Nina (15):

To døgn er gått. Det er mørkt i byen, helligdagen har lagt seg som et dempet teppe over befolkningen.

Jeg kan ikke tro du er borte. Det er så rart, å føle seg alene midt i det hele. Alene, men med mennesker på alle kanter. Aldri har jeg virkelig forstått det uttrykket, før nå.

Jeg sitter med blikket festet på en stor skjerm, røde stoffseter. Allikevel, er det kun du som opptar tankene mine. Jeg er rastløs, som om jeg vandrer omkring i blinde uten mål og mening.

Bildene på skjermen danser forbi, uten at jeg egentlig enser dem. Det er våre scener som spiller i hodet mitt.

Vi er skuespillerne, alt vi kunne gjort annerledes. Alle replikkene som kom ut feil. Alt det som førte oss hit, men det er ikke noe vi. Ikke nå lenger.

To dager er gått, to dager siden vi forsvant. Siden jeg lot oss forsvinne. Jeg angrer ikke, du måtte gå, jeg måtte dra. Vi kunne ikke snuble rundt i ingenting lenger. Men det brenner allikevel, stikker, bittert.

Jeg snur på meg, setene gjør nakken min stiv. Lukten av popcorn og smør river i meg, jeg er uvel, kvalm. Som om jeg må spy, eller i alle fall legge meg ned.

Smatting fra bakerste rekke, latter fra høyre, men alt overskygges. Du overdøver alt.

Et kjærestepar sitter bak meg, kjente fjes i en mørk sal. De holder hender, jeg biter meg i leppa. Blod, en ny svie. Jeg snur meg i desperasjon, kikker ned i fanget mitt.

Du er ikke her, ikke nå lenger. Prøver å følge med, men jeg skjelver. Jeg vil skrike, besvime, oppnå en reaksjon fra menneskene rundt meg. Få dem til å se at hei, alt er ikke bra med hun der.

Kanskje havner jeg i en artikkel, som du kanskje ser en dag. Å så tenker du på meg, på oss. På preteritumet, alt vi var. Infinitiv, å være. Alt vi kunne ha vært.

Hvis ikke du hadde sluttet å bry deg, hvis jeg hadde prøvd hardere. Om jeg ikke hadde dratt. Eller mest av alt, om du ikke hadde latt meg gå.

For du gjorde det, som om det var verdens enkleste sak. Og mens jeg går hjem, i lyset fra dunkle gatelykter, innser jeg at det går bra. Alt går bra. Det kommer til å gå helt fint.

Send oss din tekst til detnye@egmont.com og merk emnefeltet med «Det jeg ikke sier høyt».

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!