Et ørkeneventyr

Hold deg fast, roper Moez Aedemmer (23) idet dromedaren plutselig reiser seg og jeg, lettere skjelven, befinner meg to meter over bakken. Lukta av dromedar er stram. Jeg er blitt kledd opp i stripete kjortel og har fått et rosa skjerf knyttet rundt skallen. Det er så stramt at det gjør vondt.

Vi befinner oss et stykke utenfor den tunisiske byen Douz, som kalles "porten til Sahara". For å komme hit har vi kjørt i flere timer, gjennom goldt landskap og over åser som ble tørrere og tørrere jo lenger vi reiste. i denne byen, der døsige kameler ligger strødd, begynner verdens største ørken, som brer seg over hele 11 afrikanske land. Dromedarfører Moez snur seg for å se om alt går bra idet han trasker innover i ørkenen med meg på slep. Han har et hvitt skjerf tullet rundt hodet. Kollegaen Ahmed Bingasir (25) står ved siden av og skuler på oss mens han tar dype drag av sigaretten. Han er kledd i svart. Varmen må være uutholdelig.

I Douz er dromedarer og kameler big business. Mange byråer arrangerer ørkensafari på dromendarer, enten som dagstur eller med overnatting i ørkenen. En av de andre førerne på turen, Tarek Ben Rimoun (23), er født og oppvokst i Douz og har levd med de 500 kilo tunge dyrene hele livet.

Les også: Nordmenns 10 på topp reisemål

- Jeg har jobbet som dromedarfører i tre år, og jeg elsker det. Dromedarturer er populært blant turistene i sesongen som varer fra mars til september. Etter september er det altfor varmt, sier han. Tarek er kledd i kongeblå drakt med svart turban. Han leier den hvite hesten Sultan, som ser ut til å være dresset opp til fest. Dromedaren vugger fra side til side, den flytter begge høyrebeina og begge venstrebeina samtidig. Når den beveger seg ned en bakketopp av sand, føler jeg at jeg stuper over hodet på dyret.

Saharasanden må være det mest finkornede som finnes. Sanddynene strekker seg så langt øyet kan se, helt til de møter himmelen i det fjerne. Et hav av sand, rett og slett.

Les også: Stå på ski i ørkenen

Karin Björkman (27) og kjæresten Fredrik Andersen (22) har tatt turen fra Lidköping til Sahara for en dromedartur gjennom ørkenen. - Veldig annerledes og gøy. En heftig opplevelse, sier Karin med et glis om munnen.

Støle og lattermilde etter turen setter vi oss inn i jeepen og kjører videre innover i ørkenen. Det er først nå jeg kjenner at jeg har sand overalt, i øynene, nesa og håret. Det knaser i tennene. Sola er allerede på vei ned. "Veiene" er ekstremt humpete, og vår sjåfør kjører som det skulle stå om livet. Vi klamrer oss fast som best vi kan, men blir fort grønnhvite i ansiktet. Jeg strekker hodet ut av vinduet og gisper etter frisk luft, og blir møtt av latter fra vår ikke-engelsk-talende sjåfør.

Idet vi ankommer den avsidesliggende leiren Mehari Zafraane, blir vi ønsket velkommen av bjeffingen til et tjuetall aggressive løshunder og nok en blåkledd beduin. Leiren består av romslige telt, og hytter for dem som ønsker en mer eksklusiv overnatting. I en hytte er det toalett og dusj, i en annen bar. Til og med et svømmebasseng har de lagd midt i ørkenen.

Sola har gått ned, og temperaturen har falt drastisk. Myggen biter gjennom olabuksa, selv om guiden vår hevdet at det ikke finnes mygg i Sahara. Det er tid for mat. Menn i blå beduindrakter serverer kjøtt, ris og tomat. Til dessert er det kruttsterk og søt peppermyntete og småkaker, som egentlig minner mest om norske julekaker. Og dadler, selvfølgelig, Tunisias viktigste eksportkilde.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Les også: Finn sola i påsken!

I baren ved siden av kjører de japansk stil, med gulvputer i rødt og blått. På tv vises tysk fotball. Ørken og fotball på tv er en absurd kombinasjon. Etter et par glass, tusler fotografen og jeg tilbake til teltet vi deler. Det er stupmørkt, og sirissene lager en skrikende lyd. Bare løshundene, som kjemper en evig kamp utenfor leiren, overdøver dem. De slåss og hyler, og det er faktisk litt skummelt. Kommer de inn? Døra inn til campen er jo åpen. I teltet er det kaldt og mørkt. Vi tenner oljelampa, men da kommer myggen med en gang. Vi velger mørket og går til sengs med strømpebuksa og ullgenseren på. Over meg har jeg laken og fire ulltepper, men allikevel fryser jeg. - Hvis vi må på do på natta, får vi gå sammen, sier fotografen.

Ørkenen føles fremmed. Jeg sovner til slutt, men våkner av at jeg skjelver. Jeg drar ullteppene over hodet og sovner igjen. Vi våkner grytidlig av fuglekvitter og hundebjeffing, lenge før klokka ringer. Det er kaldt i lufta og lite fristende å stå opp. Men soloppgangen venter. Skoene sjekkes for skorpioner og annet kryp før vi tar sjansen på å bevege oss ut. Fra en høyde utenfor campingen kommer den guloransje sola til syne. Ørkenen bader i stemningsfullt lys. Vinden har lagt mønster i sanddynene, de ser ut som en havbunn.

Oppholdet i Sahara er over, og vi drar tilbake til Douz. Her er alle husene hvite, dørene blå. Lykkesymbolet "Fatimas hånd" er malt over inngangsdørene og skal beskytte husene. I gatene er det både palmer og røde blomster. Det er nesten bare menn og gutter å se. En blåmalt moské pryder torget ved "souken". Dette markedet er det eneste i tunisia som selger levende dyr, som kameler og muldyr. Beduinene og nomadene går flere dagsmarsjer for å besøke tirsdagsmarkedet og handle med lokale folk. Også her er det bare menn.

- Bonjour! Francais? Deutsch? Det er best å ikke få blikkontakt, for da er det gjort. Ivrige selgere prøver å prakke på oss tepper, sandroser, keramikk, klær, smykker, krydder, tatoveringer og digre piper. Vi kom oss unna denne gangen. Douz er kontrastenes by. Midt i den tørre ørkenbyen ligger nemlig en frodig oase med daddelpalmer og gress. Et merkelig syn i det ellers uttørkede landskapet. Her er tusenvis av daddelpalmer, oliventrær og fruktavlinger. I utkanten av byen trasker små skoleelever langs veiene mens mopeder raser forbi. Noen hester og hunder prøver å holde tritt. Det er en kjølig mrogen, men plutselig steiker sola inn igjennom bilvinduet. På de flate slettene utenfor Douz vokser bonsaiaktige trør. Langs veien går gjetere med saueflokken sine. Hundrevis av flådde kuer og sauer henger fra stativer utenfor husene langs veien. Utenfor disse "gatekjøkkene" går sauene rundt, noen er allerede bundet fast til gjerdet. Og mennene griller.

Etter en kort kjøretur kommer vi til nok et marked. - Krydder! To dinarer! Selgeren gliser og vinker meg inn. I mitt stille sinn tenker jeg at jeg ikke skal kjøpe mer. Etter noen dager i dette landet har mye rart funnet veien ned i kofferten min. Og enda gjenstår flere dager. - Jeg bare ser, sier jeg stille. To minutter etter går jeg ut med to krydderpakker i posen.