Jeg husker jeg tenkte: ’Hæ? Skjøt han meg virkelig?

David (30): - Det er faktisk sant det de sier om at alt skjer i slow motion. Første gang jeg ble skutt, jobbet jeg som livvakt i Midtøsten. Det var rart, for jeg kjente igjen situasjonen fra trening. Jeg har sett folk dra våpen og sikte på meg utallige ganger. Jeg kjente igjen hele kroppsspråket, så jeg ble ikke redd. Helt til han skjøt. Det føltes som om noen måket til meg i brystet med en hammer. Jeg husker jeg tenkte: "Hæ? Skjøt han meg virkelig?"

Med en gang kroppen skjønner at den er skadet, går den inn i sjokkmodus og skrur seg av. Jeg ble helt nummen. Så, etter den første voldsomme smerten, kjente jeg egentlig ikke mer.

Da kroppen begynte å produsere endorfiner og adrenalin, tenkte jeg mest på hva jeg hadde lært, om hvordan man skal unngå å bli truffet igjen og så videre. Jeg hadde på meg skuddsikker vest, så jeg kjente etter om kulen hadde gått igjennom, om jeg blødde. Men det gjorde jeg ikke. Og da ble jeg egentlig mest opptatt av om noen andre var truffet.

Jeg er blitt truffet en gang til, fra langdistanse, med en AK47. Kulen beveger seg fortere enn lyden, så jeg kjente at den traff før jeg hørte suset av den. Den traff meg i høyre skulder, der jeg heldigvis hadde beskyttelse på. Men det gjorde helt fantastisk vondt, og jeg ble hardt skadet. Jeg lå på sykehuset i to-tre dager.

Begge gangene gikk det lang tid før jeg tenkte at "noen centimeter til eller fra, og jeg kunne vært død." Men jeg kan trygt oppsummere opplevelsene som ubehagelige.

Les også: Kvinner vet ikke hva de tenner på

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!