REDAKSJONEN HAR ORDET: Lone Helle er redigerer i Det Nye. Her skriver hun om forelskelse.

REDAKSJONEN HAR ORDET: Lone Helle er redigerer i Det Nye. Her skriver hun om forelskelse. © Foto: Bjørn Inge Karlsen/HM Foto

Mannen i mitt liv framstår kanskje ikke alltid som en voldsomt romantisk type. Men da forelskelsen var rykende fersk, og var vi skilt av både land og hav, overrasket han til stadighet. Jeg var student i England, han jobbet i Tromsø. Avstanden føltes enorm, men min kjære visste råd. Han gjorde som store menn han gjort før ham - tok pennen fatt og skrev gode, gammeldagse kjærlighetsbrev. Side opp og side ned, lange, romantiske brev som dumpet ned i postkassa mi nesten ukentlig. Du kan trygt si at turene til postkassa fort ble dagens lille høydepunkt. Jeg hoppet og spratt av glede hver gang det dukket opp en liten konvolutt med navnet mitt skrevet med den rette håndskriften. Jeg rev opp konvolutten, og gliste fornøyd fra øre til øre mens jeg ivrig leste side etter side. Venninnene mine fulgte storøyd med. "Hva er det med denne typen som skriver brev så iherdig?", tenkte nok de i sitt stille sinn.

Jeg kan ikke legge skjul på at hans gode, gammeldagse brevskriving nok var et resultat av hans intense hat for datamaskiner, men han bergtok i alle fall denne unge damen. Han lovet meg verden og kom med kjærlige ord som kortet avstanden mellom oss betraktelig - og jeg drømte meg langt vekk fra studietilværelsen. En romantisk gest som sjarmerte meg i senk og fikk ham til å framstå som en myk og romantisk sjarmør. Som du sikkert skjønner, ble vi sammen, men det nytter ikke å holde et avstandsforhold varmt med bare kjærlighetsbrev og store ord.

Han var også flink til å besøke meg i England. Til tross for at han hadde flyskrekk og ikke kunne fordra den øldrikkende, fotballelskende nasjonen, satte han seg på flyet hver bidige måned for å besøke meg. Han hadde jo tross alt fast inntekt, mens jeg var bare en stakkars, fattig journaliststudent. Det var først når hjemreisen sto for tur at problemene dukket opp. Han taklet dårlig å ta farvel, og foretrakk derfor å dra mens jeg var på forelesning. Det var alltid litt ekstra tomt i den lille hybelen min når jeg kom tilbake og han var borte. En dag kjedet han seg nok enormt mens han ventet på at det skulle bli tid for å dra til flyplassen, for han bestemte seg for å være søtere enn søtest. Han rev bittesmå lapper av et ark og skrevet noen kjærlige ord på hver lapp. Lappene stakk han inn i brilleetuiet mitt, mellom sider i bøker, i cd-cover og i toalettmappa mi. Faktisk lå det også en lapp under dolokket og i dusjen, under hodeputa og under musematta. Du kan trygt si at de romantiske små lappene slo alle kjærlige sms-er og e-poster langt ned i støvlene.

Lappene dukket opp på de mest finurlige steder i lang tid etter, og fylte på en måte tomrommet med litt ekstra spenning - finner jeg en lapp inni her tro? Jeg var både høyt og lavt på leting etter flere lapper.

Det er nå godt og vel fire år siden dette skjedde, og vi har flyttet sammen for lengst, men jeg finner fortsatt lapper innimellom når jeg åpner en bok jeg ikke har lest på lenge eller finner frem en gammel dvd. Jeg kan love at de varmer like mye i dag som de gjorde første gang jeg fant dem.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!