Kvartlivskrisen: Den nye midtlivskrisen

«Jeg vil alltid prestere, jeg vil alltid være best»

Tuva er 25 år og føler livet går fra henne.

GENERASJON PRESTASJON: Tuva Kirkerud fikk nok av livet hjemme i Norge, og la ut på reisefot. Det er hun glad for i dag.

GENERASJON PRESTASJON: Tuva Kirkerud fikk nok av livet hjemme i Norge, og la ut på reisefot. Det er hun glad for i dag. Foto: Tuva Kirkerud

Publisert Oppdatert

Dette er Tuva

Alder: Fyller 26 år i oktober.

Arbeid: Jobber som sosionom på Sprøyterommet i Oslo.

Interesser: Trener mye, veldig sosial, friluftsliv og engasjert i jobb. Liker å skrive.

Bosted: Oslo.

KOMMENTAR:

40 er det nye 30 sies det, men likevel er forventningen om et stabilt liv i 20-årene så absolutt tilstede.

Jeg er 25 år og føler livet allerede begynner å gå fra meg.

Vi skal være perfekte samtidig som vi skal være flawless, vi skal være sporty, men ikke fanatiske, og vi skal være flinke, men for alle del ikke ha snill-pike syndromet.

Det er ikke rart en som ung går seg vill, og tilslutt går på den berømte veggen.

Jeg har en bachelorgrad, har backpacket, gått på folkehøyskole, hatt samboer, tatt utenlandsstudier, vært aktiv innen idrett, og jobbet siden jeg var femten.

Likevel sier min indre stemme at det ikke er nok. Jeg higer etter en indre ro, men jager urolig etter den hver eneste dag.

Jeg har en bachelor i sosialt arbeid og er sosionom. Jeg tok en utdannelse fordi jeg ville gjøre en forskjell, med et ønske om å redde så mange mennesker jeg kunne. Jeg vil alltid prestere, jeg vil alltid være best.

Typisk jenter

Er jeg ikke det mister jeg alt mot, og nå har jeg gjort nettopp det. Jeg har begynt å tvile på om utdannelsen jeg tok var riktig, om jeg egentlig vil vie livet mitt til faget jeg har brukt tre år på å studere.

Skal jeg redde mennesker hver eneste dag, uten å ha tid til å redde meg selv?

Det er en typisk jentegreie dette, at når vi først har startet på noe skal vi fullføre, uavhengig om det resulterer i tårer, våkennetter og utmattelse. Vi kan jo ikke ombestemme oss, kan vi vel?

For hva vil vel egentlig alle andre si? Denne redselen over hva andre mener om livet mitt, hva de synes om mine valg, hvordan jeg skal forsvare de valgene jeg tok, og hvorfor jeg velger bort de mulighetene jeg får fremfor noe som er mer riktig..for meg.

Higer etter det perfekte

Vi blir oppdratt av samfunnet, medier og av oss selv til og hige etter det perfekte..en godt betalt jobb, en kjæreste, egen leilighet, bil, båt, hytte..listen kan fortsette i det uendelige.

I fjor høst tok jeg et valg, og det var å flytte ut fra kollektivet mitt på Torshov, selge alle møblene mine og flytte eiendelene mine hjem til mamma og pappa. Jeg ville reise, jeg ville oppleve verden.

Dette skulle jeg bruke et helt år på, og jeg ville helst finne meg selv på veien.

Det var nesten som jeg trodde jeg ville finne en ekstra Tuva stående på Gili Trawangan i Indonesia, som ventet på meg og sa;" Nå Tuva, nå har du funnet deg selv, her er jeg og har svar på alt det du har lurt på gjennom livet, fra nå av skal alt bli enkelt". Det funket visst ikke slik.

Turen var fantastisk. Jeg møtte mange spennende mennesker og jeg fikk på sett og vis den roen jeg hadde lett etter, iallfall helt til jeg kom hjem.

Da ble alt snudd på hodet, regninger måtte betales, studielånet begynte å løpe, og jeg ble mer usikker enn noen gang på hva jeg ville videre. Realiteten stod på døra og banket. 

Best som uperfekt

Jeg leste i DetNye om sånne jenter som meg, for vi er visst flere av samme sort. Jenter som rydder ved å kaste klærne inn i skapet, og som ikke kan forstå jevnaldrene som både vil forlove seg og få barn i ung alder.

Vi er i kvartlivskrisa stod det. Yes, tenkte jeg! Jeg syntes det var kjekt å få en slags forklaring på alle de ville tankene, og vite at jeg ikke er alene i dette virvaret av følelser om livet som kommer.

Saken er likevel at det ikke hjelper meg noe i praksis at jeg vet hva jeg lider av, det som muligens hjelper er at jeg ikke lenger er den eneste der ute som prøver å unngå drukningsdøden i all den hvitvinen jeg har planer om å drikke i sommer.

I løpet av NRK sin temauke angående Psykisk helse fikk jeg med meg dokumentaren «Flink Pike», hvor regissør Solveig Melkeraaen går inn i en depresjon som ender med elektrosjokk i et forsøket på å restarte hjernen.

Jeg merket meg noen kloke ord regissøren formidlet i slutten av serien, og siterer: «det er det uperfekte som gjør at vi blir glad i en person, ikke det perfekte».

Så nå har jeg bestemt meg for en ting, og det er at jeg skal bli best i å være uperfekt.

Ha en fin og feilfull måned!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning