LIVMORHALSKREFT SYMPTOM

- «Svulst» er et stygt ord

Forrige uke fant legen til Thea Steen en svulst ved livmoren hennes.

I NEW YORK: I fjor flyttet frilansjournalist og tidligere Dagblad-journalist Thea Steen til New York.
I NEW YORK: I fjor flyttet frilansjournalist og tidligere Dagblad-journalist Thea Steen til New York. Foto: Privat
Sist oppdatert

Thea Steen

Driver bloggen www.theasteen.com

Frilansjournalist fra Stavanger. Tidligere Oslo-beboer. Bosatt i Brooklyn, New York.

Studert journalistikk ved Norges Kreative Høyskole i Stavanger. (2009-2011)

Vært kulturansvarlig i bydelsavisen Utsiktsposten. (2010)

Presseansvarlig for musikkfestivalen Numusic. (2010)

Deltidsansatt i Rogalands Avis. (2009-2011)

Informasjonsmedarbeider i Rogaland Teater. (2010-2011)

Jobbet i Dagbladet fra september 2011 til oktober 2014.

Har du husket å sjekke deg?

Av de vel 400 000 celleprøvene som tas årlig i Norge og rapporteres til Masseundersøkelsen er omlag 5 prosent unormale.

Rundt 3 000 av disse celleforandringene er høygradige og behandles for å forhindre utvikling av kreft.

Mer enn halvparten av dem som får livmorhalskreft har ikke fulgt anbefalingene fra Masseundersøkelsen om å ta celleprøve hvert tredje år.

Kilde: Kreftforeningen og Kreftregisteret.

Hvert år rammes 314 norske kvinner av livmorhalskreft.

Mer enn halvparten av dem som rammes har ikke fulgt anbefalingene fra masseundersøkelsen om å ta celleprøve hvert 3 år.

Lite informasjon gjør at mange kvinner glemmer å sjekke seg.

Da journalist Thea Steen fikk symptomer på livmorhalskreft fikk hun sjokk.

Ubehag

Feber, smerter og blødninger. Hodeverk, svimmelhet og ymse ubehag. Hva det nå enn måtte være. «Kreft», svarer Google, sjelden i tvil.

Hadde internett hatt lisens til å drive medisinsk virksomhet, hadde vi alle hatt minst én dødsdom hengende over oss til enhver tid.

Denne uken fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg sto i fare for å dø.

Jeg la igjen et par symptomer i søkefeltet, trykket enter og ble skremt. Enda jeg vet at internett er mer tabloid og dramatisk enn hva noen norsk avis er. Enda jeg vet at det som regel aldri lønner seg å få midlertidige diagnoser via Google.

Det lønnet seg, denne gang.

Fant en fibroide

Forhenværende småhypokondriske perioder og lærdommen av dette – at jeg aldri har vært så syk som jeg har fryktet eller internett så lite subtilt har foreslått – gjør at jeg i dag leser «(du kan ha kreft)», fremfor «DU HAR KREFT!!!».

Klokere av ikke fullt så fatal skade. Det internett fortalte meg denne gang, gjorde likevel at jeg bestemte meg for å finne nærmeste og beste lege i New York. 

La oss ta en snarvei her, forbi alt av venterom, stygge planter, selvdestruktive tanker og mismot (ikke helt hypokondri-fri, altså):

Etter at den nærmeste og beste legen sa «det er definitivt noe galt her», sendte hun meg videre til den nærmeste og beste ultralydundersøkelsen, der jeg så ble henvist til den nærmeste og beste gynekologen.

Sistnevnte fortalte meg at de fant en slags svulst ved livmoren min. «En fibroide», sa hun. «En fibroide..?», spurte jeg. Hun forklarte og jeg googlet. Jeg ble ikke klokere.

Tre dager senere, og jeg er fortsatt ikke i stand til å forklare noen hva denne svulsten er, hva den vil eller hvor den kommer fra.

Utmattet og uheldig

Google mener selvsagt at også dette kan ta knekken på meg. Men svulsten er ikke ondartet. Det er ikke kreft. Og den kan ikke plutselig bli kreft, sånn over natten. Alt er en berg-og-dal-bane, og jeg er frisk og syk på samme tid. Utmattet og uheldig.

Aller mest takknemlig og lettet.

Takknemlig for at jeg har forsikring, for at den delen av det amerikanske helsesystemet jeg har vært innom fungerer så upåklagelig bra – at samtlige leger og helsepersonell jeg er i dialog med er så imøtekommende, informative og profesjonelle.

Jeg blir sett og lyttet til, og stort mer ber jeg sjelden om, når jeg er syk. Dessuten har jeg så fine folk rundt meg, enda de er på andre siden av kloden.

Venner og familie. Som er tilgjengelige, behjelpelige og har denne uforklarlige beroligende effekten på meg. Og takk og lov for internett! Jeg tror jeg skal begynne å skrive internett med stor «i». Det har fortjent såpass, selv om det er litt for mye kreft der etter min smak.

Takker nettet

Moralen? To ting: I likhet med rykter, barn og fulle mennesker, kan du heller ikke tro på alt internett (unnskyld: Internett) forteller deg. Men det kan være noe i det.

Uten googlingen, hadde jeg nok ikke visst om svulsten enda. Heller tenkt at «nå må vel alt snart bli bra igjen», et par uker til, kanskje.

Jeg vil nødig bruke de samme klisjéene som førti år gamle frognerfruer klistrer ved inngangsdøren og tolvåringer poster på Instagram, men det er ikke alltid helt krisedumt det der «stol på deg selv»- og «lytt til magefølelsen din»-opplegget.

Når du føler at noe er feil, er det veldig greit å konsultere fagfolk.

Må operere

Og for all del: Vær forsikret, og sørg for at forsikringen din faktisk forsikrer deg, dersom noe skulle skje.

Jeg tror mor hadde blitt en smule oppgitt dersom jeg hadde sendt henne en regning på 10 000 dollar i posten, sånn ut av det blå.

De skal operere den bort, denne svulsten, så snart som mulig, sier de. Litt skummelt, mest fint.

Jeg vil gjerne være helt frisk igjen.

Jeg liker energioverskuddet mitt, og vil ha det tilbake.

Men først må jeg vente. Hjemme, alene. På at informasjon skal sendes i riktig retning, leses og forstås i alle ender.

Og så skal det ordne seg.

Det ordner seg.

Det var tross alt ikke kreft, denne gang heller.

Denne saken ble første gang publisert 03/03 2015, og sist oppdatert 28/06 2017.

Les også