner, tror jeg at jeg hadde dåna.

Jeg nikker. Denne gangen uten frykten for at ett eller annet skal falle fra ansiktet mitt, og etterlate et altfor tydelig og hvitt merke med limrester. Høstens gotiske Givenchy-look har definitivt dramatikkgaranti.

Jeg kommer helt sikkert til å la meg inspirere, men tror heller jeg skal gå for et par dramatiske innslag i klesveien – fremfor et ansikt fullt av bling-bling som får enhver til å lure på hva det er jeg driver med.

Følg ELLE på Facebook!

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!