Blue skies er mottoet vårt. Adrenalin stikkordet. Fellesskap poenget. Å hoppe i fallskjerm er verdens beste hobby. Jeg har drevet med det i ett år nå, og noen vil kanskje påstå at det er egoistisk, farlig, tåpelig og til og med sykt. De aner ikke hva de snakker om.

Det begynte med et tandemhopp i Australia. En venninne og jeg ble med opp i et fly med hver vår mann på ryggen og ble kastet ut i det - bokstavelig talt. Det var mektig. Jeg kan ikke bruke et annet ord for det. Det kan ikke beskrives. Når jeg kom tilbake til Norge tenkte jeg at en gang, en gang skal jeg bli fallskjermhopper. Så ble det med det. Jeg trodde vel ikke det var gjennomførbart. Tenkte det var for dyrt, for spesielt, for uoppnåelig. Etter et år i Bergen på skole flyttet jeg til Trondheim for å fortsette studiene mine der. Under fadderuken ble jeg på nytt introdusert for idretten. Fallsjermklubben holdt demo-oppvisning og mens vi satt der med pils i hånden og pølse på grillen kom det hoppere dalende ned fra himmelen. En av de kunne fortelle meg at et grunnkurs ikke kostet mer enn to meget flotte skopar og dermed var avgjørelsen tatt.

Her sitter jeg et år etter, jeg er blitt selvstendig hopper med nesten 80 hopp, eget fallskjermutstyr og hundre nye venner. Jeg elsker hobbyen min. Det er egentlig ikke en hobby, det er blitt en livsstil. Mange tror det bare er å hoppe ut av flyet, noe det forsåvidt er til å begynne med, men det er så mye mer. Få vet at Norge har landslag, at fallskjermhopping er en internasjonal idrett hvor flere bedriver det på fulltid og svært seriøst. Det finnes forskjellige grener med hva man velger å drive med og det kreves mye trening for å bli god. Mye.

Selve hoppene er selvsagt fantastiske, prisene per hopp etter grunnkurs ligger på 200kr i de fleste klubbene. Sikkerheten er prioritet nr. 1, alltid. Man leser hele tiden i media om ulykker og slik, og selvsagt, det er en risikosport, men risikoen for å dø bak rattet er så uendelig mye høyere. Man har reserveskjermer, nødåpnere og en solid porsjon med kunnskap før man får hoppe sitt første hopp alene. De som skader seg i fallskjermhopping er selvsagt uheldige, men i 100% av tilfellene skyldes skader personlige feil. Og som oftest skader man seg først når man begynner å bli erfaren - når man tøyer grensene. Det som også gjør det verdt å holde på med dette er miljøet. Det er fantastisk. Man opplever et fellesskap som jeg aldri før har opplevd. Det er helt utrolig kult å være medlem av en klubb hvor man har folk fra alle samfunnslag om man vil kalle det det. Vi har alle typer mennesker der, i alle aldre, og begge kjønn er godt representert. Det er ikke bare for adrenalinjunkier. Det er litt derfor jeg skriver inn til dere. Jeg vil fortelle dere om en helt vanlig jente som fyller 22 år, som studerer, og som hopper ut av fly. Man trenger ikke være sær eller ute etter å dø. Det er ikke farlig å hoppe i fallskjerm om man har hodet på det rette stedet. Jeg tror på et liv før døden.

Hilsen Linn-Therese Solbakken

Les hele saken

Se flere saker fra: Lær deg å leke

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!