I går var det på tide å ta ett poeng i denne kontinuerlige kampen jeg neppe leder. Barbermaskin mot hodebunn; la fjonene falle, og så sitter jeg der, igjen, med min nakne skalle.

Thea Steen

TheaSteen.com: Det er ikke sånn at det var noe håp, heller. Det skjønte jeg for en stund siden, omtrent da jeg sluttet – nei, nektet – å se refleksjonen av mitt nakne hode i speilet. Nektet å erkjenne at det i det hele tatt var meg, denne bleke piken med blå lepper, og på hodet; blonde, avdøde fjoner ikke engang et nyfødt barn hadde ønsket seg.

Dessuten er det gått en del tid. Tre måneder, nær sagt, og det var vel strengt tatt på tide, mange vil mene det. De burde egentlig aldri hatt livets rett, disse fjonene. Men de var brått alt jeg hadde, da jeg våknet fra koma og flokene var brutalt børstet ut. Jeg lå i en elektrisk seng på intensiven, store deler av min ytre identitet lå i søppelbøtten ved siden av meg. Så var mesteparten av håret mitt borte. Og jeg maktet ikke tanken på at resten – det grusomt lille jeg var etterlatt med – skulle bli tatt fra meg, heller.

LES OGSÅ: Thea Steens videodagbok: Skal kjempe ny kamp: - Kreften er tilbake!

Det forsvant ikke med det første. De små hårcellene klamret seg fast der, på andre siden av hodebunnen, uke etter uke. Som om de ikke lenger lot seg knekke av cellegiften som til stadighet tikket inn i årene mine. Og enda det ikke var noe å spare på, gjorde jeg nettopp dét. Uten å noensinne vise det frem. Uten selv å ville se. Det ble der, og fungerte som falskt håp. Ja – jeg har hele tiden håpet at håret mitt på mystisk og usannsynlig vis ville vokse tilbake over natten, akkurat slik det på heller mindre mystisk vis forsvant fra meg, sånn omtrent over natten.

Helt frem til i går.

Jeg hadde akkurat fått dagens andre antibiotikadose og én pose blod på sykehuset, omsider begynte også all denne infeksjonsbehandlingen å gi avkastning, og med meg hjem på permisjon denne formiddagen, ble et snev av overskudd.

Hjemme, parykken av, meg mot speilet: «Nok!».

For tre hundre og sekstién dager siden, krøp giften sakte inn i årene mine for aller første gang. Den har frarøvet meg så himla mye siden, mer enn jeg noen gang vil være villig til å forestille meg. Mer enn jeg noen gang vil være villig til å innrømme. Holder det meg ikke våken om nettene, gir det meg mareritt. Denne giften som skal redde livet mitt, er så nådeløs og rigid, vi kjemper stadig mot hverandre, enda vi burde være lagkamerater.

HAR LIVMORHALSKREFT: Journalist og blogger Thea Steen (26) fikk diagnosen ifjor vinter.

I går var det på tide å ta ett poeng i denne kontinuerlige kampen jeg neppe leder. Barbermaskin mot hodebunn; la fjonene falle, og så sitter jeg der, igjen, med min nakne skalle.

LES OGSÅ: Sjokkbeskjeden: - Du har kreft!

I speilet, er jeg, nesten. For første gang i historien uten et eneste hårstrå, likevel så gjenkjennelig – det var altså sånn det måtte bli. En kald hånd mot den varme hodebunnen, jeg stryker over små pigger av hår, eller fløyelaktig, ubehandlet hud. Dette er meg, nå. Det er sånn det skal være. Det var sånn det måtte bli.

Det tok tid, jeg ga meg selv tid. For mye skjer for fort, uten mulighet til å være under kontroll. Denne sykdommen sluker tid og sted, spiser opp dager, spiser opp liv – jeg må holde igjen der jeg kan, til jeg selv kan gi slipp.

Så har jeg nok en gang gitt slipp. Nå gjenstår ventetiden. Snart skal jeg få være meg selv igjen. Snart skal speilet reflektere meg, og ingen andre. Bare vent og se; jeg vinner.

Thea Steen (26) har hatt kreft i ett år. Hun er journalist og driver bloggen TheaSteen.com. detnye.no har fått tillatelse av Thea til å gjengi dette blogginnlegget.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!