Nina, 26 år, Oslo:

Helt siden guttene i sjette klasse ba alle jentene stille seg opp på en rekke slik at de kunne kåre hvem som hadde den fineste rumpa, har jeg vært omgitt av en kontinuerlig vurdering av hvordan jeg ser ut.

Jeg blir ansett for å være vakker etter den etablerte definisjonen av «pen jente», og jeg kan selvsagt ikke si til noen at jeg blir lei av å høre det. Jeg kan ikke klage på at jeg får kommentarer som «du er så pen» når jeg legger ut bilder på Instagram, eller at venninner forteller at kompisene deres har sagt at de vil ligge med meg. Selv om bildet på Instagram handlet om at jeg hadde gjort det bra på eksamen og at jeg synes det er ubehagelig når ukjente menn snakker om å gjøre det mest intime med meg. Jeg gjør ikke noe nummer ut av at min nye kvinnelige kollega sa til en annen i kontorfellesskapet at jeg «hundre prosent sikkert» hadde fått den nye jobben på grunn av utseendet mitt. Om noen måneder er hun vel en i rekken som sier at hun er blitt positivt overrasket over at jeg har noe mellom ørene.

Noe av det verste med disse kommentarene, er hva det gjør med mitt eget bilde av hvem jeg er. Jeg var en gang hun jenta som alltid var skitten under neglene fordi jeg tok sklitaklinger på fotballbanen og elsket fisketurer med faren min. Men jo flere ganger jeg hører at jeg er pen, jo mer fucker det opp hjernen min. Jeg tar meg selv i å være redd for å skuffe folk, som om jeg «må levere» utseendemessig når jeg møter andre. Samtidig har jeg bare lyst til å skli inn i mengden.

Tenk at vi jentene faktisk stilte oss opp slik på barneskolen, på rekke og rad med ansiktet mot betongveggen og ventet på å få vite hvem av oss som så best ut bakfra. Og tenk at jeg fortsatt biter i meg så mye av det samme, den dag i dag. For selv om jeg med alderen har lært mye om grensesetting og ikke lenger fysisk stiller meg selv opp til vurdering, så får jeg fortsatt servert andres dom. «Med litt større pupper, så hadde du vært en terningkast seks» fikk jeg høre på 7-Eleven forrige helg. «De leppene dine hadde sett bra ut rundt pikken min» sa en annen, i toalettkøen på utestedet der jeg drakk øl med vennene mine.

Søndag kveld gikk jeg alene på fortauet i Oslo, på vei til Bunnpris for å kjøpe tamponger og sjokolade. En bil med mørke vinduer tutet og kjørte sakte bak meg, og på neste gatehjørne måtte jeg liste meg gjennom en guttegjeng der en av dem gjorde slikkebevegelser mot meg mens de andre lo rått. Instinktivt hadde jeg lyst til å sklitakle hele gjengen og brøle dem i ansiktet, men jeg vet at jeg ikke kan vinne denne kampen.

Jeg festet blikket i asfalten og gikk videre.

Etter jeg har betalt for varene mine på Bunnpris blir jeg stående igjen ved utgangsdøren. Jeg har en klump i halsen som svir når jeg forsøker å svelge den bort.

Jeg er 26 år gammel, jeg er sterk i kroppen min og i hodet mitt. Men dette gjør meg svakere. Og nå vil jeg hjem fra butikken, men jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå.

Nina

ILLUSTRASJON: Fride Darvik © ILLUSTRASJON: Fride Darvik

Skriv om det du ikke sier høyt

I vår nye spalte kan du være anonym og fortelle om akkurat det du tenker i hverdagssituasjoner du opplever, mennesker du møter eller noe i samfunnet som opptar deg.

Sint, glad, forelska, irritert eller flau? Skriv om det!

Send oss din tekst til detnye@egmont.com og merk emnefeltet med «Det jeg ikke sier høyt».

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!