Generasjon Ego
Se meg!
For Generasjon Ego handler alt om å vise seg fram.
Dere er late, selvopptatte, det eneste dere vil er å bli tv-kjendiser og dere bryr dere lite om det som skjer i verden, sa generalsekretær i FN-sambandet, Kari Solholm, da hun innledet en ungdomsskolekonferanse i oktober.
Som Det Nye-leser tilhører du antagelig det sosiologene kaller Generation Y eller Jeg-generasjonen; du er mellom 15 og 30 år og har vokst opp i et ekstremt rikt velferdssamfunn. Janteloven er for lengst avdanket. Du skal tro du er noe. Du ser på deg selv som særegen og spesiell. Du er en VIP.
- Jeg-generasjonen har høye forventninger til seg selv og livene sine. De forventer respekt, er individualister og vet at image betyr veldig mye, forklarer Anna Gilpin, rådgiver i Bengal trend- og innovasjonsbyrå.
- Det har i økende grad vært viktig hvordan man presenterer seg, forteller Gilpin - som kaller fenomenet «Branding Me».
He´s got it
Har vi et talent, gjør vi alt for å bruke det offentlig. Vi trakter etter yrker som gir oss et navn - som popstjerne, skuespiller eller modell. Og hvis vi er ekstra ivrige, tar vi snarveien gjennom realityseriene.
Men hvis noen spør - nei da, det handlet aldri om å bli kjendis.
- Det er så mange som sier at det ikke handler om å bli kjent. Jeg beundrer faktisk glamourmodellene, som innrømmer at «ja, jeg ville bli kjendis», sier Johanna Grønneberg (29), journalist og programleder på MTV i Los Angeles.
- Det gjelder jo meg også. Og det er klart - hadde det vært like gøy å lage tv for en kanal som ingen så på? Nei, det hadde jo ikke det. Men det handler om hvor du får kicket ditt fra. Jeg får aldri kick av å se meg selv på tv, men det å lage tv gir meg et kick. Men det er klart, jeg er glad i oppmerksomhet.
Selv gikk hun virkelig inn for en tv-karriere.
- Den første tv-jobben jeg fikk var i North Dakota. Der er det to tv-stasjoner, og jeg dro til det fineste bygget. Banket på, kom inn i et kontorlandskap, og spurte etter sjefen. Så pekte jeg på en stol og sa "der skal jeg sitte i tre måneder, og så skal du gi meg en god attest». Så bare gikk han! Og jeg tenkte: «Dette hørtes mye kulere ut da jeg øvde på det hjemme». Helt til han kom tilbake med en kameramann og en blokk, og sa vær så god.
- Hvorfor synes vi det er så stas at folk vet hvem vi er?
- Det er vel trangen til å bli lagt merke til. Det er så rart, for vi tror ofte at de som blir sett har den beste selvtilliten. Men sannheten er jo at det er de som står bak, og ikke har behov for å gjøre så mye ut av seg - det er de som har god selvtillit.
Magnus Rønningen har bygd seg opp fra å være journalist i lokalavis til å bli partyfikser for store stjerner i L.A. - og nå forfatter av boken Oppskriften - for deg som vil opp og fram.
- Min største angst er å ikke få utnyttet potensialet mitt, sier Rønningen.
Finnes det it-guys, er han en. Han innrømmer at det har vært viktig for ham å bli sett.
- Jeg tror man gjør en bedre jobb når man får skryt. Og til syvende og sist gjør man jo alt man gjør for å imponere mor og far. Og i neste ledd for å imponere det motsatte kjønn. For å få formert seg. Det å ville bli sett er naturlig. Akkurat som fasanene som bruser med fjærene for å tiltrekke seg en partner, sier Magnus Rønningen.
Blogglegger seg
Ved hjelp av teknologien har vi fått stadig flere arenaer der vi kan se og bli sett. Vi lager profiler på nettet, viser fram vårt beste jeg gjennom flatterende bilder, og presenterer våre mest attraktive egenskaper. Spørsmålet «hvorfor skulle noen bry seg om det?» har for lengst mistet sin verdi. Vi blogger om hva vi spiser til middag, hvem vi traff på byen, våre største gleder og våre dypeste nedturer. Og vi deler det med intet mindre enn The world wide web.
Også Johanna blogger. Her på Detnye.no skriver hun om livet i L.A.
- Hvordan er det å eksponere seg selv gjennom bloggingen?
- Jeg har alltid vært av den typen som utleverer meg kjapt. Mens mange blir forskrekket over eksponeringsbehovet til folk som er med i realityserier, innrømmer jeg at jeg helt sikkert hadde blitt med, jeg. Kanskje hadde jeg angret etterpå, men sånn er jeg.
Det å bli kjent følger med jobben, og det er naturlig å trakte etter å bli sett i bransjen.
- At folk ser arbeidet mitt er selvfølgelig viktig. Folk må jo se programmet mitt for at jeg skal få jobbe videre. Og det å få anerkjennelse er jo bare hyggelig.
Men mange i jeg-generasjonen trenger ikke engang å ha noe å si for å søke oppmerksomhet. Det handler ikke om å bli hørt, men å bli sett. Det handler ikke om å være anerkjent, men å være kjendis. Stjernene dyrker seg selv, og ikke talentet. Stadig flere blir kjent bare for å være kjendis.
- Folk blir så sinna på jenter som Paris Hilton og Nicole Richie. Men de har jo noe interessant ved seg, og da må det jo være greit, mener Johanna Grønneberg.
- De som blir kjent uten å ha noe talent å bli kjent for, kan komme til å måtte betale dyrt for det, mener Magnus Rønningen.
- Det å få oppmerksomheten, og så oppleve at den blir tatt fra deg, er som å miste et barn. Oppmerksomhet er avhengighetsskapende, og det kan være farlig. Får du den uten å ha noe å vise til, er sjansene for at den forsvinner igjen stor, mener han.
Trenden snur
Magnus Rønningen sier at det er mer ekstreme tilstander i USA, men mener at vi ikke ligger så veldig langt etter her hjemme.
- I USA går det jo ofte over i desperasjon, og spesielt i L.A. - der drømmerne er. Enten de har talent eller er totalt blottet for det, gjør de alt for å bli sett.
Johanna Grønneberg er enig:
- Det handler veldig mye om å bli sett. Blir jeg tatt bilde av i L.A. har jeg plutselig 14 nye venner. Blir jeg tatt bilde av i Norge sier folk: Hvem er det hun tror hun er?
Professor Ottar Hellevik har skrevet boken Jakten på den norske lykken, og mener egoistiske mål ikke ser ut til å gjøre folk tilfreds.
- Noen ser karriere og høy inntekt som en vei til å oppnå lykke. Hvorvidt dette lykkes, avhenger blant annet av hvilke andre mål en har i livet. Sjansen for å bli fornøyd med tilværelsen er størst dersom det ikke er anskaffelser og forbruk som står i høysetet. Da er det nemlig lett å føle at inntekten ikke strekker til, uansett hvor høy den er, forteller han.
Det som derimot gjør oss lykkelige, er fellesskap. Og nettopp det sosiale blir gjerne ofret når vi streber etter karriere og personlige mål.
- Det å være tilfreds med nære relasjoner har den største effekten på lykkenivået. Sånn sett er det mye som tyder på at den beste investeringen for å oppnå et godt liv, er å pleie forholdet til de nærmeste. Og nettopp omtanken for familie og venner og for samfunnet generelt er fremtiden, skal vi tro trendforsker Anna Gilpin:
- Individualismen har gått veldig langt. Det har vært bra for individet, men ikke for familien. Nå ser man tegn på at tidene forandrer seg. Vi er mer bevisst på våre omgivelser. Vi er opptatt av økologi og etisk riktige produkter. Vi vil ta vare på omverden. Og vi bruker tiden på aktiviteter som gir oss sosiale bånd og skaper fellesskap.
Denne saken ble første gang publisert 07/02 2009, og sist oppdatert 02/05 2017.