Sjekk deg for livmorhalskreft

- Ikke en eneste dag får jeg være i fred fra døden

Thea Steen kjemper sin livs kamp. Døden har aldri føltes nærmere enn nå.

DEN VONDE BESKJEDEN: For to måneder siden fortalte legen Thea Steen at hun har fått livmorhalskreft.
DEN VONDE BESKJEDEN: For to måneder siden fortalte legen Thea Steen at hun har fått livmorhalskreft. Foto: Privat
Sist oppdatert

Thea Steen

Driver bloggen www.theasteen.com

Frilansjournalist fra Stavanger. Tidligere Oslo-beboer. Bosatt i Brooklyn, New York.

Studert journalistikk ved Norges Kreative Høyskole i Stavanger. (2009-2011)

Vært kulturansvarlig i bydelsavisen Utsiktsposten. (2010)

Presseansvarlig for musikkfestivalen Numusic. (2010)

Deltidsansatt i Rogalands Avis. (2009-2011)

Informasjonsmedarbeider i Rogaland Teater. (2010-2011)

Jobbet i Dagbladet fra september 2011 til oktober 2014.

Har du husket å sjekke deg?

Av de vel 400 000 celleprøvene som tas årlig i Norge og rapporteres til Masseundersøkelsen er omlag 5 prosent unormale.

Rundt 3 000 av disse celleforandringene er høygradige og behandles for å forhindre utvikling av kreft.

Mer enn halvparten av dem som får livmorhalskreft har ikke fulgt anbefalingene fra Masseundersøkelsen om å ta celleprøve hvert tredje år.

Kilde: Kreftforeningen og Kreftregisteret.

Det er absurd å forholde seg til døden på denne måten, 25 år gammel.

28. oktober i fjor, på et fly til New York, med tre kolli i lasterommet og nesten hele livet foran meg.

Uforgjengelig, nærmest, og livet skulle begynne for fjerde gang. Syv måneder senere, og enden er brått nærmere.

Ikke en eneste dag får være i fred fra døden. Den er der, alltid, og jeg får ikke kontrollere det i den grad jeg ønsker. Kanskje vil den holde mer avstand fremover.

Kanskje beveger den seg bare nærmere og nærmere, i sakte tempo, før den til slutt fester et grep som aldri løsner. Uten at jeg kan gjøre noe som helst med det.

Hver gang døden blander seg med tankene mine, forsøker jeg å dytte den vekk. Det er ikke alltid jeg klarer det. Noen ganger – som regel kvelder etter lange dager – får døden meg til å skrive lister over det jeg vil gjøre, se eller si før jeg forsvinner.

Som å skrive brev til hver og en av alle de jeg bryr meg mest om, eller å kjøre båt så fort at saltvannet setter smak på leppene mine og gjør håret stivt og krøllete.

At jeg skriver disse listene, handler vel strengt tatt like mye om mitt uhelbredelige behov for å ha kontroll på alt til enhver tid som det handler om min sporadiske dødsangst, når jeg tenker meg om.

Likevel tenker jeg at en 25-åring ikke bør kjenne et behov for å skrive slike lister i det hele tatt.

Kroppen min er blitt påfallende mer sliten i løpet av de tre ukene jeg har tilbrakt på Haukeland. Stråling og cellegift setter ukentlig, kanskje også daglig, preg på både psyke og fysikk.

Det er blitt litt tyngre å få kroppen igang. Det er blitt litt tyngre å kjempe for de gode tankene. Jeg gjør det likevel. Jeg mister kontroll, og til tider overblikket, men aldri viljen.

Jeg holder fortsatt løftet jeg ga drosjesjåføren i New York, for snart to måneder siden. Så godt jeg bare kan, iallfall. For det er ikke ofte jeg gråter, synes jeg, gitt situasjonen og alt, men stadig oftere er jeg nødt til å minne meg selv på samtalen jeg hadde med drosjesjåføren.

Tårene ligger lett latent nå. Når kroppen er sliten, vil saltvannet ut, og jeg gråter stort sett ved de dårligste anledningene.

På rom 471, for eksempel, der jeg får cellegift sammen med syv andre mennesker jeg ikke kjenner navnet på. Eller på flyplassen, når jeg reiser helt alene, tilbake til Bergen og Haukeland. Tårene vinner alltid til slutt.

Dette motbakkeløpet vil etter alt å dømme ta slutt en gang. Jeg skal bare løpe litt til, blodsmak og melkesyre, og så er jeg der.

På toppen. Kanskje skal den neste listen jeg skriver handle om det jeg skal gjøre, se og si når alt dette er fortid og erfaringer.

Denne saken ble første gang publisert 06/05 2015, og sist oppdatert 28/06 2017.

Les også