Når et så viktig album som Exile In Guyville har femtenårsjubileum, er det absolutt på tide med aldri så lite gjenhør med Liz Phair. Plata går hardt ut med drivende 6'1", gåsehudlåta Glory, flotte Never Said, den nydelige pianoballaden Canary og fengende Fuck And Run. Og for ikke å glemme albumets desidert beste låt, fantastiske Stratford-On-Guy. Liz Phairs hybrid av indierock og pop er helt unik, og tekstene likeså. Hun er herlig ærlig og direkte med sine rå Prince-aktige tekster à la "I want to be you blow-job queen". Liz Phair, som nå har rukket å bli hele 41 år, har hatt en enorm status både hos rockepublikumet og musikkjournalistene helt siden debuten i 1993.

Liz ble født i Connecticut, men flyttet etter hvert til Chicago der hun ble en viktig del av byens alternative musikkscene, som på den tiden var ganske så mannsdominert. På årets de luxe-utgave følger det både uutgitte b-sidespor og en dokumentar laget av Liz selv. For selv om hun hadde mange tilhengere, var det også folk som ikke likte henne, blant dem kjendisprodusent Steve Albini. I dokumentaren intervjuer Liz ham og andre musikkfolk deres forhold til Exile In Guyville. I 1994 kom oppfølgeren Whip-Smart og i 1998 den undervurderte plata Whitechocolatespacegg. Her viste Liz seg fra en enda mer poppa side, spesielt med låten Polyester Bride. Så ble det stille rundt Liz Phair i fem år. Hun skilte seg, og kom tilbake som en helt annerledes artist. Var det hennes begynnende førtiårskrise vi fikk ta del i? Med produsenthjelp fra The Matrix, teamet bak Avril Lavigne, slapp hun i 2003 albumet Liz Phair, en ultrakommers plate. Mange fans, meg selv inkludert, har slitt med å like den nye Liz Phair. Vi ønsker tilbake indierockdronningen fra Exile In Guyville.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!