Barry's Bootcamp

Hvor: Barry’s Bootcamp (BBC) i Parkveien 29 i Oslo. Du finner også ett senter i Bergen, ett i London og 13 i USA.

Hva: Militær bootcamp møter nattklubbstemning. Dette er gruppetrening, halve timen tilbringes på tredemølla og halvparten på gulvet, der du trener styrke i ulike deler av kroppen. Hver dag har et ulikt fokusområde; mandager er det armer og mage som skal få kjørt seg, tirsdager lår og rumpe osv. Timene er aldri lagt opp på samme måte, så selv om du går på den samme timen hver uke, er musikken og opplegget nytt. Senteret består bare av én gruppetimesal og ett treningsrom dedikert til personlig trening. Konseptet oppsto i Hollywood, og  Kardashian-søstrene, Jessica Alba og Sandra Bullock er fans. Du skal kunne forbrenne opptil 1.000 kalorier (!) per time. Her kjøper du enten klipp for enkelttimer, deltar på Hell Week (5–7 treninger på en uke), eller om du er helt gæren, Barry’s Academy: 20 treningsøkter på 4 uker. ELLE tester fem dagers helvetesuke.

Pris: Pris per time begynner på kr 190. Jo flere klipp du kjøper, jo billigere blir det. Månedsmedlemskap koster kr 1.295.

Kim Kardashian er blandt stjernene som sverger til Barry's Bootcamp. © RIV/FameFlynet Pictures

Jeg er ingen fitnessdronning, ei heller har jeg så mange «treningsselfies» å legge ut på Instagram. Det siste året har jeg prioritert hundelufting og lange turer i skog og mark fremfor tredemølle (og egentlig all annen form for organisert trening). Løping er byttet ut med lunting. Halvhjertet har jeg riktignok stilt opp den ukentlige treningstimen arrangert av arbeidsplassen. Jeg har også sponset SATS med i overkant av 6000 kroner, og kan telle antall besøk på to hender. Jeg er i aktivitet, ja da, men både treningsmotivasjonen og kondisen har nådd et foreløpig bunnivå. Fem dager med bootcamp høres i utgangspunktet akkurat ut som det jeg trenger for å komme i gang igjen. Eller?

Dag 1

Etter å ha sjekket ut konseptet på YouTube (dumme meg), angrer jeg som en hund på at jeg meldte meg frivillig. Alle ser ut som de kan kutte glass med magemusklene eller var med i 90-tallsklassikeren G.I Jane. Det visuelle militære/kamuflasje-temaet de virker å ha gått for, treffer meg heller ikke. Jeg er av typen som vil stå bakerst på gruppetimer og unngå kontakt med pågående instruktører, og om YouTube-klippene fra amerikanske timer er en pekepinn, kan jeg bare glemme å få være i fred. Jeg har aldri i mitt liv gruet meg så mye til en treningsøkt. Og om det er så grusomt som jeg ser for meg, må jeg tilbake de neste fire dagene også. Dritt.

På plass, og førsteinntrykket er ikke så verst. Senteret er noe av det fresheste jeg har vært på. Militæreffektene har de tydeligvis kvittet seg med (smart). Det føles «Hollywood-aktig», med egen bar der du kan bestille ulike proteinshakes, og dessuten garderober med vannfallsdusj og dispensere med dyr sjampo og balsam. Jeg er svak for Hollywood. De andre som står og tripper utenfor salen sammen med meg, ser ikke like skremmende ut som jeg fryktet. Alle har neppe gjennomført Birken (et 54 kilometer langt skiløp), for å si det sånn. 

I salen er det mørkt, bare opplyst av fargerikt diskolys. Musikken er høy. Det er speil over alt, og fra mølla stirrer jeg meg selv rett i hvitøyet. Alt er så langt greit – bortsett fra at timens instruktør, Svein, går under det artige kallenavnet «Svein Pain». «Han blir neppe min bestevenn», tenker jeg, idet jeg skrur på mølla. Etter å ha løpt alt jeg kan i flere intervallrunder, skal vi rett over i utfall. Så over i knebøy. Tilbake i utfall. Knebøy med hopp. Hu-hei, hvor det går! Instruktøren er heldigvis ikke like pågående som fryktet, og når han først er det, pusher han meg til å gi akkurat det lille jeg ikke trodde jeg hadde igjen. Jeg kan leve med det. Idet vi skal tilbake på mølla igjen, føles beina som tømmerstokker. De vil ikke bevege seg. I hvert fall ikke i 10 kilometer i timen, med 8 % stigning. Men jeg biter tennene sammen. Resten av timen er litt som et svart hull. Det var løping. En mageserie som sørget for at jeg ikke hadde kontakt med magemuskulaturen den påfølgende uka. Flere intervaller. Ganske mange knebøy. På vei ut av timen klarer jeg nesten ikke snakke. Jeg har aldri vært så sliten eller svett noensinne. Med hånda på hjertet kan jeg faktisk si at jeg har gitt alt. Og jeg elsker det! Selv om jeg knapt klarer å bevege meg ... Jeg ringer desperat til kjæresten min og trygler ham om å komme og hente meg, noe han så klart ikke vil. Så sender jeg melding til kollega Mari, som er ansvarlig for at jeg havnet her, og gir beskjed om at de kan finne meg i en pøl i Parkveien om jeg ikke dukker opp på jobb i morgen.

Dag 2

Jeg våkner opp og klarer ikke bevege meg. Det gjør vondt i omtrent hver eneste krok av kroppen. Hadde det ikke vært for at jeg må, hadde jeg aldri i verden vurdert tanken på å trene igjen i dag. 18:45 står jeg allikevel på mølla. Intervallene er kortere enn i går, noe som hjelper på motivasjonen. Jeg tørr å løpe enda litt fortere enn jeg gjorde i går. Stølheten går over etter fem minutter, heldigvis. Den er trolig tilbake igjen i morgen, etter ørten nye runder med knebøy, utfall og planke. Når timen er slutt, er jeg helt kjørt. Hjemme igjen kollapser jeg i sofaen og bestiller pizza fra Peppes. Med rømmedressing og nachochips.

 

Dag 3

Jeg har rekruttert en kollega til dagens bootyclass – en time med fokus på stussen. Om det er sånn Kim Kardashian fikk rumpa si, er jeg all in. Det føles bra med en kompanjong, siden jeg skal stå opp klokka 08.00 på en lørdag for å trene. Jeg klarte ikke å snu meg i senga i natt på grunn av stølhet, og det føles som jeg har sovet med en kampestein over meg. Det går heldigvis fort over når kroppen blir varm. Timen er smekkfull, noe som gir en helt egen energi i salen. Siden det er mørkt, blir jeg ikke distrahert av alle de andre rundt meg. Min «komfortfart» på mølla har på kort tid økt betraktelig – jeg klarer faktisk å løpe i 14 kilometer i timen en stund, om jeg vil. Tidligere har jeg knapt våget meg over 11. En dame i garderoben snakker etter timen om at hun var oppe i 20 kilometer i timen, men det høres fysisk umulig ut. Etter timen feirer jeg at jeg er over halvveis med en kanelbolle, etterfulgt av en burger. Skal egentlig på en shoppingrunde i byen, men er for sliten.

 

Dag 4

Jeg er blitt svært komfortabel i rollen som treningsnerd/bootcamper, og bruker de fleste sosiale sammenhenger til å snakke om trening. Hvem skulle trodd! Etter litt for mange glass vin i går kveld/natt, går jeg inn i timen med en innstilling om at det er lov å slappe av litt. Ta det i mitt eget tempo. Jeg har tross alt trent tre dager på rad. Men idet vi er i gang, løper jeg fortere enn noensinne. Begynner å vurdere om jeg skal kline til med to ekstra dager ... Eller kanskje ikke. Kjenner at beina er slitne om kvelden når jeg legger meg, noe som er overraskende digg. Stølheten er i ferd med å avta, noe som også er digg.

 

Min første treningsselfie! Ferdig, sliten og lykkelig.

Dag 5

Både starter og avslutter med «Svein-Pain» som instruktør. Jeg banner og stønner uhemmet gjennom de første intervallene, på fire hele minutter med heftig stigning underveis. Hun på mølla ved siden av ser rart på meg, men jeg løper fortere enn henne, så det gjør ikke noe. Jeg har ikke sjans til å henge med på mageseriene, og å stå i planke er uaktuelt. Musklene bare ler av meg. Men jeg prøver så godt jeg kan og innbiller meg at jeg er Petter Northug på vei opp oppløpet, med en svenske foran meg, når det står på som verst. Det hjelper. Når Svein plutselig står bak meg, løper jeg enda litt fortere. Det var visst litt igjen i beina, gitt. Når timen er ferdig, kollapser jeg nesten over mølla. Sliten og lykkelig legger jeg ut min første skryte-trenings-selfie. I made it! Å presse kroppen til å trene beinhard fem dager på rad var i utgangspunktet noe jeg anså som ekstremt, men det har vist seg å gå overraskende greit. Jeg både tåler og orker mer enn jeg trodde. Jeg er hekta. Jeg har allerede kjøpt flere klipp, og planlegger å si opp støttemedlemskapet mitt på Sats. Skal bare ha en liten pause, før jeg er tilbake på mølla igjen …

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!